Utpostens dobbelttime

Gjeteren Peter

Peter Prydz intervjuet av Kari Thori Kogstad

Peter Prydz gjeter mange flokker. Hans legeliv spenner over det fjerde tiåret i allmennmedisinsk tjeneste i samme by. Han er nærmest evig tillitsvalgt for fastlegeflokken og har i flere perioder vært aktiv i Norsk forening for allmennmedisin. I tillegg har han en stilling i Legeforeningen der han utdanner stadig nye kull gruppeveiledere i allmennmedisin.

Idrett har vært en viktig arena for meg. Favorittdistansen var 800 meter, forteller Peter.

Peter Prydz stakk i 2013 av med tittelen årets Finnmarkslege. Nylig mottok han Legeforeningens skribentpris for artikkelen «Firkantkommuner og utkantkommuner» som med spiss penn, skrått blikk og klar tale setter ord på mye av det fastlegekrisen handler om.

Han svarer uten å nøle – ja, til å bli intervjuet, men framholder at han ikke er så glad i dobbelttimer ettersom de fort ender med for mye informasjon å håndtere. Han foretrekker enkelttimene. Utpostens bladfyk kan ikke la seg stoppe av denne innsigelsen og avklarer at en anledning for å treffes er akkurat nå i slutten av mai – når han er på Hurdalssjøen hotell for å dra i gang kurs for nye gruppeveieledere i allmennmedisin. Han er likevel fram til intervjudagen litt usikker på sitt eget oppmøte. Et tre centimeter stort ryggprolaps mer enn kiler både natt og dag, og nevrokirurgen er klar med skalpellen til uka. Utpostens medarbeider får fatt i Peter, før kirurgen, i veilederkursets lunsjpause.

Skribenten og historiefortelleren

Rikdommen i mulig intervjumateriale er stor, så intervjueren spør han like gjerne hva han har mest lyst til å snakke om.

Utposten! kommer det kjapt. – Utposten har jeg hatt et forhold til helt fra turnus i 1983, og jeg har vært abonnent fra da av. Jeg har lest bladet med stor glede, selv om balansen mellom allmennmedisin og samfunnsmedisin ikke alltid har vært like finstemt. Totalt sett er jeg likevel svært for-nøyd med tidsskriftet.

Utpostens utsendte bemerker at han må jo ha gjort mer enn å lese bladet. Et kjapt søk viser at han gjennom årene totalt har fått ti artikler på trykk. Han smiler – jo da, jeg har også vært glad i å skrive i bladet. Det har stor bredde og det tar imot historiefortellinger, og begge deler passer meg. Artiklene jeg har levert spenner over mye ulikt – som faget vårt gjør. Jeg er en historieforteller på godt og vondt. Det er sånn jeg ser verden, og sånn jeg ser faget vårt. Familien min kan få litt nok av historiene jeg serverer dem, de har kanskje hørt dem før, men jeg kan ikke la være. Narrativ medisin ligger for meg, jeg serverer gjerne historier for å underbygge et poeng framfor å vise til forskningsresultater.

– Men du leser også siste nytt innen forskning? Det ser sånn ut når en leser det du har skrevet, skyter Utpostens bladfyk inn.

– Ja da, det gjør jeg. Peter trekker pusten – Medisinen hviler på to like lange bein. I det ene finnes naturvitenskapen, i det andre, humanistiske beinet, har fortellingen stor plass.

Utsikt og innsikt fra kaia i Hammerfest.

Står du på kaia i Hammerfest og kikker utover, ser du Snøhvitanlegget og bak dette igjen venter Barentshavet, Bjørnøya og Svalbard. Står du på kaia og ser innover brygga, oppdager du legekontoret og hjemmet til Peter Prydz.

Utpostens medarbeider har ved en tidligere anledning vært så heldig å bli servert en kaffekopp hjemme hos intervjuobjektet, og kan bekrefte at han virkelig bor på brygga i nabohuset til legekontoret sitt. – Ja det er jeg veldig fornøyd med, sier Peter. Jeg har de siste åra fått litt problemer med bevegelsesapparatet, og da er kort veg alfa og omega både med og uten krykker.

Det forstår vi godt. Men hvordan havnet han her i verdens nordligste by?

