Utpostens dobbelttime

Mor Utposten trer av

Tove Rutle intervjuet av Kristina Riis Iden og Kari Thori Kogstad

Utpostens ferd på smale stier til reelle utposter og langs hovedfartsårer til sentrale strøk har vart i snart femti år. Tove Rutle har vært med på reisen de siste tretti år og sørget for enestående kontinuitet i jaktlaget. Nå overlater hun plassen til sin arvtaker.

Tove besøkte 07 Medias trykkeri på Aursmoen i slutten av 2017.

Foto: Morten Hernæs, 07 Media

Det er ikke uten motstand hun har gått med på å stille i Utpostens «dobbelttime». Forutsetningen er at det er nettopp Utposten som prosjekt det skal handle om – og ikke hennes person. Med kløkt og list håper våre utsendte å fravriste intervjuobjektet noe mer. Lett blir det ikke. Er det noe Tove Rutle ikke er, så er det objekt. Hun er et subjekt tvers igjennom

Tove møter oss i pandemitrygg avstand over langbordet på kjøkkenet kl. 07.30. Dagen er godt i gang for hennes del. Det dufter fersk bakst og kaffe.

– Jo da, jeg er A. Kanskje dobbelt A, forklarer hun nøkternt over kaffekoppen. Utpostens med- arbeidere vet veldig godt at meldinger sendt etter klokka 22.00 om kvelden, besvares av Tove grytidlig neste dag, ofte lenge før klokka seks om morgenen.

Da svarer hun på mail, har kontroll på utgaver, deadline, korrekturlesing, trykking og abonnenter.

Utpostens fødsel, barndom og voksne liv

Det er Utpostens historie, formål og dugnadsprosjekt Tove helst vil snakke om. Mens morgensola flommer inn i stua, får vi høre om den tidlige historien.

Distriktslegene Per Wium, Harald Siem og Tore Ruud, som jobbet i distrikt på Nordvestlandet, så behovet for at legene utenfor sykehus fant sammen.

De tre legene opplevde at sentrale myndigheter ikke hadde forståelse for deres tanker og perspektiver rundt distriktsmedisin. Legetidsskriftet var ikke et relevant talerør for dem. I 1972 ble følgelig Utposten etablert som et uavhengig fagtidsskrift, hverken tilknyttet fagforening eller myndigheter. Og slik er det fremdeles, snart femti år seinere. – Det var nok mye takket være innsats og tålmod fra koner og øvrig familie at de klarte å mekke sammen bladet, smiler Tove. Hun tar en kaffeslurk og fortsetter.

– Det var klare vedtekter helt fra den spede begynnelsen. Det skulle være åtte utgaver i året med populærvitenskapelige artikler fra samfunns- og allmennmedisin.

Ifølge statuttene skulle Utposten beskrive allmenn- og distriktsmedisinens

hverdag, tekstene skulle være en blanding av klinikk og teori, bladet skulle ha begrenset annonsering, og det skulle ikke være rene temanummer. Videre ble det nedfelt at redaksjonene skulle sitte i fem år, medlemmene burde komme fra hele landet og ha ulik alder og kjønn.

I dag som den gang, er tilgangen på stoffet basert på det redaktørene henter inn, samt tekster som kommer direkte til redaksjonen forfattet av allmenn- og samfunnsmedisinere, men også stoff fra FHI, Relis og Statens Helsetilsyn. Det er fantastisk at det er mulig å produsere et så bra fagtidsskrift på dugnad – i femti år!

I forkant av hvert nummer har redaksjonen et telefonmøte. Her går man gjennom stofftilfanget og følger opp status på sakene. Av og til kan stemningen være noe panisk. Det redaksjonelle «jaktbyttet» er ikke alltid det en trodde det skulle være, en fugl viste seg å være en fisk, «og hvor er forresten byttet, har du hørt noe mere fra eller til …» Tove sitter rolig på sin post, mens temperaturen hos redaktørene stiger.

– Jeg har lært meg at ting går seg til – jeg er helt avslappet overfor det. Jeg vet himla godt at jeg ikke kan eller vil være dråpen som får begeret til å renne over for dem som jobber med dette produktet, som produseres på dugnad av folk med en travel hverdag. Hvis noe ikke blir ferdig, så er ikke 101 ute, sier hun, og er kjapp med å tilføye: – Jeg er så glad jeg har jobbet på allmennlegekontor. Du ringer ikke og forstyrrer en konsultasjon. Det gjør du bare ikke. La det være en metafor. Så derfor: Hvis det blir fire sider mindre i en utgave en gang, så må det bare være slik.

