Leder

Trygdemedisin i Utposten

Njål Flem Mæland

Illustrasjon: Colourbox

Som turnuskandidat midt på nittitallet sto det på timeboka: «Fornyet vurdering av uføretrygd». Jeg følte uro foran oppgaven. I journalen var det beskrevet smerter her og der i kroppen og lite funn. – Hva gjør jeg nå? tenkte jeg. – Hvordan kan jeg vite om han kan jobbe? Jeg spurte en mer erfaren kollega ved kontoret, og hun svarte omtrent slik: – Tenk deg at det er et jobbintervju. Ville du ha ansatt vedkommende? For meg var det noe som skurret med dette rådet, men jeg var usikker på akkurat hva. Jeg gikk forvirret inn til pasientmøtet, og enda mer forvirret ut fra det.

Siden har jeg fortsatt å oppleve slike trygdemedisinske oppgaver som krevende, og med årene har jeg forblitt forvirret – men på et stadig høyere nivå, og det hjelper jo! Jeg har også forstått at det rådet jeg fikk fra min kollega var dårlig. Enkelt sagt: Min oppgave er først og fremst medisinsk, å stille diagnoser, og å gi god omsorg og behandling. I møtet med sammensatte helseplager må jeg bry meg om hele livet til pasienten. Jeg må si noe om funksjon, først og fremst ved å gjengi det pasienten forteller om sin hverdag. Når jeg skriver til trygden, er min oppgave å legge fram dette på en ryddig måte. I seg selv gir det sjelden noen sikker konklusjon om arbeidsevne. Arbeidsevne er så mye mer enn det biomedisinske funksjonstapet, og inkluderer personens evner, målsettinger og miljø i vid forstand. Jeg går altså fort ut over min rolle om jeg påtar meg å vurdere noen opp mot en mulig ansettelse.

I dette nummeret av Utposten har vi trygdemedisin som tema. Trygdemedisin er et komplekst fagfelt som omfatter hele medisinen, og som i tillegg beveger seg i grenseland mot juss og politikk. Fastlegene er trygdemedisinens førstelinje-tjeneste (1). Oppgavene er omfattende og tidkrevende. Legen vil også ha en dobbeltrolle, som både behandler (forståelsesfull og empatisk) og sakkyndig (nøktern og nøytral). Med to slike hatter på samme tid, og med pasienten i samme rom, kan man fort føle seg som et tohodet troll. I paragraf 1-1 i Lov om folketrygd heter det: «Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.» For folketrygden er altså utjevning og likhet et eksplisitt mål. Det er et mål som vi vet også fremmer folkehelsen.

Trygdemedisinen fortjener derfor oppmerksomhet. I dette nummeret av Utposten belyser vi temaet fra forskjellige vinkler. Håpet er at lesing av disse artiklene vil bidra til økt innsikt, forebygge konflikter med pasient og med Nav og lette arbeidsbyrden. Hans Magnus Solli skriver innsiktsfullt om det vanskelige begrepet objektivitet. I en annen artikkel ser han nærmere på helsebegrepet med en tilnærming til helse gjennom ordet evne. Nevropsykologiske utredninger brukes hyppig av Nav, og Anne-Lise Juul Haugan sin artikkel gir kunnskap om slike utredninger. Georg Espolin Johnson gir et helt nytt perspektiv på feltet: Må det være slik at ytelser for livsopphold knyttes til sykdom? Kan en grunninntekt uavhengig av helse være et alternativ?

For den som ønsker ytterligere fordypning kan NHI/legehandboka sitt 15 timers emnekurs i trygdemedisin anbefales. Kurset gir en mer utdypende omtale i en egen artikkel fra en tidligere redaktør i Utposten.

God lesning!

Referanse

  1. https://trygdemedisin.legeforeningen.no/book/m-208.