Koronasituasjonen

Håndtering av luftveissyke

Pasienter i fastlegetjenesten under covid-19-pandemien

Hvordan snur en liten kommune seg rundt når pandemien treffer? Her forteller en kombilege sin historie.

Laila Høiås Herlyng

Kommuneoverlege og fastlege Åsnes kommune

lailahoias.herlyng@asnes.kommune.no

Rett sør for Flisa renner Flisaelva ut i Glomma. Flisa er kommuneadministrasjonssentret i Åsnes kommune. Flisa ble i 2012 innvilget landsbystatus. Flisa bru er verdens lengste trebru konstruert for full trafikklast. Brua ble høytidlig åpnet sommeren 2003. Den er 196 meter lang fordelt på tre spenn – det lengste 70 meter.

Foto: Wikimedia Commons

Jeg er en av to kommuneoverleger i Åsnes, en kommune på drøyt 7000 innbyggere. Jeg er kombilege med tre dager kurativ praksis og førti prosent kommuneoverlegestilling. Den andre jeg deler kommuneoverlegeoppgaver med, har ansvar for smittevern i Åsnes kommune og interkommunalt i Solør-kommunene. Med utviklingen i covid-19-pandemien ble det behov for raskt å se på ressurser og rutiner knyttet til smittevern for å få etablert nye rutiner og tjenester. Det eksisterte ikke detaljerte rutiner og planer for en slik ekstraordinær situasjon, noe som gjorde at vi som kommuneoverleger i Åsnes begynte å lage egne rutiner for å håndtere covid-19-situasjonen lokalt. Grunnet den nasjonale situasjonen ble det også avholdt et interkommunalt krisemøte med samarbeidende kommuner, hvor skisse til løsning ble laget. Rett i forkant hadde fylkesmannen framskyndet frist for innlevering av oppdatert pandemiplan til 1.3.20. Denne planen skulle vise seg å bli et viktig verktøy for oss da vi møttes til første krisetabsmøte 9. mars og skulle se på hvilke behov vi måtte ta høyde for. Åsnes kommunes fastleger (åtte leger og LIS1) ble samlokalisert til ett legesenter den 23. januar 2020 og var da pandemien brøt ut i etableringsfasen med å bygge opp felles rutiner. En vesentlig sårbarhetsfaktor knyttet til dette var at alt hjelpepersonell (sju–åtte årsverk) og alle leger i fastlegetjenesten i Åsnes ville være mer utsatt for smitte internt. En styrke var at det var enklere med samlokalisering når hele legetjenesten skulle følge de samme rutinene. Det var også lettere å holde oversikt over situasjonen med kun ett legesenter.

Den første store utfordringen for oss var hvordan vi skulle unngå at flere ansatte kom i karantene samtidig, og at vi i ytterste konsekvens skulle måtte stenge på grunn av smittespredning internt. I felles drøfting mellom kommuneoverleger og kommuneledelse fant vi ut at vi måtte etablere et tilbud for pasienter med luftveissmitte utenfor, men i nær tilknytning til legesenteret, slik at vi kunne avgi lege til dette deler av dagen og ha personell og labressurser tilgjengelig for diagnostikk. Vi vurderte dimensjonering av tilbudet, fysisk avgrensing, bemanning, samhandling med teknisk ledelse og helseledelse, bestilling av utstyr, informasjon til befolkningen. Utfordrende var også endring i drift fra dag til dag i et nylig samlokalisert senter, uten rutiner for felles drift og vakante legestillinger delvis besatt av korttidsvikarer. Tidspresset var stort når det gjaldt å lage prosedyrer og gjennomføre opplæring under stadig nye retningslinjer og smittevernregler. Samtidig skulle jeg ivareta egen praksis og svare på utallige spørsmål knyttet til covid-19 og gi informasjon til befolkningen. Helt i startfasen ryddet vi klart et legekontor i enden av bygget som pasienter med luftveissmitte ble avskjermet på. Parallelt etablerte vi tidlig i mars en egen korona-telefonlinje for å få oversikt over og registrere henvendelser.

Jeg ser i ettertid at vi hadde stor nytte av at vi startet registrering og siling av pasienter med luftveisinfeksjon fra første dag. Luftveissyke skulle følges opp, og det skulle føres statistikk som skulle rapporteres til fylkesmannen. Da vi så at omfanget av pasienter med luftveisplager økte, måtte vi vurdere en annen løsning. Flere alternative forslag var på bordet. Vi skjønte at å finne noe i geografisk nærhet til legesenteret var det viktigste for å kunne utnytte både de menneskelige og utstyrsmessige ressursene best mulig. Vi hadde ett års positiv erfaring med leie av kontorbrakke som midlertidig påbygg til et av legekontorene i bygda i forbindelse med omorganisering av legetjenesten. Kommunen leide fortsatt en arbeidsbrakke som sto rett utenfor det nye legesenteret i forbindelse med sluttføring av nybygget. Denne kunne raskt tas i bruk til formålet med noen tilpasninger, og dette ble luftveisklinikken for fastlegetjenesten i Åsnes.