Ifølge tidligere redaktører er Tove raus, men har en fast hånd på det hun beskjeftiger seg med. Lite forstyrrer henne eller vipper henne av pinnen. Det er en kjerneverdi hos henne, sier bekjente. Det kan Morten Hernæs fra 07 Media skrive under på.

Han er en viktig samarbeidspartner for Tove i arbeidet med Utposten. De har samarbeidet i 20 år og har oppstartsmøte for hvert nummer hjemme hos henne. Her serverer Tove nydelig bakst over pc-er og permer, som vist i bildet til høyre.

Foto: Karsten Lindberg

Morten forteller:

– Vi har gjensidig respekt, og hun kjenner meg veldig godt.

Da Utposten skulle gå over til også å få nettutgave i 2018 i form av mPublish-løsning, var dette ukjent terreng for Tove. Da viste hun til fulle hvor mottakelig hun er for nye ting. Morten blir ivrig. – Hun legger seg ikke bakpå. Og når hun er sånn, så får hun også veldig god service av alle, også mine gode kolleger.

Når Tove blir spurt om samarbeidet med Morten, kommer det spontant: «Han er gull!»

I tillegg til telefonmøtene, treffes redaksjonen fysisk to ganger i året. Da går ferden til redaktørene som bor over det ganske land. Vi spør henne hva hun vil trekke fram fra reisene. Hun tenker og sier med drømmende blikk, at besøket hos en redaktør ved Lopphavet var helt spesielt. Timesfersk torsk rett fra havet er en kulinarisk opplevelse hun ikke glemmer.

På en av de siste sidene i bladet finner vi Lyrikkspalten. Den har Tove tatt hånd om i mange år. «Lyrikk betyr mye for meg, og jeg er særlig glad når den presenteres i nynorsk drakt.»

– Da Olav (ektemannen) døde, så klarte jeg ikke å lese annet enn overskrifter i avisen og lyrikk. Jeg tenker at lyrikk ikke behøver å ha så lang tekst for at man skal få mye ut av det. Lyrikken kan kanskje være en god støtte når livet butter? Tove mistet ektefellen brått like før sin egen femtiårsdag.

– Vi giftet oss tidlig, og fikk 29 år og tre unger sammen. Jeg er så takknemlig for alt det flotte vi hadde sammen.

Hva tenker så Tove om den opprinnelige ideologien for Utposten. Har den endret seg underveis?

Tove blir ettertenksom: – Faget allmennmedisin har vært gjennom en rivende utvikling. Etter hvert kom det professorer og doktorgrader på «Utpostens områder». Det var jo utenkelig på starten av 70-tallet. Dette påvirket selvsagt også redaksjonene i Utposten.

Hver redaksjon satte sitt særegne preg på bladet, og det endret seg ganske mye da vi måtte gå bort fra de femårige periodene redaksjonene satt. Men helt uavhengig av redaksjoner har den opprinnelige ideologien modnet, blitt knadd og utviklet seg i takt med samfunnsutviklingen forøvrig. Så er det også blitt en større forståelse for allmenn- og samfunnsmedisin i Legeforeningen, og Utpostens verdier har vunnet terreng også der.

Utpostens redaksjoner har hatt vyer, og særlig én redaksjon tenkte ekspansivt. Selvsagt måtte tidsskriftet arkiveres i Bibliotheca Alexandrina i Egypt. Med stolthet, selvsikkerhet og Utposten fra 1998 til 2002 innbundet i blått skinn og gullskrift, reiste redaksjonen til Egypt for å overlevere bladene til bibliotekdirektøren.

Med på turen var Jannike Reymert, Elisabeth Swensen, Gunnar Strøno, Frode Forland, Eirik J. Pederesen, Tone Skjerven og Torgeir Gilje Lid. – Det var en fin gjeng å dra med, sier Tove.

Hun forteller om togturen mellom Kairo og Alexandria, om varmen og all skitten og det vakre byggverket Bibliotheca Alexandrina.

Bibliotheca Alexandrina er tegnet av det norske arkitektfirmaet Snøhetta.

– Kontrasten mellom den stive og kalde bibliotekdirektøren og de fattige menneskene i gatene utenfor var stor, forteller hun. Hun blir tankefull og minnes en episode – det var en dame jeg husker, og som kanskje var det sterkeste på hele turen. Hun stod utenfor bygningen, tildekket i burka, men så på meg med de mest inderlige og gode øyne, og gav meg et kort med bilde av en engel. Hun fasinerte meg, ikke den stive direktøren.