I dag bor det 12 000 innbyggere i Hammerfest. Mange av byens befolkning holder enten til i eneboliger på Prærien (det største boligfeltet) eller på kaia i urbane blokker som gir assosiasjoner til Barcode. Framskritt, utvikling og endring har preget byen. Hammerfest var den første byen i Norge som fikk elektrisk gatelys! Her må det bo framoverlente, innovative folk, tenker jeg og ber han fortelle om sin historie i byen.

– Jeg begynte som kommunelege 2 i Hammerfest i 1985, forteller den erfarne allmennlegen, med det litt alvorlige smilet. – Da var det et felles kommunalt legesenter, åtte allmennleger og to turnusleger, hvor alle var på fastlønn. Jeg levde i mange år godt med dette, men begynte mot tusenårsskiftet å kjenne på en mistrivsel når det gjaldt drift. Kommuneledelsen interesserte seg ikke for utviklingen vi ønsket oss og utfordringene vi sto i, bortsett fra at de selv ikke likte å vente lenge på time. Gradvis kom tanken at det var andre muligheter å organisere seg på, som kunne være bedre. Da fastlegeordningen ble innført i 2001, og privat praksis ble hovedform, grep jeg muligheten. Vi var da tre kolleger som plukket hverandre, vi fikk turnuslege og vi dannet et nytt legesenter. Det ble begynnelsen på en opptur og noen veldig fine år. Med fastlegeordningen fikk hele allmennmedisinen et løft, det kom mange flere inn i faget, og vi fikk mye bedre betingelser.

– Jeg byttet til nytt legesenter og ny liste like etter fylte seksti år. Jeg ønsket å kunne gå til jobb på mine eldre dager. Lista jeg da overtok hadde vært drevet av vikarer i mange år, og det var god plass på den. En del av pasientene mine fulgte etter, men langt fra alle. Flere av dem som ikke fulgte meg og som jeg hadde vært lege for i 20- 30 år, forklarte meg personlig at de var så fornøyde med personalet på legesenteret, at de heller ville bytte lege enn senter. En interessant observasjon, sier Peter og smiler lurt. – Tryggheten for mange pasienter kan åpenbart ligge like mye hos helsesekretærene og sørvisen de gir, som hos legen!

Peter kikker litt ut i lufta og humrer litt. – En annen sak er at de kunne jo regne seg fram til at jeg ikke hadde så veldig menge år igjen i tralten.

Peter deler alle historier. Både de han til sin egen forbauselse har spilt en hovedrolle i, og de han til sin kanskje enda større overraskelse viste seg å ha en birolle i.

Blir du fortere kjent med folk når du med 30 års erfaring skal bli kjent med nye pasienter, vil intervjueren vite? Peter trekker på det. – Ja, jeg vet nok litt mer hva jeg skal se etter. Jeg spør – hvordan lever du? Det er et nøkkelspørsmål for meg. Og da svarer folk litt forskjellig. Og alt mulig. Takk bare bra, for eksempel. Hvem de lever med, hva de jobber med, hva som bekymrer dem og hvor de kommer fra, kan de også svare med.

På veilederutdanning med Bente Aschim og Lene Kroken.

Oppveksten

Utpostens bladfyk, som har en over snittet interesse for barndom, kan ikke dy seg og spør Peter om hva det var i oppveksten som kunne peke mot fastlegelivet. Han tar en bitteliten tenkepause, men er raskt tilbake ved formuleringene.

– Jeg var en skoleflink gutt, preget av en intellektuell far og jeg var nok det en kan kalle «nerdete». Familien flyttet fra Bærum til Tromsø da jeg var 16 år. Jeg var førstegenerasjons universitetsbarn, og vi var en stor gjeng som kom det året og ble godt tatt imot og raskt inkludert i byen. Jeg kom inn i en ungdomskultur som var helt annerledes enn den jeg kom fra. I Tromsø møtte jeg det jeg vil kalle et scenisk miljø. Det var unge som lett eksponerte seg, de var opptatt av kultur, musikk og politikk, og dette påvirket meg i stor grad. Det var uvant, men jeg likte det godt.

– Så var det en annen arena som ble viktig for meg, og det var idretten. Jeg drev med friidrett på høyt nivå, jeg var mellomdistanseløper med 800 meter som beste distanse. Idretten favnet folk fra alle sosiale sjikt, og det tror jeg dyttet meg i retning av større interesse for mennesker av alle slag.

