Utpostens dobbelttime

Alltid underveis

Mona Søndenå intervjuet av Kristina Riis Iden

Mona Søndenå reiser mye. Hun har vært i Peru og Himalaya og på toppen av Kilimanjaro. Den erfarne distriktslegen har fartet utallige ganger med veiledningsgruppene sine, deltatt på styre- og utvalgsmøter i landsdelen eller hos sentrale helsemyndigheter i Oslo. Nylig ble hun hedret med Anders Forsdahls minnepris– en viktig distriktsmedisinsk hedersbevisning.

– Om vinteren, når det er storm og snøfokk, ringer jeg ut til Bugøynes på forhånd for å klarere banen. De kjenner min sjåførkompetanse og vet hvor smertegrensen går, forteller Mona og fortsetter – I dag trenger du ikke komme, sier de da.

Dr. Søndenå har vært fastlege for bygdas 200 innbyggere i 35 år. Det er ikke mange steder i utkant-Norge at det har vært så langvarig kontinuitet i lege-pasientforholdet. Annenhver uke i alle disse årene har hun kjørt de 10,5 milene fra Kirkenes til Bugøynes for å drive allmennpraksis for den stadig minkende befolkning.

Den erfarne allmenn- og samfunnsmedisineren ble i høst tildelt Anders Forsdahls minnepris.

I nominasjonen til prisen heter det:

«Søndenå nomineres fordi hun må sies å være en bauta i norsk distrikts- og primærmedisin. 27 år gammel kom hun til Kirkenes og Sør-Varanger som turnuslege i 1984. Etter det fortsatte hun å jobbe i kommunen, først som kommunelege 2 og fra 1987 som kommunelege 1. Etter fullført spesialisering i både allmenn- og samfunnsmedisin i 1992 ble hun kommuneoverlege i Sør-Varanger kommune, en stilling hun innehar den dag i dag.»

Kongekrabbebygda Bugøynes er det eneste fiskeværet i Sør-Varanger. Bygda ble befolket av finske innvandrere på 1800-tallet og har i dag omtrent 200 innbyggere.

Fastlegen på Bugøynes

Sør-Varanger kommune er en av de største kommunene i Norge i areal. Nesten alle innbyggerne bor i og rundt Kirkenes. Langs nordkysten av Sør-Varanger er det forblåst og ugjestmildt. Her bor knapt noen, unntaket er kongekrabbebygda Bugøynes.

På 1820–30-tallet var det hungersnød i Nord-Finland. Mange finske familier søkte mot kysten hvor det var tilgang til mat. Slik ble lokalsamfunnet på Bugøynes befolket av finske utvandrere. Innbyggerne er veldig stolte av den særegne finske kulturen.

På venterommet på legekontoret på Bugøynes, snakker de eldre pasientene finsk med hverandre. Når dr. Søndenå dukker opp, slår de over til norsk.

– Jeg hadde en kollega som var finsk, og hun sa at det var et gammelt konservert finsk, sier Mona som har god kjennskap til hele lokalsamfunnet. Kontoret er lite, men stort nok til å drive en variert allmennpraksis. Monas gjerning her er KOPF-idealet i dens beste utgave; kontinuerlig, omfattende, personlig og forpliktende.

Beboere på Bugøynes var på 60-tallet utgangspunkt for Anders Forsdahls empiriske observasjoner om oppvekstforhold som årsak til senere livsstilssykdommer. Dette ble internasjonalt kjent som Forsdahl-Barker-hypotesen. Mona Søndenå er en av få vinnere av Anders Forsdahls minnepris som faktisk arbeidet sammen med den distriktsmedisinske pioneren.

– Han var i mange år min faste sommervikar, både som allmennlege og kommunelege 1 som det het den gang, forteller Mona. – De siste årene han vikarierte, bodde han hjemme hos oss hvis vi var på ferie. Han var en varm, inkluderende og kunnskapsrik mann. Han satt alltid med et lunt smil ved lunsjbordet.

Mona Søndenå mottar Anders Forsdahls pris 2021 av Anette Fosse.

Samfunnsmedisineren ved russergrensen

Sør-Varanger kommune grenser mot verdens største land i øst.

Det har vært en stor forandring på de 40 årene hun har bodd her. – Tidligere var det ikke lov å se over grensen mot Russland, det var fotoforbud. Men nå reiser folk over grensen for å kjøpe bensin og verktøy og sånn, sier Mona.

