Legen leser

Harald Sundby

Hva leser du nå?

Typisk meg. Utposten utfordrer meg til å fortelle om hvilke bøker jeg leser for tiden, og hva er det første jeg tenker? Hvilke bøker burde jeg ha lest. Litterært imposter syndrome. Men prosessen viser seg å ha vært litt frigjørende.

Jeg starter med hjernen. Jeg ser for meg at vi har et sett av komplekse nerveforbindelser som til sammen utgjør «det narrative nettverk». Mennesket elsker fortellinger. Det er en måte å holde struktur i livets kaos. «Narrativ medisin» er forresten et eget fagfelt. Relevant for allmennpraktikere. Sjekk det ut.

Typisk meg igjen. Intellektualisering. Nå må jeg komme til saken. Men før det må jeg ut av skapet. Jeg strever med hypersomni. På en god dag leser jeg glatt to til tre kapitler, men på en vanlig dag sovner jeg etter maksimalt tre avsnitt. Dette ønsker jeg at dere skal vite.

Like mye som jeg vil dele bøker, ønsker jeg å dele litterære opplevelser. Jeg deler to.

En av mine favoritter er Erlend Loe. Han flirer jeg mye av. Doppler, for eksempel, har det vært morsomt å følge. Løytnant Glahns postmoderne tippoldesønn. Den største leseopplevelsen knyttet til Loe hittil delte jeg faktisk med mine nå avdøde foreldre. De siste årene leste de høyt sammen. Det var alltid far som leste. En dag jeg var på besøk og kom hjem fra en bytur, satt de begge og lo så de gråt. Dette gjorde de ikke så ofte i min oppvekst. Aldri. De leste Slutt på verden slik vi kjenner den. Doppler satt i et tre i hagen til huset der han tidligere hadde bodd som gift mann. Han koste seg. Han satt og så på en konflikt som utspilte seg innendørs. Hans ekskone var i harnisk over at hun hadde funnet pornoblader under puten til sin nåværende samboer. Doppler hadde lagt dem der. Samboeren ble kastet på dør. Mine 88 år gamle foreldre syntes dette var ustyrtelig artig. En kjærlighetens dopplereffekt. Takk, Erlend.

Ketil Bjørnstad er produktiv. Det foreløpig siste prosjektet hans er Verden som var min. Fortellingen om ham selv og verden. Fra 60-tallet til våre dager. Til sammen ca. 5000 sider. For mye for en med hypersomni. Men jeg og Torhild, min kjære, lastet ned 80-tallet. Et formativt tiår for oss. Hun er også hypersomniker. Det har vært tidkrevende. Men én natt opplevde jeg det først slik at jeg hadde spart mye tid. Torhild var borte den helga. Tjuvlesning. Jeg sovnet i januar 1984 da Arne Treholt ble arrestert. Lydboken holdt det gående. Jeg våknet da Mathias Rust landet på Den røde plass i mai 1987. Men jeg fikk jo ikke med meg så mye av de årene i mellom. Jeg gikk dem om igjen med Torhild.

Fun fact: Jeg var på Den røde plass den dagen. 80-tallet som var mitt.

Det siste året har jeg også fått med meg blant annet Sapiens, Den evige gartner, Fugletribunalet, Mor om natten (dyster), en kjedelig indisk bok, og flere til. Torhild sa jeg burde nevne det. Så kom ikke her.

Artig å dele litterære opplevelser. Jeg har fått lyst til å melde meg inn i en lesesirkel. Helst en for folk med hypersomni. Sammen vil vi holde oss våkne og nysgjerrige.