Medisinsk historie

Hans Nielsen Hauges innsats for folkehelsen

Hans Nielsen Hauge (1771–1824) er kjent som lekpredikant. Hans innsats som gründer, bedriftsleder, handelsmann og bankier nevnes ikke like ofte, og innsatsen for å avhjelpe sult og hungersnød under Napoleonskrigene, er mindre kjent. I år er det 250 år siden Hauge ble født, og i den anledning synes det riktig å fremheve Hauges innsats for folkehelsen her i Utposten.

Det kjente maleriet «Haugianerne» av Adolph Tidemand (1848–1852).

Arild Aambø

Seniorrådgiver, Enhet for migrasjonshelse, Folkehelseinstituttet

ArildKjell.Aambo@fhi.no

Hans Nielsen Hauge, som var av bondeslekt, ble født 3. april 1771 på Rolvsøy utenfor Fredrikstad. Selv om det sies at familien levde under trange kår, var de ivrige, opplyste «lesere». Også Hans hadde stor interesse for bøker, og selv om mulighetene for en formell utdannelse var begrensede, tilegnet han seg tidlig omfattende kunnskap på flere felt. En dag skjedde det noe som på en dyptgripende måte endret hele hans liv: 5. april 1796 – mens han gikk på åkeren og pløyde – hadde han en sterk religiøs opplevelse, og det ble klart for ham at han skulle vie sitt liv «til Gud og sin Næste». Et par måneder etter fikk han utgitt sin første bok, Betragtning over Verdens Daarlighet, hvor han gav en fremstilling av sin kristne tro, og reiste sterk kritikk mot prestestanden, som Hauge mente forsømte sine sjelesørgerplikter. Så la han ut på en vandring. I årene 1797 til 1804 reiste han Norge rundt, på langs og tvers, som regel til fots. Han gav seg i snakk med folk, spredte sine skrifter og forkynte i små forsamlinger, og overalt hvor han talte, ble det dannet vennegrupper (1).

Vekkelse

På den tiden var det allerede en vekkelse på gang, særlig rundt Oslofjorden og i Bergen, sprunget ut av kolonien og menigheten Herrnhut i Sachsen (2). Den hadde nok visse likheter med Hauges forkynnelse, men Hauge var overbevist om at det ikke bare var den åndelige siden ved mennesket som måtte tas vare på og utvikles. De materielle og sosiale forholdene som folk levde under måtte også forbedres. Over alt hvor forholdene lå til rette for det, inspirerte han derfor til ny næringsvirksomhet, satte i gang jordbruksreformer og tok initiativ til en rekke små og mellomstore bedrifter. Han og hans tilhengere drev etter hvert både kornmøller og gruvedrift, et brenneri, en ullvarefabrikk og et spinneri. Han startet papirfabrikk, trykkeri og et bokbinderi, som alle var viktige for hans egen etter hvert omfattende forlagsvirksomhet. Disse bedriftene var ofte familieforetak, men Hauge engasjerte også arbeidskraft som ellers var til overs i samfunnet (3, 4).

Det eneste kjente portrettet av Hans Nielsen Hauge, malt i København av ukjent kunstner ca. 1800.

Foto: Wikimedia Commons

Apostolisk kommunisme i praksis

I 1801 fikk Hauge kjøpt en bygård i Bergen. Det gav ham borgerbrev, og han kunne drive handelsvirksomhet. Han begynte deretter å handle med fisk nordpå, en virksomhet som til tider overgikk all forventning. Overskuddet ble investert i nye bedrifter. Hauge fungerte også som bankier, det vil si at han tok opp lån som han så videreformidlet til andre som trengte kapital. Hans bærende idé var å opprette kristne produksjonsfellesskap som ledd i en frigjøringsstrategi fra borgerskapets makt, en form for «apostolisk kommunisme i praksis» (5). Motivasjonen til alt dette kom fra hans religiøse overbevisning. Som han selv uttrykte det:

«Hvordan kan vi følge Jesu ord om å la gjerningene lyse når vi ikke arbeider og driver handel, slik at vi både kan gjøre godt mot dem som trenger det, og etterhånden også stoppe de rikes overdådighet, de som ikke bare lever i sin prakt, men også ofte av sin Uretfærdighed og Næstens Undertrykkelse».

(Hentet fra et brev fra 1801) (6).

