Klima og helse

Kampen for en friskere planet

Livet på jorden har en lang og dramatisk utviklingshistorie, hvor livsformene er blitt styrt av de fysiske og kjemiske livsbetingelsene gjennom de siste 3,8 milliarder årene. Samtidig har biologisk liv påvirket de materielle omgivelsene, noen ganger helt avgjørende. Menneskene er ikke noe unntak, tvert imot trues nå jordens helse av menneskeskapte klima- og miljøendringer. Leger og helsepersonell må engasjere seg aktivt i kampen for en friskere planet.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

John Gunnar Mæland

john.meland@uib.no

Erlend Tuseth Aasheim

Arten homo har vært til stede på jorden i omkring 5 millioner år, det moderne mennesket i bare vel 200 000 år. Våre forløpere påvirket knapt de ytre omgivelsene. Men dette har endret seg gjennom de siste årtusener, og i ekstrem grad i løpet av det siste århundret. Faktisk har Homo sapiens satt så stort miljømessig avtrykk at mange geologer kaller vår nåværende tidsperiode for antropocen (1). Antropocen handler om en menneskeskapt endret fysisk og kjemisk virkelighet med uoverskuelige konsekvenser for biologisk liv.

Gaia-hypotesen

På 1970-tallet formulerte den britiske atmosfæreforskeren James Lovelock den såkalte Gaia-hypotesen: biosfæren er et aktivt, tilpasningsdyktig kontrollsystem som er i stand til å opprettholde en indre likevektstilstand på jorden (2,3). Slike forhold dreier seg blant annet om gasskonsentrasjoner i atmosfæren, temperatur og saltholdighet i havet. Gaia-hypotesen postulerer at både biologiske organismer og materielt miljø inngår i dette systemet med mål om å opprettholde beboelige forhold for liv på jorden.

Gaia-hypotesen er blitt kritisert og avvist som uvitenskapelig, kvasireligiøs spekulasjon. Samtidig har hypotesen stimulert forståelsen av selvregulerende prinsipper i komplekse systemer. Lovelocks tanker har gradvis fått større anerkjennelse, ikke minst gjennom den kjente franske vitenskapsfilosofen Bruno Latour sine skrifter (4). Lovelock har selv hevdet at «Gaia» må forstås metaforisk. Jorden har ingen sjel eller egen vilje, men den oppfører seg som om den har nettopp dette. Evnen til selvregulering er felles ikke bare for alle levende organismer, men også for jorden selv. Spørsmålet nå er om menneskearten har satt Gaia på sin alvorligste prøve.

James Lovelock formulerte Gaia-hypotesen.

Pasienten Jorden

I sin bok: Gaias hevn (2006) beskriver Lovelock jorden som en syk, eldre irritabel pasient. Hun er ikke så tilpasningsdyktig som før, hun strever med å takle økende solvarme, hun er tappet for ressurser som hun tidligere kunne bruke for å regulere kroppstilstanden, og hun opplever at de individene som lever på hennes overflate ikke tar hensyn til hennes helsetilstand. «Hvis de ikke tar seg sammen, kommer hun til å kaste dem ut», skriver Lovelock (2, s. 84).

Sykdoms- og helsebegreper kan anvendes for de utfordringene jorden og dermed også menneskeheten står overfor. På et vis er mennesker barn som trenger Moder Jord som ivaretaker og beskytter. Og når moren ikke lenger kan gi denne tryggheten, er menneskebarna ille ute.

Etter at siste istid sluttet for 11 500 år siden, har det vært et stabilt og mildt klima på jorden. Denne epoken – holocen – muliggjorde menneskeartens enorme ekspansjon som har ført oss til den dominerende posisjonen vi har i dag. Naturen har vært god mot menneskene, og vi har forsynt oss grådig av tilbudene. I dag ser vi konsekvensene av vår uhemmede fråtsing. Jorden er ikke frisk, og det viktigste sykdomstegnet er at kloden er febril.