Mange russere har flyttet over grensen og bosatt seg i Kirkenes. Det setter sitt preg på byen. Gateskiltene i sentrum av Kirkenes står både på russisk og norsk.

Mona forteller at de merker det på kontoret, at russerne har en annen behandlingstradisjon og ikke minst andre forventninger til helsevesenet. Men de tilpasser seg ganske raskt og har blitt en del av samfunnet i Sør-Varanger. – Jeg blir imponert, særlig over foretaksomme kvinner og hvor fort de lærer seg norsk.

At Sør-Varanger grenser mot et ikke-europeisk land, merkes på flere måter. Borgerkrigen i Syria førte til store flyktningstrømmer til Europa.

Noen reiste hele veien til Kola og kom syklende over grensen til Norge ved Storskog øst i Sør-Varanger kommune. I løpet av noen høstmåneder i 2015 kom rundt 5500 asylsøkere over grensen. Det medførte store utfordringer for lokalsykehuset, politimyndigheter, grensevaktene og ikke minst for kommunal helsetjeneste.

Asylsøkerne hadde krav på beskyttelse og helsetjeneste, spesielt primærhelsetjeneste. Blant de syklende flyktningene var det gravide, noen hadde diabetes, andre hadde småskader, infeksjoner og psykisk lidelse.

Ett felles legekontor i kommunen, samt et veldig godt kollegium med dugnadsånd og Mona i førersete, bidro til at det raskt ble etablert helsetjeneste for flyktningene.

Hun er en praktisk tilrettelegger, løsningsorientert og med stor gjennomføringskraft, forteller kolleger og venner. Hun evner også å spille andre gode i situasjoner med ressursknapphet, som ofte er situasjonen i distrikts-Norge.

Da pandemien kom i 2020, merket kommunehelsetjenesten igjen at de grenser mot Russland.

Det er vanligvis stor fart over grensen, mest sjøfolk i forbindelse med mannskapsbytte osv., og i starten av pandemien var det en del unntak. Det medførte mange smittevernmessige utfordringer: – Vi hadde ikke tenkt på dette før pandemien kom, og så fikk vi pålegg fra sentrale myndigheter langt unna vår virkelighet, sukker Mona. Og hun fortsetter: – Vi var de første som fikk tilbud om hurtigtester. Det tenkte vi kunne være fornuftig i utgangspunktet, men da vi skjønte at de der sørpå ikke ville snakke om annet enn selve testen, sa vi nei takk.

Selve testen i seg selv var relevant. Det var hva disse testene førte til, vi måtte ta stilling til. Vi måtte jo gjøre noe med disse menneskene. Vi må se dette som en kjede, vi må vite hva vi gjør før og etter ... hva med disse folkene, hvor skal de være mens de venter? Kunne vi returnert dem, hadde vi løst problemet. Men det kunne vi jo ikke. Da er vi over i politikkens sfærer, forteller den erfarne samfunnsmedisineren som kjenner de lokale utfordringene og hadde faglige, velbegrunnede innvendinger mot sentrale helsestyresmakter milevis unna.

Hun ble ikke hørt. Dette gikk på hennes integritet løs, og hun søkte permisjon fra kommuneoverlegejobben.

– Jeg ble skuffet og desillusjonert. Det er flere andre kommuneoverleger som også har sagt opp, og som har følt noe av det samme. Kommuneoverleger har vært veldig anonyme inntil pandemien kom. Nå er de blitt synlige. Men noen av disse flinke menneskene har fått nok og sluttet. Det er trist, sier hun.

Pasientkontakten er viktig for Mona både på et personlig plan, men også for å føle seg relevant i samfunnsmedisin og helseplanlegging. Hun klarer ikke helt å skjule sin skepsis for helsebyråkratene når det innføres reguleringer hun mener er hensiktsløse og byrdefulle for klinikerne i pasientarbeidet.

Mona er glad i farger og har en rosa undersøkelsesbenk på kontoret. Det skaper trivsel, og pasientene setter pris på det fargerike interiøret.

Kombilegen med bredt engasjement

Mona er en stayer. Hun var aktiv redaktør i Utposten i 11 år før hun gav seg i selve redaksjonen. Men hun har ikke sluppet Utposten helt. Nå bidrar hun med korrekturlesing av bladet som hun er stolt av. – Det er et godt blad. Vi har all grunn til å være kry av at vi har et uavhengig allmennmedisinsk og samfunnsmedisinsk tidsskrift, sier den tidligere redaktøren. Hun er engasjert på mange flater, har et stort nettverk og hun er ønsket inn i råd og styrer. Hun har vært leder av Finnmark legeforening, styremedlem av Offentlige legers landsforening (OLL), styremedlem i Finnmarkssykehuset og styremedlem i Helse Nord, for å nevne noen av de vervene hun har hatt.