Hauge ble etter hvert initiativtaker til mer enn 30 større og mindre virksomheter og bedrifter, og involvert i kanskje så mye som 150 andre foretak.

Myndighetene reagerer

En slik fremgang gikk imidlertid ikke upåaktet hen. Forsøket på å etablere kommunisme i Norge fikk ingen nådig behandling. Slike folkebevegelser var ulovlige. Tidligere tilløp var flere ganger blitt slått ned. Og ennå satt nok det såkalte Lofthus-opprøret (1786–87), hvor staten hadde sett seg nødt til å gå inn med militærmakt for å bringe ro og orden, friskt i minnet (7). Amtmannen i Buskerud gav tydelig uttrykk overfor de sentrale myndighetene at «Hauge er en mann som ikke bør tåles, men arresteres (1).

Hauge fikk også mange fiender blant den etablerte handelsstanden i Bergen, som følte at de kom til kort i konkurransen, og blant prester som oppfattet ham som en trussel mot øvrigheten, ettersom han ikke respekterte deres monopol på forkynnelsen.

Allerede i 1798 hadde prest og lensmann begynt å troppe opp på samlingene hvor Hauge forkynte, og han ble i tiden frem til 1804 arrestert ti ganger, men løslatt etter kort tid. Så, i april 1804, skrev biskopen i Kristiansand et brev til kanselliet i København, hvor han sammenlignet Hauge med Muhammad ibn Abd al-Wahhab (1703/04–1792), kjent i Vesten som «Abdul Vechab»:

For hva fører ikke dette svermeriet til! Hvilken elendighet utbrer ikke disse menneskene med sin fanatiske lære? Avmakt i næringene! Motløshet hos folket! De arme mennesker settes i kontribusjon – blir skyldige! Og fremfor alt, hvilken mistillit næres ikke overfor statens øverste autoriteter og overfor lærestanden! Hauge er farlig som muslimen Abdul Vechab! (8)

Selv om Hauge allerede var kjent av dansk-norske myndigheter, fikk påstanden om at Hauge var å ligne med «Abdul Vechab» dem til å se predikanten Hauge i et nytt lys, som en revolusjonær som var troende til med våpen i hånd å kunne reise seg mot både embetsmannsvelde og dansk overherredømme. Dette virket som «en trylleformel som manet fanden selv frem på høylys dag». Han ble utropt til samfunnsfiende; det ble utstedt arrestordre, og Hauge ble pågrepet og ført til Christiania. Her ble han holdt fengslet i over ni år uten lov og dom, de første årene med det vi i dag ville kalle «brev- og besøksforbud»:

«I det første fengselsåret var han ute i frisk luft bare tre ganger, han var frarøvet penn, blekk, papir og bøker og fikk knapt snakke med noen» (10).

Hans bøker, som nå sirkulerte i store opplag, ble beslaglagt. Fengselsoppholdet førte til en helsemessig knekk som Hauge skulle slite med resten av livet (1).

Hans Nielsen Hauge ble arrestert ti ganger i perioden frem til 1804. Julen 1799 satt han fengslet i Tukthuset i Trondheim.

Foto: Wikimedia Commons

Napoleonskrig og matmangel

Samtidig begynte Napoleonskrigene å merkes også i Norge. Etter britenes seier ved Trafalgar i 1805, gav Napoleon opp å invadere England. I stedet satte han inn en omfattende handelsblokade, den såkalte Fastlandssperringen, i et forsøk på å stenge britisk handel ute fra det europeiske fastlandet. Allierte og nøytrale stater ble tvunget til å ta del i blokaden. England var på denne tiden Norges viktigste handelspartner. Selv om man derfor merket blokaden godt, klarte de skandinaviske landene lenge å holde seg nøytrale. Men britene fryktet at franskmennene skulle få kontroll over den dansk-norske flåten, som lå i opplag ved København. I 1807 bombarderte de byen, og danskene ble tvunget til å gi fra seg flåten. Dette «flåteranet» førte til at Danmark-Norge gikk inn i krigen på Napoleons side, hvilket gjorde at Norge ble tvunget til krig mot Sverige og dessuten at britiske orlogsskip blokkerte all handel og alt samkvem med Danmark (11).