Kloden har feber

Jordens middeltemperatur ligger nå 1,1 °C over nivået på slutten av 1800-tallet, før den store industrialiseringen og den globale befolkningsveksten begynte. Det siste tiåret er det varmeste som har vært målt, og gjennomsnittstemperaturen øker nå 0,2 °C for hvert tiår som går (5). En så rask temperaturøkning finnes det ikke maken til i jordens nyere historie.

På samme måte som enkeltindivider, har menneskeheten og mye av annet biologisk liv liten toleranse for større temperaturendringer. En økning på over 4 °C kan være dødelig for et individ og også på sikt bli utslettende for menneskeheten. Passerer jorden dette nivået, er sannsynligheten stor for at selvforsterkende mekanismer slynger jorden ut i en ukontrollerbar utvikling, «Hothouse Earth» (6). Faktisk kan slike irreversible vippepunkter inntreffe enda tidligere.

Den globale oppvarmingen gir allerede nå mange gjensidig forsterkende virkninger på mennesker og miljø som får konsekvenser for liv og helse (5, 7, 8):

  • Tørke og hete legger dyrkbar mark øde og gjør utsatte områder ubeboelige

  • Sterkere uvær og flommer, samt hyppigere skogbranner gir ødeleggelser av bosettinger, veier og infrastruktur

  • Stigende havnivå tvinger mennesker bort fra lavtliggende områder

  • Smittsomme sykdommer og skadelige insekter sprer seg til nye områder og befolkninger

  • Livstruende hetebølger opptrer oftere

  • Sult og vannmangel truer stadig flere mennesker

  • Krig og konflikter oppstår som følge av de begrensede ressursene. Utsatte befolkninger tvinges på flukt. Antallet klimaflyktninger er sterkt økende i verden.

Til dette kommer andre, samtidige miljøendringer (8, 9):

  • En betydelig tilbakegang i bestanden av mange dyre- og fiskearter, insekter og ville planter. Særlig truende er nedgangen i antall pollinerende insekter, som er kritiske for matvekster og dermed for menneskers ernæring.

  • Forsuring og oppvarming av havet skaper problemer for skalldannelsen til de minste organismene i den marine næringskjeden. I tillegg er koralldyrene alvorlig truet, noe som vil rasere levemiljøet for mange fiskearter.

  • Kjemisk forurensning av jord og vannressurser gir til dels ukjente konsekvenser for animalsk og marint liv. Plastforurensningen i havene er alarmerende akutt.

Summen av alle disse og andre miljø- og klimaendringene er uoverskuelige, men vil uten tvil sette millioner av menneskers liv i fare, medføre enorm sykdomsbyrde og kunne rasere forbedringen i global helse som er oppnådd siste 50 år.

Årsaken

Den gode lege vet at man må finne årsaken til feber. I jordens tilfelle ligger forklaringen i menneskehetens samlede handlinger som øker nivået av klimagasser i atmosfæren (Romm 2016). Disse klimagassene holder tilbake noe av varmeenergien fra solen, på samme måte som glass gjør – en effekt vi utnytter i drivhus.

Blant klimagassene er utvilsomt CO2 den viktigste. CO2 er et uunngåelig endeprodukt av all forbrenning av hydrokarboner, og kan fra naturens side bare fjernes fra atmosfæren gjennom plantenes fotosyntese eller ved oppløsning i havet. I førindustriell tid var det en balanse mellom tilførsel og fjerning av CO2, men denne likevekten er nå forrykket på grunn av forbrenning av enorme mengder fossile hydrokarboner hentet fra jordskorpen i form av kull, olje og gass. I tillegg bidrar menneskeskapte endringer av landjord og vegetasjon til økte klimagassutslipp og minsket fjerning av karbon fra atmosfæren. Dette vil samlet kunne gi en fordobling av CO2-innholdet i atmosfæren innen år 2100, sammenliknet med førindustrielt nivå, med mindre klimagassutslippene går dramatisk ned. Allerede nå ligger CO2-konsentrasjonen høyere enn noen gang de siste 800 000 årene (7).

