Leder

Kart eller terreng, hva stemmer?

Kari Thori Kogstad

Illustrasjonsfoto: Colourbox

«Hvor ble akademikeren i meg av?» Dette spørsmålet har antakelig flere enn meg stilt seg etter å ha entret allmennmedisinens arena. For meg var spørsmålet i mange år plagsomt. En litt misfornøyd erkjennelse av at jeg ikke klarer å ha det store bildet oppe når jeg sitter med enkeltindividet foran meg på kontoret, seig langsomt inn. Hvis du forblir i allmennpraksis, vil mange komme til en slags forsoning med det, vi vet at vi gjør noe bra, og det får da holde. Innimellom vil kurs, lesing av artikler og rekruttering av pasienter til forskning gi en påminnelse om at en fortsatt forstår «number needed to treat». Det gjør igjen at en i hvert fall opprettholder en viss tro på at i gitte rammer – og hadde jeg bare ikke hatt alle disse pasientene som stadig kommer og lurer på alt mulig – så hadde jeg kunnet fungere akademisk.

Å løse et klinisk mysterium vil på samme vis for mange fastleger bidra til å bevare troen på at analysens og deduksjonens kraft fortsatt finnes i oss. Jeg registrerer at kolleger har prosjekter med kvalitativ forskningsdesign, og det kan være interessante tema, men det løfter seg aldri opp til «number needed to treat»- nivå. Hvorfor er det slik? Er det allmennmedisinen det er noe galt med? Må den skjerpe seg og bli mer objektiv, eller er det forskningen som må endres, slik at den passer til allmennmedisinen. Er det kartet eller er det terrenget som må endres?

Jeg har nå med stor glede lest en 25 år gammel artikkel som kastet både nytt lys, ny forsoning og ikke minst en stolthet og fornyet kamplyst over meg. Kanadieren Ian McWhinney skriver i The importance of being different allerede i 1996 at allmennmedisin er den eneste disiplinen som definerer seg ut fra relasjon. Relasjonen er altså a priori innhold og sykdom. Han beskriver videre at allmennmedisineren tenker mer i individtermer enn abstrakt når det gjelder pasienter. Ser allmennlegen en pasient, blir han minnet på en annen pasient. Allmennleger snakker om faget sitt ved å snakke om pasienter. De har nærhet til pasienten. Abstraksjon krever avstand.

McWhinney trekker også fram en passiar fra Umberto Ecos store roman Rosens navn. I min frie omskrivning her, vil dyr på beite være nettopp det når observasjonsposten er langt unna. Kommer du nærmere ser du at det er både hester og kyr det dreier seg om. Kommer du helt nært, gjenkjenner du en hest du til og med kan navnet på og kjenner eieren til. Der er vi fastleger. Vi kjenner både hesten og eieren og kanskje kona, naboen og kollegaen og sønnen. Og alt dette vil ligge i bakhodet vårt når døra på legekontoret åpnes for en av dem.

Forskningen i allmennmedisinen må derfor også finne metoder som evner å omfavne den nærheten vi fastleger opererer i. Og den nærheten skal vi ikke skamme oss over! Den skal vi være stolte av. Vi er i terrenget og erfarer hver dag at det er som det er, det er ikke noe galt med det! Det er kartet som må tegnes om.

Den gode nyheten til fastlegen i drabantbyen og på den ytterste post, og til alle mellom der, er at her er det allerede gode krefter i sving. Akademia ved flere av universitetene er godt i gang med å se på mer helhetlige forståelser av individet. Den biopsykososiale modellen er utarbeidet, og den legger til grunn at enkeltindividets erfaringer setter seg i kroppen, og den tegner et bilde av mennesket der prosesser foregår parallelt i tanker og på cellenivå. Resultatet av dette møter vi mange ganger hver dag inne på kontoret

Fru Hansen og herr Hosseini er verdt våre kloke blikk, og de er verdt relevant forskning. De er to av veldig mange «persons – not numbers – we need to treat clever and well»

Referanse

  1. The importance of being different, Ian R McWhinney, British Journal of General Practice, July 1996.