Den britiske blokaden stanset livsviktig kornimport. Kostholdet i Norge før 1814 var i hovedsak basert på korn, særlig ulike typer grøt og brød. Norge var ikke selvforsynt med korn, og en stor del av kornet ble importert fra Danmark. I 1808 og 1809 ble det dessuten uår i landet. Avlingene slo feil og folk sultet.

«Grusomme scener utspilte seg, spesielt på Østlandet. Utsultede mennesker – ofte hele familier – ble funnet døde både hjemme, langs landeveien og i skogen» (12).

Det ble uro og kamp om maten. Hungersnøden rammet først og fremst Østlandet i grenseområdene mot Sverige hvor man i tillegg fikk føle krigene sterkest. Kystområdene var ikke så avhengige av korn, siden de også kunne livnære seg av fisk (12). Men også fiske er sesongbetont. Det gjelder for eksempel de store sildeinnsigene på vårparten. Dersom man skulle ha jevn tilgang til fisk, og denne dessuten skulle transporteres, måtte den konserveres. Men salt, som den gang ble brukt i konserveringen, var også stor mangelvare ettersom saltproduksjonen her til lands var svært liten i forhold til behovet, «kun å regne som en dråpe i havet».

Til tjeneste som saltkoker

På denne tiden hadde Hauge fått noe bedre vilkår i fengselet. Han kunne ta imot brev og besøk og var godt orientert om hva som skjedde i landet. Nå meldte han seg til tjeneste, eller rettere, han søkte regjeringskommisjonen om løslatelse mot kausjon og penger til saltkoking: «Som Patriot og bekiendt de fleste Stæder i Norge, Er det jeg tilbyder meg at anlegge Salt Kogerier ved Søe-Kysterne» (13).

Søknaden ble innvilget under forutsetning av at Hauge vendte tilbake til fengselet etter endt oppdrag eller om han ble kalt tilbake. Hauge fikk også midler og satte i gang. De første årene i fengsel hadde gitt Hauge en alvorlig helseknekk, og det er nærmest uforståelig at han nå, i løpet av noen få vår- og sommermåneder i 1809, opprettet flere saltkokerier, først ett ved innseilingen til Lillesand (på Kjeholmene, som nå ble omdøpt til Saltholmen), så ett ved Stavanger og et tredje på Svanøy i Flora kommune (Saltverkneset), før han ble tilbakekalt til Christiania. I boken Reiser og vigtigste hændelser som kom i 1816, forteller han om dette:

Aktor påstod at jeg skulde innsettes i arresten igjen. Dette satte jeg mig imot, for regjeringskommisjonen hadde gitt mig løs, og det erend den hadde pålagt mig vedrørende saltkokeriene, var ikke tilendebragt. Men kommissærene overtydet mig om at det var kongens ordre, og jeg forbeholdt mig da å søke kongen om frihet. Dette var om høsten 1809.

Byfogd W. (Christopher Christian Weidemann), som var overarrestforvalter i denne tid, hadde så stor tiltro til mig at han på justisråd B.s (Johan Bull) forbønn gav mig all den frihet han kunde. Jeg fikk pass og tillatelse til å besøke min 80 år gamle far i julen. Vi hadde ikke sett hverandre på fem år. Denne reise gjorde jeg på fjorten dager. Siden en gang fikk jeg også tillatelse til å reise til Eikers papirmølle for å besøke min slekt og styrke mitt sykelige legeme.

Dessforuten fikk jeg oftere tillatelse til å fordrive tiden ved små spaserturer i nærheten av byen (mot slutten av 1811 slapp man Hauge helt løs av arresten fordi hans helbred var så medtatt. Hauge kjøpte nu gården Bakkehaugen på Sagene. Her blev han boende til utpå året 1817). Nu skulde min sak påskyndes, men innkallelse og forhør av de vidt adspredte vidner – en 5–600 i alt – tok sin tid, så beedigelsen av alle vidnesbyrd blev ikke ferdig før vinteren 1813 (14).

Det var for embetsverket maktpåliggende å få Hauge dømt, og han ble forsøkt tiltalt for oppvigleri etter løsgjengerparagrafen uten at man fant grunnlag for dette. Først fem år etter arrestasjonen, ble han så tiltalt for brudd på konventikkelplakaten, en forordning fra 1741 som satte streng kontroll med lekmenns forkynnelse. Først i desember 1813 falt dommen: to års straffarbeid, samt at den tiltalte skulle betale saksomkostningene. Hauge anket, og året etter ble dommen omgjort til at han skulle betale 1000 riksdaler til byens fattigkasse pluss saksomkostninger. Hans advokat mente han skulle søke kongen om benådning, men Hauge avfant seg med situasjonen, i hans egne ord:

Mine venner hjalp mig med lån til utgiftene, og jeg trøstet mig med at pengene skulde komme de fattige til gode. Så er jeg da tilfreds både i ære og vanære. Overbevist om at mine hensikter var redelige og at det er lett å lide for sannhets skyld, vet jeg at på hin dag faller den tredje dom (14).