Verden er blitt karbonavhengig (10). Kull, olje og gass står for 78 prosent av all energiproduksjon i verden (5). Suget etter billig fossil energi drives primært av økonomisk vekst med stadig økende forbruk, særlig blant verdens rike minoritet. En underliggende faktor er også den eksponentielle globale befolkningsveksten. På 70 år er verdens befolkning mer enn tredoblet, fra 2,5 milliarder mennesker i 1950 til 7,8 milliarder i 2020. Selv om klimagassutslippene per innbygger er langt høyere i den rike del av verden, vil fortsatt befolkningsøkning sette press på klimautviklingen globalt, ikke minst fordi mange av tidligere fattige land nå strever hardt for å klatre raskt oppover på utviklingsstigen.

Prognosen

Jordtemperaturen vil fortsette å stige. Faktisk er tregheten i klimasystemet så stor at feberen ville øke ytterligere noen tideler selv om vi umiddelbart stoppet alle klimagassutslipp. Fortsetter vi å tilføre atmosfæren samme mengder CO2 som nå, blir temperaturøkningen kritisk for jordens helse allerede om noen tiår. En fersk klimamodell-studie viser en 66 prosent sannsynlighet for at gjennomsnittstemperaturen mot slutten av dette århundret vil ligge 2,6–3,9 °C over førindustrielt nivå, med større sannsynlighet for enda større enn for mindre økning (11). Et viktig poeng er at slike modeller ikke omfatter mulige irreversible vippepunkter som kan akselerere den globale oppvarmingen (6).

Ser vi på klimakrisen som resultat av et avhengighetsproblem, er det lite trolig at menneskeheten klarer å redusere karbonforbruket tilstrekkelig og tidsnok for å forebygge omfattende helseskader. Situasjonen er velkjent for leger: pasienten er på vei inn i en livstruende sykdomsutvikling, og det eneste håp ligger i full stans i inntaket av det skadelige stoffet. Men avhengighetens makt og evnen til fortrengning gjør at misbruket fortsetter. I disse situasjonene kan tvungen avrusning for noen pasienter være eneste mulighet, men for jordkloden finnes ingen overordnet instans som har myndighet til å pålegge nasjonalstater å redusere sine klimautslipp. Vi er avhengig av at landene bestemmer seg for å gjøre det selv.

Behandling

Skal verden nå Paris-avtalens mål om en temperaturøkning på godt under to grader, må det en radikalt ny klimapolitikk til. Og vi har svært dårlig tid. Ifølge Klimapanelets beregninger må verdens CO2-utslipp halveres før 2030 om vi skal ha en sjanse (12).

Covid-19 pandemien medfører nok en forbigående nedgang i klimagassutslippene, men faren er stor for at disse øker på ny når nasjonene forsøker å restarte økonomien igjen. For å sikre vedvarende og tilstrekkelig klimagassutslipp, må det skje dyptgående strukturelle endringer i energipolitikk, landbruk, varehandel og transport, for å nevne sentrale samfunnsområder. Det krever modige politiske beslutninger og forpliktende internasjonalt samarbeid, noe som så langt ikke har ført fram.

På den annen side har nettopp covid-19 pandemien vist at nasjonale myndigheter kan gjennomføre omfattende og inngripende tiltak for å beskytte liv og helse, med lojal oppfølgning fra befolkningen og samfunnsinstitusjoner. Stilt ovenfor en konkret helsetrussel, kan kollektivet reagere rasjonelt og i tråd med ekspertenes anbefalinger, selv om det har betydelige konsekvenser for økonomi og livsutfoldelse.

