Den draumen eg ber på

Drømmen om overskudd

Illustrasjonsfoto: Inga Marthe Grønseth

Guro Hafnor Røstvig

Kommuneoverlege, Sandnes kommune

guro.h.rostvig@gmail.com

Jeg hadde store drømmer som barn. Jeg skulle bli lege. Jeg skulle redde verden. Jeg skulle arbeide for rettferdighet og likestilling. Jeg ville gjøre en forskjell og være til stede for de som trengte meg.

Nå har jeg ikke tid til å drømme. Jeg haster til jobb, haster mellom arbeidsoppgavene og den evige pandemihåndteringen og fastlegekrisen. Deretter skynder jeg meg hjem for å forsøke og stille opp som kone, mor, sjåfør, datter og venn. Alt mens jeg sjonglerer beredskap og alle de lovpålagte oppgavene jeg ikke har håndtert i dag heller, og prøver å finne tid til egenomsorg, trening og husarbeid.

Mitt selvbilde har alltid vært knyttet til en stor arbeidskapasitet, og egen evne til å løse problemer og stille opp for andre. Jeg tror ikke jeg er alene om å måle egen verdi i evne til å gjøre jobben min. Jeg er heller ikke alene om å streve når det er krevende å håndtere alle arbeidsoppgavene, og alle rollene jeg skal fylle.

Det er nesten blitt status å jobbe for mye. Kommuneoverleger, fastleger og sykehusleger over hele landet arbeider uforsvarlig mange arbeidstimer. Mange gjør det uke etter uke, år etter år. Jeg hører stadig kolleger som uttaler «jeg må jobbe litt i kveld, i ferien, i helgen», uten at vi stiller spørsmål ved om vi virkelig må jobbe så mye. Hva gjør det med oss og forholdet til menneskene rundt oss? Og hva gjør det med barna våre? Hva slags forbilder er vi, når jobben blir altoppslukende?

Hva skjer om vi ikke tar på oss den arbeidsoppgaven? Legene har en tendens til å finne løsninger innenfor de rammene vi har – selv om rammene egentlig ikke tillater det. Vi løper fortere, dropper lunsjen og jobber gratis overtid, fordi vi gjerne ønsker å være flinke og hjelpe andre. Ville krisene blitt synlig tidligere, og dermed løst tidligere, hvis vi ikke hadde vært så vanvittig flinke hele tiden?

Det er ikke bare legene som jobber for mye. Som fastlege hadde jeg mennesker i alle aldre og alle yrker innom kontoret, som på en eller annen måte ble påvirket av prestasjonsjaget. Det blir stadig vanskeligere å si «godt nok» når vi alle er tilgjengelige hele døgnet. Vi har med mobilen på topptur og på stranda, på storbyferie og på hytta. Vi har e-post på mobilen, vi har hjemmekontor og hyttekontor. Det er vanskelig å være den som ikke tar telefonen når sjefen ringer, etter at sjefen har annonsert at han eller hun er tilgjengelig hele tiden.

Jeg ser at ungdommene i generasjon prestasjon også har en tendens til å forvente for mye av seg selv. Dagens ungdom gjør mye lekser, trener mye, tar fag flere klassetrinn over forventet, og søker et ideal som de kan vise frem på sosiale medier. De søker også den perfekte avtale for helgen, og kan avlyse avtaler med venner i siste liten hvis noe som fremstår bedre dukker opp. Det gjør noe med dem!

Jeg jobber aktivt for å ikke la meg rive med. Jeg prøver å legge jobb og forpliktelser helt bort innimellom. Å nyte verdien i å ta vare på meg selv og mine egne behov. Tåle en helg helt uten gjøremål. Jeg øver på å gjøre noen oppgaver litt halvveis, på å ta meg fri for å treffe en venn, bare fordi det er gøy. Jeg øver på å utsette e-postene til mandag morgen, og minner meg selv på at min nåværende sjef forventer at jeg jobber 37,5 timer i uka, og ikke mer. Jeg er ikke blitt flink enda, men jeg gjør så godt jeg kan, og øver hver dag.

Barna mine drømmer om en mamma som har helt fri når hun kommer hjem fra jobb.

Jeg drømmer om å ha overskudd til å drømme litt igjen.