Hauge hadde tidligere fått kjøpt Bakkehaugen gård i Christiania. Etter løslatelsen giftet han seg og fikk flere barn. I 1817 kjøpte han så Bredtvedt gård, hvor han slo seg til ro. Han reiste ikke lenger rundt i landet, trolig av helsemessige grunner, men fortsatte sin omfattende brevveksling. Hans Petter Foss, en etterkommer av de første haugianerne, skriver:

Hans Nielsen Hauge var ofte syk i denne tiden og kunne ligge til sengs i dagevis. Det var en gammel mann man møtte på Bakkehaugen og på Bredtvedt gård. Ikke i alder, men drivkraften og pionerånden og den revolusjonspregede Hans Nielsen Hauge var borte, det som skapte det revolusjonære nye i Norsk historie (15).

Hans Nielsens Hauges gravminne ved Gamle Aker kirke, Oslo.

Foto: Wikimedia Commons

Arven etter Hauge

Biskop Andreas Aarflot skriver:

«Hans Nielsen Hauge [1771–1824] stod frem i en sosial og kulturell gjæringstid, hvor nasjonale ideer og folkelige strømninger fikk det gamle eneveldets samfunnssystem til å knake i sammenføyningene… Gjennom sin virksomhet som folkevekker, industriherre og sosial reformator drev han takten opp i den omveltningsprosess som bare så vidt var kommet i gang da han så dagens lys. I Den norske kirke ble han opphavsmann til den mest omfattende fornyelse noensinne.» (6)

Når det gjelder Hauges betydning for folkehelsen, er det etter mitt skjønn særlig to forhold som har hatt betydning. For det første hans forhold til arbeidsmoral, ledelse, nettverksbygging og hans vilje til å ta samfunnsansvar, noe som i sterk grad bidrog til kompetansebygging og utvikling av sosial kapital, spesielt blant husmenn og bønder (16). Slik hjalp han mange ut av nød og fattigdom, samtidig som han la til rette for at de som stod i fare for å bli overflødige i samfunnet, kunne engasjere seg i for dem meningsfulle aktiviteter.

For det andre hans arbeid med å opprette saltkokerier på strategiske plasser langs sørlandskysten. Den britiske blokaden hadde stanset livsviktig kornimport. Uår og krig med Sverige gjorde situasjonen verre. Salting økte holdbarheten på råvarer som fisk og kjøtt, og dette muliggjorde transport over større avstander, og dessuten at man kunne opprettholde en noenlunde jevn matforsyning, også utenfor sesongen. Slik ble mange hjulpet gjennom uår og sult.

Etter fengselsoppholdet fikk Hauge kritikk fra sine tidligere tilhengere, dels fordi han ikke viste samme revolusjonære glød som i sin ungdom, dels fordi han hadde fått et mer pragmatisk forhold til sin kristendom. Det viktigste for ham var å hjelpe andre, ikke for enhver pris å etterleve pietismens strenge leveregler: Han skriver selv:

«Mitt fengsel har vært en skole, en tuktemester og lærer av første slag. Jeg lærte å bøye meg og sette meg ned i stillhet og gi akt på meg selv – å lese, ettertenke og søke etter det som best gavner de fleste mennesker» (17).

Kanskje er det her Hauges storhet best kommer til uttrykk. Til forskjell fra en del andre religiøse reformatorer, drives ikke Hauge av ideologi. I sin samtid ble Hauge og hans etterfølgere slått i hartkorn med wahhabismen. Det er, slik jeg ser det, nettopp her, i sin pragmatiske holdning til ideene, at han skiller seg sterkest fra denne. I dag blir wahhabismen med sin legitimering av vold for å spre ideologiske tanker og forestillinger, beskrevet som en fertil bakgrunn for radikalisering og terrorisme – dette selv om det neppe er grunnlag for å hevde at wahhabismen i seg selv innebærer voldelig ekstremisme (18,19). Hauge viste med sitt eksempel at mennesker er viktigere enn noen ideologi.