Brakka kom raskt i drift, vi fikk sikret legesenteret mot smitte og det ble en god løsning i startfasen av pandemien. Det var vanskelig å tenke ut dimensjonering med den informasjonen vi hadde tilgjengelig i starten. I samhandling med fylkesmannen mener jeg at vi landet på en god, midlertidig løsning. Utover i mars økte omfanget av luftveissyke, og det kom publikasjoner som viste at andre symptomer enn luftveisplager kunne være covid-relaterte. Dette medførte økt behov for testkapasitet og legeundersøkelse. I tillegg kom det anmodning fra fylkesmannen om å sørge for ivaretakelse av covid-syke pasienter i stort nok omfang. Brakkeløsningen tilfredsstilte ikke disse behovene, og vi måtte se oss om etter annet lokale. På grunn av utviklingen ønsket vi også å finne en interkommunal løsning for å samle ressursene. Sammen med helseledelsen besøkte vi flere alternative steder. Vi innhentet informasjon fra FHI, Helsedirektoratet og fylkesmannen, og landet sammen med kommuneledelsen i Åsnes på en interkommunal samarbeidsavtale om å leie sykestua på Haslemoen militærleir. Denne skulle brukes til infeksjonsklinikk, og vi fikk planlagt og etablert tolv IKAD-senger i andre etasje i slutten av mars. Sykestua var klar til innflytting og hadde godt vedlikeholdte lokaler tilpasset helsefaglig arbeid. Det var mulig for oss å dele inn bygget i rene og urene soner, ha god nok plass til testtelt utenfor, og i verste fall utvide med opptil 800 sengeplasser.

Dette viste seg å bli en svært god løsning for oss. Tilliggende kommuner har også etter hvert villet inngå samarbeid om bruk av tilbudet. De tre Solør-kommunene har i mange år hatt felles smittevernoverlege. Det ble naturlig at vi samarbeidet om håndteringen av helsetilbudet under pandemien. Siden vi var flere kommuneoverleger som jobbet sammen for å finne løsninger, kunne vi fordele arbeidsoppgavene mellom oss slik at noen laget rutiner, noen hadde oversikt over bestilling og samhandling med ledelsen i kommunen, noen samhandlet med informasjonskonsulent og media, og noen ivaretok ansvar for internopplæring på legekontoret/brakke/infeksjonsklinikk osv. Jeg så både underveis og i ettertid at dette lettet mye av arbeidshverdagen vår. Lokalt i Åsnes var det behov for tett samarbeid rundt bestilling av medisiner, samhandling med hjemmetjenesten og sykehjem, rådgivning til lokalbefolkningen, og tett kommunikasjon med lokalt sykehus og teknisk ledelse. Fordelen med en liten kommune der alle kjenner alle, er at det er lettere å samhandle på tvers av flere etater og få tak i hverandre. Vårt eneste legesenter kunne enkelt samle ressurser og opprettholde like retningslinjer for alle.

En vesentlig suksessfaktor mener jeg har vært at ledelsen i kommunen har lyttet til faglige råd og innspill fra oss, og gitt oss muligheten til å etablere det vi mente var nødvendig. Vi fikk rom til å gjøre jobben slik vi ønsket. Det må sies at det har vært en bratt læringskurve, og vi har særlig i første fase måttet ta mange vanskelige valg helt lokalt. Det opplevdes svært utfordrende å, under stort tidspress, motta hyppige endringer i retningslinjene fra Helsedirektoratet og FHI. Parallelt med pandemien skulle vi ivareta øvrig legetjeneste. Det var hele tiden usikkert om vi kunne få tak i nok utstyr, og vi måtte ta valg om å samarbeide med frivillige for å få sy utstyr med riktige spesifikasjoner. Vi måtte også sette av nok personalressurser til ivaretakelse av henvendelser på koronatelefonen. Samtidig skulle vi selv lage retningslinjer for smittevern på legekontor, rutiner ved mottak brakke/infeksjonsklinikk/IKAD knyttet til covid, lage rutiner for undersøkelse og siling og samtidig ivareta faktorer knyttet til nyetablert legesenter.

Prosessen har vært utfordrende og tidkrevende, spesielt siden alt dette skjedde i en periode hvor vi både har manglet fastleger og sekretærer. Vi har foreløpig ikke hatt tilfelle av smitte innad på legekontoret, og jeg tenker at mye av årsaken til dette har vært at vi raskt fikk etablert eksterne løsninger for å ta unna infeksjonstilfeller. Spesielt fordi kommunen er liten og dermed har lite helsepersonell å ta av, har dette vært en vesentlig suksess ved vår håndtering av pandemien, og det har gjort at vi kunne fortsette å ivareta andre pasientgrupper på en trygg måte. Selv om det er lett å samarbeide i en liten kommune, er det sårbart når arbeidsmengden er usedvanlig stor og mange av nøkkelpersonene ivaretar flere roller i helsetjenesten. Å unngå intern smitte har derfor vært helt sentralt.

I senere tid har det kommet gode og tydelige retningslinjer og informasjon fra flere hold. Spesielt har vi hatt god støtte i tett dialog med fylkesmannen. Gode innspill fra innsatsgruppen for allmennleger har også vært nyttig, men etter min mening var det altfor mye som var uklart og utfordrende å håndtere på egen hånd i startfasen. Nå når denne informasjonen er på plass, merker jeg hvor utrolig mye hjelp det hadde vært i å ha hatt tilgang til denne helt fra begynnelsen, slik at ikke alt måtte løses på lokalt nivå på det stadiet. Selv om løsningene vi kom frem til og implementerte har vist seg å fylle våre behov i fastlegetjenesten godt, har det vært og er fortsatt krevende å stå i en hverdag med stor usikkerhet og behov for å stadig oppdatere rutiner tilpasset den raske utviklingen i pandemien.

Aller viktigst er likevel det at verktøyene, rutinene og samarbeidskanalene vi har etablert vil være til god nytte videre for oss både i denne pandemien og eventuelt fremtidige lignende utfordrende situasjoner.