Betraktning

Selvfølgeligheter under stjernehimmelen

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Njål Flem Mæland

Redaktør i Utposten og fastlege

nflem@online.no

De siste årene har jeg lagt merke til en ting: Sannheter kan være ytterst enkle. Og, jo enklere de er, jo sterkere virker de. Kunsten er å formulere seg kort.

I konsultasjonen kan legen bruke både refleksjon og oppsummering som virkemiddel. Før kunne jeg si setninger som var sanne, men lange og kompliserte («Det som skjer i forholdet til sjefen din gjenspeiler det du som barn opplevde med din far», eller «Det du tenker der styrer deg, og gjør at du handler og føler slik, men det fins andre måter å tenke på»). Jeg kunne selv bli henført av slike setninger, mens den jeg snakket med syntes lite berørt. Nå sier jeg enklere ting, korte og fyndige setninger, ofte de rene selvfølgeligheter, banaliteter. («Jeg blir trist når du forteller dette», «Du blir lei deg når du opplever vonde ting»). Mange av disse setningene er rene tautologier, altså språklige uttrykk uten noe empirisk innhold, varianter av «når det ikke er bra, så er det ikke bra» («Det er ikke bra at du ikke har det bra», eller «Det er dumt at du er lei deg»). Jeg kan se at slik setninger berører mer enn de lange og kompliserte.

Dette tenker jeg på en sen vinterkveld mens jeg kjører bil fra Trondheim til Skjåk. Jeg hører på lydbok, «Isslottet». Tarjei Vesaas sine sylskarpe ord hensetter meg i en underlig stemning. Av seg selv begynner det å komme små setninger til meg, som jeg forstår er dikt. Plutselig er det flere av dem i hodet mitt samtidig, og jeg blir redd for å miste dem. Det er nesten ikke trafikk, så jeg stopper bilen. Jeg ser meg selv utenfra, som om jeg befinner meg ute i verdensrommet: Det er nattemørkt. Stjernehimmelen og månen kaster et vagt lys over det snøkledde landskapet. Der, midt på E6 gjennom Drivdalen, på hovedveien mellom Trondheim og Oslo, står en bil helt stille. Inne i bilen sitter en mann. På en gammel kvittering skriver han ned små dikt som han er redd for å miste. Denne personen er meg selv, det samme mennesket som ser ned på det hele, fra langt, langt borte.

Jeg kjører videre så snart diktene er skrevet ned. Ikke så lenge etter dukket det opp flere ord og setninger, som blir til nye dikt. Uten noen som helst anstrengelse gjentar det hele seg, igjen og igjen. I løpet av bilturen blir alle disse korte diktene til.

Jeg kaller dem «Selvfølgeligheter».

Ikke deg

Det handler ikke om deg

Det bare føles slik

Det du har opplevd

Det du har opplevd gjør noe med deg

Fordi

Du har det ikke bra, derfor er du lei deg

Du må komme over det

Du kommer aldri over det,

men du kan komme inn i det

på en ny måte

Protest

Du skal ikke ha det slik

som du har det

Mot

Hvor gammel skal du bli

og hvor nær døden skal du være

før du tør å

leve?

Avstand

Avstanden mellom oss må visst være der

Kom litt nærmere, du

Skallet omkring

Inne i meg er jeg er fylt av kjærlighet

men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det forbi

skallet som ligger utenpå meg

Sammen

Kan vi ikke gjøre det

sammen?

Noe

Det er noe jeg ikke har sagt deg

men hva det er

vet jeg

ikke

Ikke til å endre

Det lar seg ikke gjøre om

men det lar seg tenke om

Svant

Alt jeg sa deg er sant

Til liten hjelp

fordi du forsvant