Reisebrev
Tredje reisebrev fra Grønland

Nanortalik

Eik Kolstrup

Fastlege, Skansen legekontor, Tromsø

eik.kolstrup@gmail.com

Klokken fire på natten ringer telefonen. Den ufaglærte assistenten er stresset, og forteller en usammenhengende historie om en eldre mann som ble slept inn på sykehuset av sin sønn, og så begynte å krampe. Jeg er den eneste legen i Nanortalik, en liten by på 1200 innbyggere, noen timer med båt sør for Qaqortoq. Jeg går fort mellom små hus med stor utsikt. Det er mørkt, og månen er kald. En full gammel mann subber forbi meg og hilser pent.

På en båre på akuttrommet ligger Nanoq. Jeg så ham for noen dager siden. Da trengte han noen kremer til et leit eksem han hadde. Sønnen fortalte at Nanoq hadde hatt vondt i brystet og tungt for å puste de siste dagene, og da han gikk forbi soverommet hans i natt, hørte han at faren ikke fikk luft. Nå er brystkassen hans som en blåsebelg som blir misbrukt av en som desperat prøver å holde liv i en liten flamme som er i ferd med å slukne. Pulsen er høy og blodtrykket enda høyere. Pupillene hans reagerer ikke på lys. Vi får ingen reaksjon fra ham, selv om vi gnikker med knoklene på brystbeinet hans, slik vi gjør for å vekke de som er langt vekk i en eller annen rus. Nanoq er ikke ruset. Og han våkner ikke. Sykepleieren og jeg forstår ikke hva dette er. Vi var desperate, men rolige. Var dette et hjerteinfarkt, en stor lungebetennelse, et hjerneslag, en blodpropp i lungen, eller veske på lungene? Vi måtte gjøre noe, men visste ikke hva. Bakvakten i Nuuk sa at det ikke hørtes ut som han ville klare seg så mye lenger, og jeg var enig i det. Dette kom ikke til å gå bra. Blåsebelgen klarer ikke holde liv i flammen. Jeg forsøkte å gi en stor dose vanndrivende, da blodtrykket var høyt, og det hørtes ut som han hadde væske på lungene. Ingenting ble bedre. Han fikk morfin, så han kunne slippe lidelsen.

Vi travet rastløse rundt Nanoq, uten å kunne gjøre stort. Sønnen, en mann i femtiårene, satt alene og gråt på venterommet. Vi hentet ham, så han kunne si farvel til sin far.

Det gikk fire timer, men Nanoq var fortsatt ukontaktbar. Så begynte sakte blodtrykket og pulsen å synke. Han prøvde å slå vekk oksygenmasken. Pustefrekvensen ble bedre. Han klarte å feste blikket på sønnen.

Lungene til Nanoq, med masse vann.

Et røntgen viste at han hadde masse vann i lungene, så han fortsatte å få vanndrivende medisiner. Vi fant noen kassetter til et av blodprøveapparatene i kjøleskapet, som vi fikk googlet oss frem til hva var. Det er sykepleier og assistenter som jobber på laboratoriet, men da de kun er vikarer, har de ikke helt oversikt over hva vi kan ta av blodprøver. Jeg trodde lenge han hadde hatt et hjerteinfarkt, men det var visst bare rot med noen av de oppgitte referanseverdiene.

En time senere ville Nanoq ut og røyke. Han smilte, og fordi han var nesten døv, ropte han «pikkorik» (du er dyktig) til sykepleieren og meg. Mannen som for noen timer siden var så nær døden som jeg har sett noe menneske, satt nå og spiste frokost.

Vi skjønner fortsatt ikke helt hva som gjorde at hjertet til Nanoq sviktet så plutselig, så det ikke klarte å pumpe blodet rundt i kroppen, og væske hopet seg opp i lungene. Men nå hadde han det bra. Han er satt opp til time hos hjertelege så raskt som mulig. Om ni måneder.