Legenes ansvar og rolle

De humanitære konsekvensene av global oppvarming og miljøødeleggelser har til nå blitt for dårlig forstått, og dermed fått for lite oppmerksomhet. Men klimakrisen er en helsekrise, og helsepersonells engasjement er viktig for å fremme forståelsen av hva klimakrisen betyr for folkehelsen i nær framtid og på lengre sikt (13,14). WHO har uttrykt at klimaendringer utgjør den største folkehelseutfordringen i dette århundret (15). Allerede nå dør 7 millioner mennesker årlig av luftforurensning hvor klimagassutslipp er en viktig bidragsyter. I tillegg fører klima- og miljøendringer til forverring av en rekke sentrale helsedeterminanter for store befolkningsgrupper, en utvikling som vil skyte fart i de kommende tiårene (7–9).

Denne erkjennelsen må også få konsekvenser for måten helsepersonell lever sine private og profesjonelle liv på. Helsesektoren i Norge har over 400 000 arbeidstakere – og globalt står helsesektoren for fire til fem prosent av CO2-utslippene (16). Her kan mye gjøres for å redusere karbonavtrykket. Ved å få bedre orden i eget hus, kan vi lettere dra andre med oss.

Oppropet «Leger krever klimahandling nå!» høsten 2019 samlet underskrifter fra mer enn 1200 norske leger og medisinstudenter, og har nå ført til dannelsen av Legenes klimaaksjon som en medlemsorganisasjon åpen for alt helsepersonell (17). Forhåpentligvis vil mange kolleger slutte seg til dette initiativet for en friskere verden.

Referanser

  • 1.

    Crutzen, P. J. Geology of mankind. Nature 2002; 415 (6867): 23. doi:10.1038/415023a

  • 2.

    Lovelock J. Gaia: A New Look at Life on Earth. Oxford University Press, Oxford, 1979.

  • 3.

    Lovelock J. Gaias hevn. Spartakus, Oslo, 2006

  • 4.

    Latour B. Facing Gaia – eight lectures on the new climatic regime. Polity, Cambridge, 2017.

  • 5.

    Energi og klima. Klimavakten. https://energiogklima.no/klimavakten/ (lest 27.07. 2020)

  • 6.

    Steffen W, Rockström J, Richardson K, Lenton TM, Folke C et al. Trajectories of the earth system in the Anthropocene. Proceedings of the National Academy of Sciences (USA), 2018 DOI: 10.1073/pnas.1810141115

  • 7.

    Romm J. Climate change. What everyone needs to know. Oxford University Press, Oxford, 2016.

  • 8.

    Hessen DO. Verden på vippepunktet. Res Publica, Oslo, 2020

  • 9.

    Wallace-Wells D. Den ubeboelige planeten. Stenersen forlag, Oslo, 2019.

  • 10.

    Mæland JG, Kvåle G. Norge er stofflanger til verdens avhengige stater. Kronikk, Dagbladet 13.07.2017 https://www.dagbladet.no/kultur/norge-er-stofflanger-til-verdens-avhengige-stater/68497407

  • 11.

    Sherwood S, Webb MJ, Annan JD, Armour KC, Forster PM et al. (2020). An assessment of Earth’s climate sensitivity using multiple lines of evidence. Reviews of Geophysics 2020; 58, e2019RG000678. https://doi.org/10.1029/2019RG000678

  • 12.

    IPCC. Global Warming of 1.5°C. Intergovernmental Panel on Climate Change, special report, 2018. htps://www.ipcc.ch/sr15/

  • 13.

    Haines A, Ebi K. The imperative for climate action to protect health. N Engl J Med 2019; 380: 263–73.

  • 14.

    Mæland JG, Pihlstrøm L, Skagen KM, Kvåle G. Leger krever klimahandling nå! Tidsskr Nor Legeforen 2019; 139 (17) doi: 10.4045/tidsskr.19.0657

  • 15.

    World Health Organization. Health & Climate Change. COP24 Special Report, jk https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/276405/9789241514972-eng.pdf?ua=1

  • 16.

    Health Care Without Harm. Health care’s climate footprint: How the health sector contributes to the global climate crisis and opportunities for action. 2019. https://noharm-uscanada.org/ClimateFootprintReport (lest 27.07.2020)

  • 17.

    Legenes klimaaksjon. https://www.legenesklimaaksjon.no (lest 27.07.2020)