Siden 1986 har hun vært kombilege, hvor hun kombinerer klinisk pasientkontakt med samfunnsmedisinske oppgaver i kommunen. Det er snart 40 år, sier hun. –Det har vært viktig for meg, fordi det gir troverdighet i kollegiet og i kommunen. Folk vet hvem jeg er, og jeg får respekt. Du må selvsagt oppføre deg ordentlig, men du vet hvor skoen trykker, jeg opplever jo det hver eneste dag. Jeg har vært med å ri av stormene på kontoret, helt praktisk. Det skaper en annen fellesskapsfølelse, vi er sammen om alt, slår hun fast.

Hun har ledet legekontoret i Kirkenes i 35 år nå. Kontoret et relativt stort med 14 legestillinger og medhjelpere. Kontoret har hatt svært stabil bemanning, hvor flere medhjelpere og leger har 30 års fartstid på kontoret. – Vi har et samlet og robust legekontor, takket være Monas dobbeltrolle, forteller en av kollegaene på kontoret, og legger til – Mona er flink til å «lese» menneskene hun jobber sammen med og gi dem den plassen, tilrettelegging og utfordringene de trenger i ulike livsfaser. På den andre siden er hun nøye med rekrutteringsarbeidet og er forsiktig med å ansette personer hun ikke kjenner seg tilstrekkelig trygg på. Hun er påpasselig med å rekruttere den kompetansen og de personlighetene hun mener passer på kontoret.

Hun er god til å delegere, men kort og avmålt når situasjonen krever det. – Mona har en formidabel arbeidskapasitet, langt over det normale, sier en venn og fortsetter, – Hvis man skal erstatte henne i Kirkenes, trenger man tre personers arbeid.

Mona tar seg tid til en kafferast.

Veilederen med lang fartstid

Først de senere årene er også legesenteret i Kirkenes rammet av rekrutteringsvansker. Mona er opptatt av å rekruttere unge leger til legejobber i distriktene. I 2018 ble hun medlem av styringsgruppen i ALIS Nord, og det siste året har hun hatt en prosjektstilling i 30 prosent med mål å rekruttere og utdanne allmennleger i Nord-Norge.

– Når LIS1 kommer for tjeneste i kommunene, så har de allerede fått jobb på sykehuset. Da er vi sjakk matt. Vi må rekruttere tidligere. Vi må samarbeide med spesialisthelsetjenesten om dette, sier hun. Og samhandling kan hun. Logistikk, informasjonsflyt og kvalitet i samarbeidet mellom fastleger har hun bidratt med inn i samhandlingsutvalget i Helse Nord (2005–19) og som medlem i det nye regionale fagrådet for samhandling i Helse Nord som ble opprettet i 2020.

Men alle gode intensjoner om å sørge for god samhandling i helsetjenesten og tilrettelegge for veiledning til tross, Mona er ikke sikker på om kommunene rekrutterer de rette legene. – Når du skal ha 6.6 i snitt for å komme inn på studiet, lurer jeg på hva slags leger vi rekrutterer, sukker hun. – Vi har plass til mange forskjellige i vår ark, men vi må ha flere av de robuste, de som tåler en støyt, for det er ikke en dans på roser, sier hun og fortsetter. – Ordet ‘sliten’ bruker jeg ikke. Jeg har sagt til mine kolleger at hvis jeg sier at jeg er sliten en gang, så skal dere høre på meg!

Mona har lang erfaring som veileder. Hun startet som veileder i allmennmedisin og hadde flere grupper hun fulgte med kyndig ledelse. Etter hvert ble det startet et prosjekt med veiledning i samfunnsmedisin i Finnmark. Det var to sørfra som drev gruppa i Finnmark.

– Da bestemte Øystein Straume og jeg at vi kunne godt prøve å ha veiledningsgruppe i samfunnsmedisin. Det var i 1993–94 og vi har hatt en kontinuerlig gruppe gående siden den gang, forteller hun.