Nanortalik har himmel og fjell, og stor luft å puste i, men det ligger et tungt lokk over byen. Vi ble overveldet av den sosiale elendigheten da vi kom til Qaqortoq, men det viste seg at det bare var en slags akklimatisering til det to uker lange oppholdet i Nanortalik. Først syntes vi det var hyggelig at så mange gikk og hentet vann i en kilde litt utenfor byen, for vi var enig i at det smakte litt klor av vannet. Så fant vi ut at det var fordi de ikke hadde innlagt vann. Mange hus har heller ikke kloakk. De har posetoalett, noe som forklarer de stinkende søppelposene som stod utenfor hos flere og ventet på å bli hentet.

Klestørke i minus 15, og posetoalett.

Pasientene som kom fra bygdene utenfor Nanortalik og ble innlagt med alt fra aborter til alvorlige infeksjoner, forlot ofte sykehuset på kvelden. Morgenen etter kom de fulle og elendige tilbake. Andre kom ikke tilbake før helga var over. De fortsatte å drikke til de var blakke.

På Grønland får de fleste utbetalt lønn og trygd to ganger i måneden, fordi de drikker opp alt. I lønningshelger er sjefen på sykehuset bevisst på å ha en lege med kirurgisk erfaring på vakt.

En glad chefsdistriktslæge med god utsikt fra kontoret.

En eldre mann vi trener crossfit med i Qaqortoq, hadde en teori om dette. Han hadde arbeidet som rådgiver for sauebønder i Sør-Grønland, og så en kulturell forskjell mellom bygder som var bygd opp på fangst, og de som var sauebønder. Fangstmenn kan ikke planlegge livet, da fangsten er uforutsigbar, og de må bruke det de fanger når de får det. Hvis de får en hval, inviterer de alle til å dele fangsten, som skal spises og prekaveres mens man kan. Sauebønder må planlegge. Høste, sanke, se fremover. Han mente det var betydelig mindre alkoholisme rundt sauegårdene. Befolkningen i Nanortalik og bygdene rundt lever for det meste av jakt, fiske og fangst.

Verdens kuleste ambulanse.

Veronica og jeg jobbet i to uker på det lille sykehuset. Det var åtte innlagte pasienter da vi kom, og det var satt av 45 minutter til legevisitten i løpet av en dag. Ingen tid var satt av til akutte pasienter, men de kom på løpende bånd, og måtte tilsees mellom spiralinnsettinger, røntgenvurderinger og deprimerte slagpasienter. På grønlandsk. Fordi det ikke er kvalifisert personale nok til å håndtere pasientene, gjør ukvalifisert personale det. Ingen av sykepleierne er grønlandske i Nanortalik, og alle har vikariater i varighet på uker til måneder.

Informasjonsplakat i idrettshallen.

På kvelden er det bare en hjelpepleier og en assistent på jobb. Hjelpepleierne arbeider veldig selvstendig, og skal diagnostisere og behandle alt fra infeksjoner til brudd, selv om de ikke kan det. En sen kveld ringte en hjelpepleier meg og sa hun hadde tatt et røntgen. «Jeg ser bare på det, og hvis jeg ikke ser noe brudd, så sender jeg han hjem», sa hun. Jeg vet hun ikke kan jobben hun er satt til, men jeg jobbet i fjorten timer den dagen, så jeg klarte ikke protestere. Sånn er det bare. Vi gjør så godt vi kan.

Sjefen til min sjef mener at Nanortalik godt kan klare seg uten lege i perioder, når det mangler litt overlapp mellom vikarene som kommer og går. For å spare penger. Sist det skjedde, døde en mann på sykehjemmet da han satte et stykke hvalspekk i halsen.

Kirkegården i Nanortalik.

Vi kunne ikke bevege oss mer enn en halvtime fra sykehuset, så vi fikk ikke sett så mye av området, men vi fikk gått noen turer og buldret litt. Som spedbarn som opplever verden for første gang, sov vi, mens hjernene våre knadde inntrykkene fra dagene.

Noen dager etter at vi kom hjem igjen til Qaqortoq, ringte Paneeraq og lurte på om vi ville være med en fisker i en åpen båt, som skulle forbi noen varme kilder som ligger på en øy langs kysten. En time i strålende kaldt vær, med isfjell i blikkstille vann. Så en liten pøl av en innsjø på en øy. 38 grader og sol. Vi lukket øynene, og tenkte at det noen ganger er all right.

Veronica og Paneeraq i de varme kilder.