Reisebrev
Det første reisebrevet

Førsteinntrykk fra Qaqortoq

Kart: Colourbox/bearbeidet

In medias res husker jeg Rønnaug, norsklæreren min på ungdomsskolen, kalte det, når man starter midt i en historie. Og det er jo det vi gjør. Vi kommer inn midt i historien til Grønland, grønlendere og alt her borte. Historien pågår, og så prøver vi å forstå den, når vi ramler midt inn i den.

Jeg husker Rønnaug mente at det var et vanskelig litterært virkemiddel. Man blir litt forvirret. Prøver å forstå hvordan det hele henger sammen, hvordan det startet, og hva som egentlig skjer.

Vi er altså litt forvirret. Det hele er veldig lite dansk, og samtidig er alt på en måte dansk. Dansken ligger over Grønland, som en slags paternalistisk klam hånd. Så kommer vi sånn litt skrått inn fra siden som nordmenn, og prøver å forstå. Selv om pappa alltid har snakket dansk hjemme, så forstår jeg aldri når noen skal si et personnummer (CPR-nummer), telefonnummer, blodtrykk eller puls. Så det sliter jeg med å forstå, og hvorfor det har vært fire drap det siste året, i en region med 6000 innbyggere. Og hvorfor aborttallene er skyhøye, og hvorfor det er 400 ganger mer tuberkulose her enn blant etniske nordmenn i Norge. Og hvorfor legedekningen er omtrent 25 prosent av den danske, og hvorfor nesten alle legene her er danske, men ikke snakker grønlandsk.

Men for å ta det litt fra starten.

Uttsikt over byen fra Prinsessen.

Qaqortoq er den største byen i region Sydgrønland. Den ble grunnlagt av en fyr fra Senja, Anders Olsen, en gang på 1800-tallet. Han kalte den for Julianehåb. Da hadde vikingene allerede vært her og bygd kirker og laget et helt lite samfunn som de etterlot noen hundre år etter. Det er usikkert hvorfor de gjorde det, men det gjorde de. En teori er at det ble kaldere her. For det er kaldt her. Vi ligger på høyde med Bergen, men temperaturen er som på Finnmarksvidda.

Så skrev Kim Larsen sangen «Kap Farvel til Ümanarssuaq».

Der kom et skib

til Julianehåb.

Da det lagde til,

stod der skæbner på spil.

refreng:

Det er den hvide mand,

send ham hjem.

Han vil stjæle dit land,

send ham hjem.

han ta’r din sjæl i pant,

hvis han kan.

Han vil drikke dig fuld

og røve dit guld.

Han vil skænde din brud

og slå ihjel din Gud.

REFRENG:

I Danmarks land

var han en lille mand,

men i Upernavig

blev han mægtig og rig.

Jeg er usikker på om min grønlandske sjef, Efa Olsen, er i slekt med Anders. Efa er uansett veldig frustrert over de grønlandske selvstyremyndigheter og forsøket på å ta tilbake sitt stjålne land, for å parafrasere Kim Larsen. Økende fokus på grønlandsk kultur og språk har dessverre gjort at det danske språk blir nedprioritert, og dermed at utdanningsmuligheter blir stadig færre. Dette fører igjen til økende arbeidsløshet og fattigdom etter en periode med vekst og økende andel utdannende. For å bøte på dette, blir helsesektoren nedprioritert, mens utdanning på grønlandsk får stadig mer penger. De gamle snakker for det meste dansk, men de yngre snakker hverken dansk eller engelsk. Kun grønlandsk. Noen sektorer betales fortsatt fra Danmark. For eksempel er politiet lønnet og styrt fra Danmark. Det er tre politimenn pr. lege i Grønland. Til sammenligning er det 0,6 politimenn pr. lege i Norge.

Morgenmøte med legestaben, Charlotte (gynekolog), Efa (sjef) og Jonas (litt anestesilege).

Når vi kommer ridende på vår høye hest, i Anders Olsens fotspor, er det lett å være dømmende. Men uansett hvor kulturrelativistisk man forsøker å være, er ikke en økning i hasjrelatert tuberkulose et sunnhetstegn i et samfunn. Dette er altså når ungdommer med tuberkulose deler bong, eller hasjpipe, og smitter hverandre med tuberkulose.

Vi er fire leger som arbeider på legekontoret (ambulatoriet), legevakten og sengeposten. Den har atten senger, og vi kan ha alt fra døende kreftpasienter til fødende kvinner, og alt imellom. Det er keisersnitt og aborter, diabeteskontroller og tuberkulosekontroller, røntgen og kjølerom. Det arbeider for tiden fire sykepleiere på sengeposten, inkludert en avdelingsleder. Det er altså én sykepleier pr. vakt, bortsett fra natt, da er det ingen.

Asina, Paneeraq og Veronica håndterer ventestress.

Her om dagen stod Veronica og jeg og klødde oss i hodet over hvordan vi skulle koble til infusjonspumpen, da vi skulle gi Actilyse, en slags Plumbo for tette blodårer, til en mann som lå foran oss med et stort hjerteinfarkt. Da sundhetsassistenten kom opp fra lageret etter å ha funnet noen deler vi trengte, var hele helsevesenet på regionssykehuset i Qaqortoq samlet inne på dette rommet. Ingen av oss hadde gjort dette før, og vi hadde ikke rett utstyr til å gjøre det. Etter medisinen dalte pasientens blodtrykk ned til 75/50, og pulsen til 38. Veronica måtte sitte hele natten ved sengen hans, med EKG-overvåkning og en hjertestarter ved siden av seg. Det var en lang natt, men han kviknet til etter hvert. Etter et par dager fikk vi endelig et helikopter til å fly ham til flyplassen, og så videre til Nuuk. Det er ikke forsvarlig, men vi lærer mye, og gjør så godt vi kan.

Dette er skyggesidene. Det vi eksponeres for hver dag på sykehuset. Heldigvis har det vært mye sol den siste tiden. Fjell, fjord, snø, fargerike hus, herlige folk som hilser på oss på gaten, trening med crossfit-gjengen, og lomvi og hvalkjøtt til salgs på utendørsmarkedet.

Lomvier på «Brettet», det lokale markedet.

Selv om mye av tiden tilbringes på jobb, med hverandre eller den danske diasporaen, har vi blitt litt kjent med noen grønlendere. Sist helg var vi på kaffemik. Deter virkelig grønlandsk. Kaffemik er en hel dag med kaffe og kaker, så stikker man innom når man vil, så lenge man vil. Vi hadde med glitterneglelakk til sundhetsassistentens seksåring på hennes kaffemik. Da hun sa qujanaq, så svarte vi illillu. Qujanaq er takk, men q uttales som en gutteral k, helt nederst i halsen. Illillu er ingen årsak, men dobbel l uttales som en lespelyd bakerst på tungen. Det er gøye ord.

Vi får også litt tid til det sportslige. Det er skiløyper som tråkkes noen kilometer utover Lufthavnveien, rett utenfor stuedøra vår. Det er ingen lufthavn der, men planen var å bygge den en gang i fremtiden, derav veien og navnet.

Dekktrekking på Lufthavnveien.

Vi har også starta Qaqortoq klatreklubb, med god hjelp fra klatrere og klatresentre i Norge. En liten klatrevegg er bygd, men den stod ubrukt fordi de manglet instruktører og utstyr. Så nå får vi noen kasser med klatresko og seler i alle størrelser.

Dette håper jeg kan bli en liten mestrings-arena for ungdom som ikke helt mestrer så mye annet her i livet.

Vi har det bra, og gleder oss til fortsettelsen!

Hilsen Veronica og Eik