Tove har samarbeidet med mange ulike redaksjoner opp gjennom årene. Disse var så heldig å få bli med til Alexandria der det berømte biblioteket i 2002 fikk overrakt årganger av Utposten. Fra venstre Elisabeth Swensen, Gunnar Strøno, Tone Skjerven, Erik Jesman Pedersen, Tove Rutle, Jannike Reymert, Torgeir Gilje Lid og Frode Forland.

Trygge Tove

Og det er typisk Tove. Hun blir ikke blendet av ordener og rang. Hun vokste opp som militærdatter, kjæresten er tidligere dansk vicegenerallege (nå allmennlege), mens hun selv stolt definerer seg som pasifist. Hvor kommer denne iboende tryggheten fra?

Kanskje fordi hennes fire år eldre bror bar henne på gullstol gjennom hele oppveksten? Og en god far?

– Jeg spilte Tom Dooely på blokkfløyte for far da jeg var liten, og jeg husker han sa at det var det vakreste han hadde hørt. Skjønner dere? Det sier noe om hans hengivenhet, konstaterer hun, for den musikken kan ikke ha vært vakker. Vi forstår at Tove var et elsket barn.

Tove ler ofte. Den karakteristiske, syngende latteren sitter løst hos henne.

Venner, tidligere redaktører og kolleger beskriver henne som en høyreist dame med stor gjennomføringsevne, solid integritet, sjelden god samarbeidsevne og en herlig, sprudlende lekenhet. En av hennes aller nærmeste sammenlikner Tove med en grå eminense, en som trekker i trådene og har stor og ofte usynlig makt. Denne egenskapen har hun til fulle vist i sitt arbeid med Primærmedisinsk uke (PMU). Her er hun på godfot med alle samarbeidsaktører og snakker like godt med kelneren som med hotelldirektøren eller professoren.

Og det bringer oss over på et annet stort kapittel i Toves liv; nettopp PMU.

Tove har vært svært involvert i PMU siden det ble arrangert første gang i 1989. Nå ser hun i likhet med mange andre frem til PMU som vil bli arrangert høsten 2022. Tove er veldig glad i Soria Moria-motivet med Oslo-elementer som er laget av hennes bror.

Det gode samspill til pasientens beste

Da hun jobbet sammen med sin avdøde allmennlegeektemann Olav, så de hvor todelte legekontorene fungerte. Legene måtte ha kurstimer for sertifisering og reiste på kurs og seminar for faglig påfyll. Mens helsesekretærene ble sittende igjen uten tilgang på tilsvarende fagutvikling.

Tove lener seg fram og forteller:

– Det var min kjære Olav, med meg som «assistent», som hadde ideen og som startet PMU i 1989. I vedtektene står det «Gjennom denne uka vil vi vise at primærmedisinen er aktiv og levende, at interesser og kunnskaper spenner over et stort felt, og at vi satser på høy kvalitet i vårt tilbud til befolkningen».

PMU skulle være en faglig, sosial og kulturell smeltedigel, der alle skulle få faglig utbytte, og alle skulle trives. Det var det første store arrangementet i Norge hvor leger og medarbeidere var sammen på kongress.

Samspill og samarbeid for pasientene sitt beste, det var nye tanker den gangen. Den egalitære tankegangen om at både legen og helsesekretæren spiller hver sin avgjørende og viktige rolle overfor pasienten – men også overfor hverandre; de spiller hverandre gode.

Tove har alltid hatt et stort engasjement for helsesekretærenes rolle og vilkår på legekontoret. faksimile: Utposten 3/2013

Tove har i hele sitt voksne liv vært engasjert i helsesekretærene som yrkesgruppe og den majoriteten som er utdannet mot legekontorene. På nittitallet hadde hun også flere kull med helsesekretærer i veiledningsgrupper!

– Kunnskapen har blitt dårlig forvaltet av oss som yrkesgruppe, konstaterer den tidligere helsesekretæren.

– Vi har ikke vært flinke til å foredle det. Utdanningen handler blant annet om laboratoriearbeid, ekg, spirometri .... det krever jo at du hele tiden kvalitetssikrer det du gjør. Det er få og viktige oppgaver, men de må foredles og hele tiden kvalitetssikres. Da er det ikke interessant å utvide repertoaret, for tjenestene må være trygge for legen og pasientene, forklarer Tove.

– Og så har jeg en annen kjepphest! proklamerer hun. Og hun utdyper: – Helsesekretæren er «hjertet» på legekontoret, hun eller han sitter og håndterer alle henvendelser fra pasienter og fra legene. Hvis helsesekretærene ikke er dyktige nok, kan det skjære seg totalt. Den rollen må helsesekretæren være seg bevisst. Det betyr mye for pasientene å bli møtt på en ordentlig måte, anfører hun. Jeg synes heller ikke legen er flink nok til å verdsette helsesekretærene. Legekontorene er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Så er det også et paradoks når undersøkelser viser at helsesekretærer trives i jobben sin, på tross av at de ikke føler seg nok verdsatt når det gjelder anseelse og lønn. Jeg tror det er fordi de ser at de gjør en viktig jobb for mange pasienter.

