Reisebrev
Andre reisebrev fra Grønland

Smakebit av hverdagsliv

Eik Kolstrup

Fastlege, Skansen legekontor, Tromsø

Krekling, ammassat, mattak og tørrfisk.

Hverdagsliv. Hver dags liv.

Når jeg ser tilbake på tre dager i starten av januar, syns jeg de gir et slags smakebit av Grønland. Indrefileten. Nei, det blir litt rart. Kanskje mer som den juletallerkenen vi fikk her. Unikt og sammensatt. Ikke særlig godt, men minnerikt. Med noen tørka små fisk de er så glad i her. Ammassat. Det er en liten loddefisk med en smak som er litt vanskelig å beskrive, men tørr, og man må sitte lenge og tygge på den. Den kan spises med mattak, som er hvalspekk, som får det hele til å bli litt feitere og lettere å gli ned.

Det begynte på søndag. Veronica var på jobb, mens jeg var på skitur. Hun ringte meg da jeg var nesten på toppen av et fjell utenfor byen. Politiet hadde tatt kontakt og sa de trengte en lege til å bekrefte et dødsfall, og til å være med på vurderingen av om det kunne ha skjedd noe kriminelt. En mann hadde hengt seg. I et radiatorrør. I en bygd som en gang var en liten by. Den lå ni timer unna med båt. Jeg satte skiene ned fjellsiden, og ble hentet i en av de nye Landcruiserene til politiet. For de som husker det, er helsevesenet underlagt Selvstyret, mens politiet ligger under danske myndigheter. Det betyr at politiet har Landcruisere og en egen båt med fem fulltidsansatte, inkludert en kokk, mens helsevesenet ikke har en robåt engang. Vi spiste lammestek til middag, mens jeg hørte om da Karen Marie, en av politikvinnene som var med, spilte i VM i håndball for Grønland. Nå hadde hun en litt vond skulder, men husket fortsatt panneluggen til hun russiske spilleren de spilte mot i Italia i 2001.

Da vi kom frem til bygda snødde det. Det var nesten midnatt. Bygda var en av de rikeste i Grønland. Det bodde 400 personer der, og de hadde brostein i alle gatene. Fisket svikta, og folk dro. Nå er de kun femti personer igjen, men brosteinen er der fortsatt. Han lå i kapellet. De hadde frakta han dit med en liten hjullaster. Et krusifiks hang over ham, med en plast-rose i. Politiet snakka med moren til den avdøde, mens jeg stod utenfor i snøen med hun som hadde funnet ham. Hun røkte og frøs. Hun hadde kommet dit i sommer sammen med mannen sin, som var derfra. Mannen hennes hadde ikke noen venner igjen der nå, siden alle hadde tatt livet sitt. De skulle flytte derfra nå. Jeg spurte om ikke det var vondt at så mange tok livet sitt, men hun sa hun var vant til det.

På veien hjem var det bølger og vind, og jeg prøvde å sove i køya under Jimmy, den danske politimannen.

Det er en dag jeg fortsatt tygger litt på.

Mandagen våknet jeg av at Jimmy hoppet ned fra køya. Morgensol i havna. Jeg gikk hjem til Veronica. Hun hadde sittet hos en døende gammel mann hele natten. Han hadde hele familien rundt seg klokken kvart over seks på morgenen, da han pustet ut for siste gang. Jeg hadde tatt imot ham da han kom inn en uke tidligere, med en blødning fra blæra, men ellers relativt frisk. Så får man tanker om egen utilstrekkelighet, men at man gjør så godt man kan.

Jeg gikk på jobb, litt sliten, men skulle bare gjøre litt papirarbeid til etter lunsj. Så spurte vaktlegen om jeg ikke bare kunne ta en av hans pasienter mens han satte på plass et brukket håndledd. Journalen sa hun hadde født en gutt i mai, som ble gitt vekk ved fødsel. Nå sa hun at hun ønsket abort og p-stav. Jeg lurte på hvordan hun visste hun var gravid. – Jeg kjenner liv, oversatte tolken, mens hun ristet på hodet. Ultralyden viste at hun var i uke 20. Hun skulle tenke litt på det.