Intervjuer har erfaring med Peter fra veilederutdanning. Da han der skulle si noen ord om sin egen bakgrunn, kom han med at han trodde han var mer glad i bøker enn mennesker, men at han en dag oppdaget at det var motsatt. Han minnes på dette nå, og bekrefter – jo da, det var akkurat slik det var. Og det er sant at det kom som en stor overraskelse på meg!

Peter har over 40 års erfaring som tillitsvalgt.

Den tillitsvalgte

Peter har vært tillitsvalgt i fire tiår. – Ja, jeg har forhandlet mye. Jeg har vært opptatt av solide, bærekraftige ordninger for allmennlegetjenesten og husker godt min første forhandling under fire øyne på 80-tallet med den legendariske ordføreren Arnulf Olsen. Da fikk vi til studiepermisjonen vi har her i Hammerfest, som er en lønnet permisjon i fire måneder hvert tredje år. Ordningen overlevde også innføringen av fastlegeordningen, men er reforhandlet mange ganger. Jeg tenker vi legene i Hammerfest har møtt respekt fordi vi har stått for kontinuitet, og vi har vist kommuneledelsen at vi er seriøse og har felles interesser med dem. Innimellom har vi vært frustrerte, men alt i alt ser jeg tilbake på mange år med godt samarbeid med mye forståelse.

Peter har nylig bemerket i sosiale medier at han i mange år har vært opptatt av faglig utvikling, etterutdanning, veiledning og gjensidige forutsigbare avtaler, men at han nå mener det er penger og bare penger vi må snakke om for å berge fastlegeordningen. – Ja det skrev jeg, fordi jeg mener det nasjonalt er helt sant. Det er det som trengs nå. Vi har kompetanse og folk, men vi må få midler nå.

I kronikken «Firkantkommuner og utkantkommuner», som Peter fikk skribentprisen for, er et av hovedpoengene at kommuner har vanskeligere for å gi den nyutdannede jenta fra nabohuset ei anstendig lønn, mens å svi av det tredobbelte på dårlige vikarløsninger, gjøres uten å blunke. Jenta fra nabohuset vil antakelig ha blitt i kommunen og kunnet sørge for stabilitet, hvis hun blir respektert og verdsatt. Vi spør Peter hvorfor det er slik. Han svarer kjapt – misunnelse. God gammeldags primitiv misunnelse.

Har Peter fått noen tilbakemelding fra myndighetene, altså KS, på teksten han fikk pris for?

– Spennende spørsmål, svarer Peter. Jeg sendte den til Kommunal Rapport nylig etter anbefaling. Bortsett fra at en venstrepolitiker i Troms har bemerket at det var lesning som var saklig og til ettertanke, har det vært tyst som i graven. Jeg skal sjekke igjen nå (tar opp mobilen og sjekker) – nei. Fortsatt stille i fjøset. Den sank som en stein.

Beitemarkene

Hva er det som driver denne mannen? Hva er drivkreftene når han står opp om morgenen?

Han nøler ikke; – det er å komme seg på jobb. Jeg har en veldig interessant jobb med å hjelpe folk med deres kortsiktige og langsiktige helseproblemer. Jeg har ikke så store ambisjoner om å helbrede, for meg er det en liten del av jobben, men morsomt når det skjer.

Jeg liker å bidra til at folk sjøl finner bedre veger å gå. Jeg er glad i folk jeg møter og trives med omtrent alle.

Hva er hemmeligheten med det, vil Utpostens bladfyk vite.

– Tja, det handler vel om innlevelse og Kierkegaard; det å finne ut hvor den andre står og så stille seg der. Det synes jeg er like spennende hver gang,

Intervjueren lurer på hvordan dette foregår. Finner du noe å like ved de som ikke er så lett å like?

– Ja jeg leter etter den positive driven hos dem, den som gjør at de kanskje kan løfte seg.

Jeg lar professor Niels Bentzens ord bli mine: I allmennpraksis behandler vi ikke astmatikere og diabetikere. Vi er rådgivere for folk vi kjenner eller skal bli kjent med, med astma og diabetes.

Og hvor henter denne karen påfyllet sitt?