Wahhabismen

»Abdul Vechab» var et kjent og fryktet begrep på begynnelsen av 1800-tallet. Wahhab, alias Vechab, var den religiøse ideologen bak wahhabismen, en puritansk, ultrakonservativ retning innen islam som vokste fram blant stammefolket sentralt på den arabiske halvøy fra 1730-talet av. Et sentralt motiv var å følge profetens liv så nært som mulig, avvise angrep fra de vantro, og bygge sterke fellesskap av muslimer på dette grunnlaget. På begynnelsen av 1800-tallet hadde wahhabistene alliert seg med Saud-klanen, og sammen kriget de mot det Osmanske riket. I 1803–1804 tok de kontrollen over de hellige byene Mekka og Medina. Tyske og danske aviser, som stort sett fikk sin informasjon fra kretsen rundt sultanen i Konstantinopel, og som således var preget av osmanske anti-wahhabistiske forestillinger, omtalte Vechab som «en fanatisk oppvigler og religiøs bedrager motivert av verdslige og økonomiske fordeler». Hans etterfølgere ble ansett som «fanatiske, brutale og voldelige med lite toleranse for annerledes troende, særlig andre muslimer». Sammenligningen med Wahhab gav således assosiasjoner til et brutalt politisk-religiøst lederskap, en fryktet ideologisk og militær kraft (9).

Referanser

  • 1.

    Kullerud D. (1996) Hans Nielsen Hauge – mannen som vekket Norge. Oslo: Forum- Aschehoug & Co.

  • 2.

    Bloch-Hoell, NE: Brødremenigheten i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. mars 2021 fra https://snl.no/Br%C3%B8dremenigheten.

  • 3.

    Jensen J: Industri i Vestfossen. https://rundtdrammen.no/industri-i-vestfossen/ Hentet 9. mars 2021.

  • 4.

    Foss HP. (2020) Haugianeren. Oslo: Bok & Media AS.

  • 5.

    Fjermeros H. (2021) Den apostoliske kommunismen. Klassekampen 2. februar 2021, s. 12–13.

  • 6.

    Aarflot, As: Hans Nielsen Hauge i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 9. mars 2021 fra https://nbl.snl.no/Hans_Nielsen_Hauge.

  • 7.

    Sætra G. (2009) Christian Lofthuus i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 3. mars 2021 fra https://nbl.snl.no/Christian_Lofthuus.

  • 8.

    Gjengitt i 1) Kullerud 1996, s. 259.

  • 9.

    Ulvund F. (2018) Wahhabisme som skremmebilde i Scandinavia rundt 1800 – Hans Nielsen Hauge i Lys av osmansk anti-wahhabisme. Historisk Tidsskrift 97(2): 98–114.

  • 10.

    Sitert i 1) Kullerud s. 306.

  • 11.

    Njåstad, Magne (2018): Norge under napoleonskrigene i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. mars 2021 fra https://snl.no/Norge_under_napoleonskrigene

  • 12.

    Norgeshistorie.no, Morten Nordhagen Ottosen, (2015) «Barkebrødstider 1807–1814». Hentet 11. mar. 2021 fra https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1346-barkebrodstider-1807-1814.html.

  • 13.

    Sitert i 1) Kullerud (96). s. 298.

  • 14.

    https://www.borgerskolen.no/lokalhistorielocal-history/bevegelser-og-fenomener/saernorske-bevegelser/haugianerbevegelsen/boker-av-hans-nilsen-hauge/beskrivelse-over-hans-nielsen-hauges-reiser-vigtigste-hendelser-og-tildragelser/min-fengselstid-i-reiser-og-vigtigste-haendelser-1816/.

  • 15.

    Foss HP. (2020). Haugianeren. Bok og Media AS. (s. 33).

  • 16.

    Bizzi L. (2015) Social Capital in Organizations. International Encyclopedia of the Social & Behavioral Sciences. S. 181–185.

  • 17.

    Sitert i 1) Kullerud s. 299.

  • 18.

    Dillon M. (2009) Wahhabism: Is it a factor in the spread of global terrorism? Master of Arts in Security Studies (Middle East, Southwest Asia, Africa) Monterey California: The Naval Postgraduate School.