Den draumen eg ber på

I drømmen min har det ikke vært forgjeves

Foto: Knut Arne Wensaas

Knut-Arne Wensaas

Fastlege, Kalfaret legesenter, Bergen kommune

awensaas@online.no

Jeg har vært allmennlege i 25 år og i 20 av disse fastlege ved samme kontor. Det har vært en reise som ikke er avsluttet, og hvor jeg har beveget meg fra å være en fyr fra Hallingdal som jobber som lege til å virkelig BLI lege. Og ikke en hvilken som helst lege, men en allmennlege. Det har blitt en viktig del av identiteten min.

Fastlegelivet er variert. Jeg tenker at det på mange måter ligner jazz. Temaet er gjenkjennelig og det er noen regler for hva som skal være med, men improvisasjon og assosiasjon må til for at det skal bli god musikk. Slik er hverdagen på legekontoret for meg, medisinsk kunnskap må ligge i bunn og så må jeg iblant få lov til å undres og spørre, prøve og feile, leke og le.

Tankene går ofte i ulike retninger og det er mye jeg drømmer om. Den drømmen som går igjen, er at det ikke skal ha vært forgjeves. At befolkningen, annet helsepersonell, myndigheter og politikere ser nytten av at noen i helsevesenet har en bred allmennkompetanse, og at man må satse like mye på fagpersonen som på systemer og retningslinjer. Framtidens helsevesen vil preges av teknologi, store datamengder, kunstig intelligens og skreddersydd behandling, men også av mennesker vi kaller pasienter med kunnskap, verdier, bekymring, usikkerhet og følelser. Det vil alltid være behov for fagpersoner som kan bidra til å forene medisinsk kunnskap og pasientens tanker og forventninger. Fra mitt ståsted, med begge beina plantet i klinisk allmennmedisin og 3000 pasientmøter i året, mener jeg ubeskjedent at allmennlegen har det beste utgangspunktet for å videreutvikle denne rollen. Gjerne i et system hvor innbyggerne tildeles en fast allmennlege, slik at det kan etableres et langvarig og forutsigbart lege-pasient-forhold med søkelys på kontinuitet, helhet og personlig tilpasning. Der denne legen handler som en del av et større team, kjenner helsevesenet og kan utrede, behandle og veilede på en god måte. Dette er intensjonen med fastlegeordningen, men nå er den truet. Kanskje blir det ikke mer? Kanskje har mitt yrkesliv vært en del av et lite eksperiment i historien, en god ide som ikke lot seg gjennomføre over tid. Jeg drømmer om at noen vil gripe inn, at noen vil redde og utvikle ordningen, ikke la den forvitre, forsvinne og erstattes av et markedsstyrt system tilpasset de velstående og ressurssterke. Jeg vet ikke, men jeg drømmer.

Når tvilen gnager meg kommer ofte en annen drøm, om møter som har betydd noe, om at det likevel har vært verdt det. Det hender tanken streifer innom ganger jeg stilte rett diagnose på rett tidspunkt, eller var til stede på en god måte i en pasients siste fase av livet, eller kom løpende med hjertestarteren i grevens tid – gjorde ting som fastleger gjør. Men alene på lange turer i fjellet, hvor tankene får løpe fritt, hender det at jeg drømmer om de gangene jeg gjorde noe spennende, morsomt, usikkert, uventet, utnyttet friheten jeg har som fastlege. Jeg spilte jazz, utforsket muligheter, improviserte, prøvde meg fram, inviterte andre, bidro til å spille pasienten god. Noen ganger med latter, andre ganger med alvor. Noen ganger med hjernen, andre ganger med hjertet. Noen ganger alene, andre ganger med flere. Holdt ut og utforsket temaene etter at andre fagpersoner og spesialister hadde gitt opp. Var der da det til slutt løsnet. Da noen brikker falt på plass, noe som gjorde at livet endret seg litt, at pasienten fikk det bedre, starten på noe godt som fortsatte. At pasienten ikke trengte ny time, og jeg kunne se tilbake og kjenne på at dette var godt anvendt tid og innsats, og at det hadde vært skikkelig moro.

Den drømmen er god, og noen ganger tenker jeg at den er sann, og at det ikke har vært forgjeves. Det gjør meg takknemlig.