Med Tove i komitéen til PMU, er medhjelperne fremdeles en sentral del av PMUs kursportefølje. Kanskje nettopp derfor traff konferansen blink. Fremdeles arrangeres PMU annethvert år i uke 43 med like årstall, med unntak av PMU 2020 som ble avlyst på grunn av pandemien.

Utpostens utsendte vil vite om slike store arrangement vil bli gjennomførbart i post-covide tider?

– Jo da, svarer Tove bestemt. PMU har sin berettigelse. Vi må holde fast på den allmenn- og samfunnsmedisinske happening som dette er, kjenne på gleden og verdien i det å kunne reise hele legekontoret på kurs og samles etterpå, reflektere sammen om hva vi tar med oss hjem.

– Vi hadde tidlig en ide at det skulle være kulturelle innslag under konferansen. De første gangene var det legene selv som underholdt, sier hun med en trillende latter.

Etter hvert har de kulturelle innslagene preget PMU, med innslag før kursstart om morgenen og kulturelle drypp i løpet av dagen.

Kunst er en pedagogisk døråpner, slår hun fast. – Jeg tror at kultur er med på å åpne sansene og gjør deg mer mottakelig for faglig kunnskap. Vi har hatt mange, flinke kunstnere, ingen nevnt, ingen glemt, som har beriket oss i løpet av kursdagene. Men alt dette forutsetter planlegging og organisering. Nå er det profesjonelle firma som tar seg av det ikke-faglige ved kongressen. De første årene var det vi i hovedkomiteen som ordnet alt.

Tove er glad i alle årstider og tilbringer gjerne tid på hytta i Valdres.

Foto: Hans Ole Jørgensen

Det er dagen i dag vi har

Intervjuet nærmer seg slutten. Etter den tredje kaffekoppen og to ferske kringlebiter, klarer vi ikke lenger å dy oss.

– Hvorfor skal du slutte Tove?

Hun trekker litt på det, og svarer at hun har skjønt at andre synes hun begynner å bli gammel. Hun blir tilsynelatende forurettet når hun forteller dette. Hun ser lurt på oss og utbryter: – Det kan jeg jo simpelthen ikke utsette meg for!

Dama er slagkraftig, hun evner å overraske og er utvilsomt av «intergenerasjonelt» format.

Hun lener seg fram og ser på oss: – Jeg skal fortelle om en morsom episode for

mange år siden, om hun som har gitt meg oldebarn. Vi var mye sammen. Hun sa ofte:

«Kom igjen da Besta, det er du og jeg mot røkla.» Jeg ble med på leken, vi herjet og hadde det morsomt. Men plutselig sier hun: «Husk Besta, du er ikke et barn!» I vinter akte mine barnebarn og jeg opp og ned bakken ved Nordbytjernet. Vi hadde det kjempegøy, men så kommer 12-åringen: «Ikke mer nå, Besta.»

Når hun ikke er hjemme på Jessheim eller hos kjæresten i Danmark, er hun på hytta i Valdres. Her går hun turer på beina om sommeren og ski om vinteren, vi har med ei sprek dame å gjøre! Hun forteller at hun for noen år siden gav seg selv en gave til jul, og det var en tur på en til to timer hver dag.

– Jeg går fort, bekjentgjør den lettbeinte 73-åringen. – Jeg har løpt så mye at jeg har ødelagt et kne, så jeg løper ikke mer, dessverre. Men jeg går veldig fort, og kjæresten min kan slite med å holde følge med meg. Hun ser lurt på oss og røper: – men han blir jo snart pensjonist, så han må trene seg opp for å kunne gå i den norske fjellheimen.

Vår dobbelttime med Tove er over. Bladfykene skal videre til dagens arbeid, og Tove skal ut på sin daglige tur. Det er vakkert vårvær ute. Er dette din favorittårstid, vil vi vite.

– Jeg liker alle årstider, og jeg liker alltid best den årstiden som jeg er i akkurat der og da, sier hun mens hun snører på seg joggeskoene på vei til dagens to timers treningsøkt.

Hvis du er til stede akkurat der du er, ser du virkelig de fire årstidenes ulikhet, glede og sjarm.

Tove lever. Hver dag. Her og nå.

Foto: Therese Renaa