– Tja. Han trekker litt på det. – Påfyllet har vært knyttet til fysisk aktivitet. Turer på fjellet med joggesko, fjellsko og skistøvler har vært viktig. Nå setter fysikken grenser, men jeg kjøpte meg en svær båt i fjor, en 27 fot Minor/Sargo (han staver og sjekker at landkrabba av en intervjuer har fått det med seg). Det er en finsk motorbåt med fire køyeplasser og to hundre og søtti hestekrefter (intervjuer synes det høres ut som mange hester i en eneste båt, og får bekreftet at det er det). Så er jeg gjerne opp til seks uker på Hvasser om sommeren i ei hytte jeg er fjerde generasjon i. Da går jeg inn i en helt annen modus og i den henter jeg påfyll.

Peter er glad i den 27 fot store båten Minor/Sargo, som han skaffet seg i 2020.

Hammerfestværingen

Peter griper ordet: – Jeg fikk forresten også den samme ordføreren jeg nevnte tidligere, med på å bygge et friidrettsanlegg like etter at han hadde godtatt studiepermisjonen jeg fortalte om – for jeg var veldig engasjert i den lokale idretten.

Jeg kom til Hammerfest i 1980 på femte-året i studiet i praksis, og etter det har jeg egentlig aldri sett meg tilbake. Jeg kom hjem til det som skulle bli min by.

Hva var det med Hammerfest, vil Utpostens medarbeider vite. – Mye var som Tromsø, men alt var mindre og mer oversiktlig, og det likte jeg godt. Det var et sted hvor mange kom fra andre steder. Det var inkluderende, raust og morsomt å leve der fra første dag.

Jeg stiftet familie der og fikk to barn og etter hvert har jeg fått fire barnebarn, og tre av dem bor i byen. Jeg har i det store og det hele både når det gjelder yrket mitt og livet ellers inkludert idretten, hatt stor motivasjon for å gi noe tilbake til byen.

Vårt intervjuobjekt med prolaps har snart sittet tida ut, og vi må avrunde. Det er likevel noen enkle nære ting det er fristende å spørre en mann som har levd et rikt liv om.

Hva er han aller mest glad for å ha gjort – og hva er han aller mest glad for at han ikke har gjort?

Peter nøler ikke. – Jeg er aller mest glad for at jeg har fått de barna og barnebarna jeg har fått. Så er jeg veldig glad for at jeg fant fram til allmennmedisin. Det er ikke gitt her i livet å finne noe som passer så godt for akkurat deg.

– Så er jeg veldig glad for at jeg ikke flyttet fra Hammerfest. Det har vært anledninger hvor det har vært aktuelt, men jeg er veldig glad for at jeg ble. Jeg føler meg enormt hjemme der.

Peter har aldri angret på at han ble værende i Hammerfest, der han også har størstedelen av familien.

Gjeteren

Bladfyken må helt til slutt teste ut en hypotese. Gjennom mangeårig kjennskap til mannen og ikke mindre etter forberedelse til intervjuet, blir tanken om at Peter er en gjeter forsterket. Det er en rød tråd av felleskapsorientering under alt han foretar seg. Han har hatt og har mange flokker han passer på; det store legekontoret sitt tidlig i karrieren, oss som har gått gruppe-veilederutdanning, på de nærmere hundre han selv må ha hatt i gruppeveiledning (han har sin niende gruppe nå) og familie. Nasjonalt er alle fastleger hans flokk. Han passer på og korrigerer kursen hvis flokken velger ugrei sti. Ikke for å framheve seg selv, men for å fremme fellesskapet.

Er du en gjeter, Peter? Kan du kjenne deg igjen i det, vil intervjueren vite

Peter svarer: – Hm Kanskje noen synes jeg gjeter for mye, for tett på... men jeg skjønner jo at det er positivt ment når du sier det.

– Nylig sparket jeg i gang interessegruppa for diabetes i allmennmedisin. Det var kanskje typisk en gjeteraktivitet, ja. Det var veldig pent sagt det med gjeter, så takk for det.

Jeg skal tenke mer på om jeg er det. Takk for stunden.

Så må Peter med den vonde ryggen strekke seg i en liten halvtime før den nye flokken av gruppeveiledere skal gjetes gjennom resten av dagen. De må ikke gå seg vill. Det passer gjeteren Peter på.