– Hvis vi skal rekruttere her, da er det nødvendig at vi tar inn folk underveis og skaper et nettverk og en tilhørighet, hvis ikke så blir man så alene. Nå har vi i gruppa fått med deltakere fra fylkeslegeetaten og fra spesialisthelsetjenesten. Det er en fin bredde i gruppa, og det er stort faglig påfyll hver eneste gang vi møtes, sier den erfarne veilederen.

Hun har stort nettverk innenfor det samfunnsmedisinske miljøet i Norge. Det er viktig for henne å videreføre dette til sine utdanningskandidater. Veiledningsgruppene reiser til Oslo, besøker Folkehelseinstituttet, Helsetilsynet og andre sentrale helseaktører både for å lære og for å vise seg fram.

– Vi er så alene her oppe, vi må markedsføre oss og vi må vise ansikt, og se hvem vi kan samarbeide med, poengterer hun.

Mona skal ha sagt at pauser er for pingler, ifølge kolleger.

– I veiledningsgruppene sitter vi ofte intenst opptatt av et tema. Da tenker jeg ikke at det er pauser vi skal ha. Vi reiser langt for å møtes, da skal vi bruke tiden fornuftig og ikke ha pauser hvert tredje kvarter! Kaste bort tida på pauser når noe er spennende å diskutere! Nei, vi er da vant til å jobbe, fastholder hun.

Mona er glad i å lage mat, og hennes favorittland er Italia.

Globetrotteren med rosa trillekoffert

Mona har fire voksne barn. Alle har flyttet fra Finnmark.

– De har ikke dype røtter her. Datteren min har giftet seg med nabogutten herfra, men de flyttet til Os og stortrives der. Sønnen min som bor i Oslo, er nok mest knyttet til Kirkenes. Barnebarnet mitt sa: farmor – pappa og jeg har lyst til å bo i Kirkenes, men det vil ikke mamma!

Finnmark har en lang og mørk vinter, og tilsvarende en lys, lys sommer.

– Det er så mange turmuligheter her, og det er viktig for meg. Jeg går så ofte jeg kan. Jeg kan gå hjemmefra til tur på fjellet, det er deilig.

Reising har blitt en interesse etter hvert. – Det er et poeng å være fysisk borte når jeg har fri, forteller hun. Jeg har nesten aldri fri når jeg er her, bortsett fra i helgene. Men å være her i lengre tid i ferie, det klarer jeg ikke, jeg må vekk. Jeg har opplevd så mye spennende på mine reiser; mat, kultur, lære om hvordan andre har det og hvordan det ser ut.

– Hvor er favorittstedet, vil bladfyken vite.

Italia, kommer det raskt og tydelig! – Jeg har vært der mye, det er noe med maten, vinen, menneskene, det er så koselig. Jeg har ofte reist tilbake til den samme landsbyen, La Morra i Piemonte. Der har jeg mange gode venner, blant annet den nå avdøde forfatteren Klaus Hagerup.

La Morra er forresten hovedstedet for de verdensberømte Barolovinene. Mona er en kunnskapsrik vinkjenner og kokk. Venner forteller at hun ofte inviterer på Michelin-lignende matseanser med mange retter og god drikke.

– Ja, jeg liker å lage mat og invitere til samvær. Jeg har ofte overnattingsgjester her, studenter og vikarer som ikke har noen plass å bo.

Jeg hadde tre studenter boende her i sommer. Det var så mange flotte diskusjoner med dem rundt spisebordet. Det trives jeg med!

Mona trives også med farger, spesielt rosa.

– Jeg blir glad av farger. Jeg har rosa undersøkelsesbenk på kontoret. Når folk kommer inn til meg, sier de; – Oj, her var det hyggelig. Hvorfor skal det ikke være hyggelig på et legekontor? Men etter hvert har nok det med rosa, blitt en gimmick. Jeg har fått mye rar rosa kitsch, sier hun og ler. – Men også mye fint, blant annet en rosa trillekoffert.

Den har vært med henne på reiser til fjern og nær. Reisene gir henne påfyll av energi, og det representerer et alternativt rom å utfolde seg i.

Men det kan også være krevende. Reising i Nord-Norge kan være vanskelig med dårlig vær, stengte veier, kansellerte flyavganger og timevis med venting på flyplasser. Mona har god trening i det. Så er det godt for henne å vite at ved reisens slutt er det ingen salme, men en engasjert veiledningsgruppe, viktige styremøter, livlige barnebarn eller en søvnig, ambrafarget middelalderby i Piemonte. Mona er underveis, alltid med en rosa trillekoffert.