Koronasituasjonen

Tillit – det norske arvesølvet som er gull verdt

Hvilke grunnverdier er i spill når en pandemi håndteres? Dette har denne utdanningskandidaten i samfunnsmedisin reflektert over.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Maren Østberg

Smittevernoverlege og kommuneoverlege i Bykle

maren.ostvold@bykle.kommune.no

Det er typisk norsk å være god, sa landsmoder og daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen i 1992. Og hun har rett. For vi kan slå oss på brystet og si at vi er gode i Norge på pandemihåndtering. Vi har lave smittetall og vi har lave dødstall.

En pandemi med et ukjent virus skaper både usikkerhet og frykt. Kunnskapsgrunnlaget endrer seg fortløpende. Tiltakene for å begrense pandemien endres i et forrykende tempo, både som et resultat av ny kunnskap og som et resultat av svingninger i smittetallet. Det som gjaldt i går, gjelder ikke nødvendigvis i morgen. Dynamisk håndtering av pandemien er en annen måte å si det på. Og det har virkelig gått fort i svingene. Som kommuneoverleger har vi tidvis fått informasjonen gjennom nasjonale pressekonferanser. Og ja, det har vært vanskelig å manøvrere i en hverdag med stadige endringer og ekstremt korte frister.

Regjeringen har formidlet at de (stort sett) følger faglige anbefalinger og lytter til faglige råd. Når ulike fagmyndigheter som FHI og Helsedirektoratet (som alle er på fornavn med nå, men som så å si ingen kjente til før denne pandemien) har kommet med ulike anbefalinger, har man lagt vekt på at nettopp usikkerhet gjør at man kommer til forskjellige konklusjoner.

Å formidle usikkerhet på en troverdig og tillitvekkende måte er ingen enkel øvelse. Å formidle stadig oppdatert og kompleks kunnskap rundt en pandemi er ikke mindre vanskelig. Den nasjonale helsefaglige ekspertisen har etter min mening klart dette særdeles godt. FHI og Helsedirektoratet har helt fra starten av pandemien operert etter prinsippet: Vi vet ikke alt, men dere skal få vite alt vi vet. Slik jeg ser det har det gitt grunnlag for styrket troverdighet og tillit til pandemihåndteringen i Norge over tid.

Det kan være fristende å konkludere bombastisk for å fremstå overbevisende. Med en nylig avgått president fra USA friskt i minne er det all grunn til å verne om troverdighet og tillit. Alternative fakta og sosiale medier som et forsterkende ekkokammer kan skape grobunn for polarisering og mistillit.

I Norge har vi generelt langt høyere tillit til myndighetene og hverandre enn andre land i Europa, og i verden for øvrig. Samfunnsøkonomer mener vi sparer betydelige beløp på denne tilliten. Høy grad av tillit gjør at samhandling glir lett, eller sagt på økonomenes fagspråk: Transaksjonskostnadene blir lave. En slipper lange detaljerte kontrakter og forsikringer. Konflikter blir løst på et lavt nivå, og en unngår blant annet kostbare rettssaker.

I høst opplevde nasjonen at lobbyvirksomhet fra Norsk Industri trumfet smittevernfaglige råd. Resultatet var at regjeringen ga karantenefritak til utenlandske arbeidsinnvandrere. Importsmitten steg utover høsten, og 5. november stengte Norge delvis ned igjen.

Nylig tok opposisjonen på Stortinget styringen, og ba regjeringen om å la kommunene bestemme om det skulle være greit med et glass vin eller to til maten. Om det er opposisjonen som prøvde å slå politisk mynt, eller om det er regjeringens reaksjon som var «barnslig» skal være usagt. Kanskje var det bare uttrykk for en demokratisk flertallsavgjørelse basert på prinsippet om at det tross alt er Stortinget som har makt og myndighet gitt av folket.

I tillegg åpnet kulturministeren for karantenefritak for skieliten på tross av helsemyndighetenes advarsler om økt risiko for importsmitte. Dette skjedde paradoksalt nok samme dag som en mutert virusvariant ble oppdaget i Nordre Follo. Det er dårlig timing og kan svekke tilliten fordi det framstår ulogisk.

Det er en skjør politisk balansegang å manøvrere på oppløpssiden i en pandemi som begynner å tære på tålmodigheten for noen og enhver. Som nasjon har vi i denne pandemien stått rimelig samlet, og hoppet når våre politikere har sagt at vi skal hoppe. Ikke fordi vi er med i en nordkoreansk parademarsj, men fordi vi har tillit til de rådene som blir gitt fra nasjonale myndigheter.

Så derfor en appell til alle politikere: ikke tull med tilliten!

Den er gull verdt, bokstavelig talt.