Dagen etter kom hun tilbake. Hun ville ha abort. Jeg ringte regionsoverlegen, for jeg visste at han satt i en nemnd som avgjør søknader om så sene aborter. Han sa jeg skulle møte klokken tre. Jeg var plutselig også i denne nemnden, der jeg skulle forstå det grønlandske regelverket og den sosiale elendigheten pasienten var i. Dette er ikke en oppgave man får på noen timers varsel midt i arbeidsdagen i Norge, men her gjør vi så godt vi kan.

Klokken tre møtte jeg pasienten og tok henne med meg til rommet der møtet var. De andre så rart på meg da jeg kom. – Hun skal ikke være med, sa de. – Vi skal avgjøre det, uten henne. Jeg forstod ikke denne logikken. Vi skulle altså avgjøre pasientens fremtid, uten henne til stede, og uten at regionsoverlegen engang hadde møtt henne. Han sa han ikke ville tillate en så sen abort, men da han hørte om hasj, alkohol, misbruk og sosial elendighet, mente han at vi burde snakke med pasienten likevel. Etter samtalen stemte han ja, sammen med oss andre.

Det lille sykehuset ble satt litt på hodet, for selv om aborter er mer enn dagligdags her, hadde ingen der vært med på en så sen abort

før. Fordømmelser ble ropt om hvordan barnet ville gråte og puste lang tid etter aborten, eller fødselen. Ingen ville ta ansvar for dette.

Fordi ingen ville ha noe med dette å gjøre, stod Veronica plutselig alene med denne fødselen på fødestuen, selv om hun ikke er ansatt som jordmor på sykehuset. Jenta ville se fosteret, som hverken gråt eller pustet. Så fikk hun satt inn p-stav.

Og jeg fortsetter å tygge, og prøver med litt mattak.

Hverdagsdød.

Dagen etter var jeg litt kjørt i hodet, men etter lunsj, kom Veronica ned på kontoret mitt med et stort smil. Hun hadde kommet hjem fra en evakuering fra et lite fiskevær langt ute mellom noen holmer og skjær, der hun skulle hente en livløs middelaldrende kvinne. Slekten stod med bøyde hoder rundt henne idet hun ble båret ned i den lille båten. Da de ankom havna i Qaqortoq en halvtime senere, stod slektninger og gråt mens de filmet med mobilene sine. Pasienten ble fraktet inn på sykehuset, men hun kviknet til ikke så lenge etterpå. Hun var bare litt bakfull, og nå skulle hun ut og handle før hun dro hjem igjen.

Brus i Qaqortoq klatreklubb.

Disse tre dagene med tørr loddefisk, stod i kontrast til opprettelsen av Qaqortoq klatreklub søndagen samme uke. Da var det brus. Boblende brus med førti små og store barn som løp rundt i skrekkblandet fryd, for nå var det snart de som skulle opp klatreveggen. Den minste var en spretten liten seksåring, som suste opp veggen mens mor ropte pikkorik (så flink du er). Den største av barna var en overvektig fjortis med lilla hår og dårlig hud. Hun var redd for at tauet skulle ryke fordi hun var så feit. Jeg betrygget henne, og bant knuten litt ekstra stramt. Første forsøk kom hun to meter opp i veggen før hun ble grepet av frykt. Tredje gang kom hun hele veien opp. Og selv om det ikke var noen foreldre der til å rope pikkorik, strålte mestringen av henne da hun ble firt ned. Neste gang skulle hun ta med mobilen, så hun kunne ta selfie fra toppen.

Loddefisk, mattak og brus. Hverdagsliv.

Veronica, Asina og Paneeraq i solnedgang.