Allmennmedisinske utfordringer

Fallforebygging for eldre – erfaringer fra et pilotprosjekt i Bømlo kommune

Bømlo kommune er en øykommune lokalisert vest i havet mellom Haugesund og Bergen, med ca. 12 000 innbyggere.

Foto: Wikimedia Commons

Kjersti Follesø

Kommuneoverlege Bømlo kommune

Kjersti.folleso@bomlo.kommune.no

Christine H. Rolfsnes

Fysioterapeut Bømlo kommune

Mona Thorbjørnsen

Fysioterapeut Bømlo kommune

Kathrine T. Nygård

Virksomhetsleder/fysioterapeut Bømlo kommune

Bård Erik Bogen

Høgskulen på Vestlandet, Institutt for helse og funksjon

Monica Hermann

Høgskulen på Vestlandet, Institutt for helse- og omsorgsvitskap

Gunnar T. Bondevik

Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktsmedisin,NORCE Norwegian Research Centre. Fastlege Bømlo kommune

Kommunen har gjennomsnittlig levealder på 84,7 år for kvinner og 80,2 år for menn (landssnittet hhv. 83,5 og 79,4). Andelen personer over 90 år er 1,2 prosent, mot 1,0 prosent i Vestland og 0,8 prosent nasjonalt. I Bømlo kommune har vi erfaring med fallforebyggende kurs. Vi har også et stort antall treningstilbud for eldre i regi av frivillige. Likevel ligger vi relativt høyt på forekomst av hoftebrudd (2,0 pr. 1000 innbyggere standardisert pr. år, mot 1,7 i Vestland fylke og 1,8 på landsbasis).

Bakgrunn

Fall og fallrelaterte skader innebærer lidelse og tap av livskvalitet, og medfører store samfunnskostnader i form av funksjonstap, medisinsk behandling og økt pleiebehov (1). Årsakene til fall er sammensatte, men for de fleste eldre er tap av muskelstyrke og balanse en viktig faktor. Regelmessig trening av styrke og balanse motvirker aldersbetinget svekkelse og er vist å ha en fallforebyggende effekt (2, 3). Derfor er fallforebygging blant eldre en viktig del av den nasjonale satsingen på folkehelse og et sentralt element i pasientsikkerhetsprogrammet. I en kunnskapsoppsummering fra omsorgsbiblioteket (4) skrives det følgende:

«Kommunale prosjekter som involverer ulike aktører (tverrfaglig og tverretatlig, frivillige), med lokalt tilpassede tiltak, synes å gi økt kunnskap og bevissthet om fallforebygging hos både eldre, ledelse og ansatte. Tiltak som rapporteres å være særlig effektive er fallregistrering, fysisk aktivitetstilbud koblet med sosial tilstelning, samt forebyggende hjemmebesøk».

I en systematisk oversikt i Uptodate.com fra 2019 ved Kiel et al (5) er det angitt at 30-40 prosent av hjemmeboende over 65 år faller årlig. Andelen øker til rundt 50 prosent for de over 80 år. Omtrent 10 prosent av alle fall fører til bruddskader, mens andelen av skader som trenger tilsyn av helsepersonell er anslått å være 25 prosent av alle fall (6). Trening forventes å redusere fallfrekvensen med ca. 25 prosent, og andel som opplever et eller flere fall med 15 prosent (6).

De fleste studier på bruddskader har en oppfølgingstid på inntil tre år, og det foreligger få langtidsstudier. Det er i tillegg lite kunnskap om opplevd livskvalitet relatert til fallrisiko hos denne gruppen (7).

Planlagt hovedprosjekt

Ofte blir tiltak som fallforebyggende kurs tilbudt når fallrisikoen er stor og skade allerede har skjedd. For å komme tidligere inn med forebyggende tiltak, valgte vi i 2018 å starte et forskningsprosjekt med utgangspunkt i rekruttering via fastleger. Hovedmålet for prosjektet var å hindre eller utsette fallrelatert skade og funksjonstap i den eldre del av befolkningen i kommunen. Vi ønsket å gjøre fastlegene oppmerksomme på fallrisiko hos personer over 65 år, og å introdusere deltakerne for fallforebyggende trening tidlig for å bevare et tilfredsstillende funksjonsnivå og hindre fallskader.

Vi etablerte en prosjektgruppe med kommuneoverlegen som prosjektleder, og med leder for ergo- og fysioterapitjenesten i kommunen og to kommunale fysioterapeuter som prosjektmedarbeidere. I tillegg besto prosjektgruppen av en professor som også er fastlege i kommunen, en førsteamanuensis med fysioterapibakgrunn og en professor med farmakologibakgrunn. Prosjektet ble godkjent av REK sør-øst høsten 2018 (godkj.nr.2018/1113), og fikk tildelt forprosjektmidler fra Regionalt forskningsfond Vest for 2019. Rekruttering til forprosjektet ble gjennomført vinteren 2019. Prosjektleder fikk tildelt 3-måneders stipend fra Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU).

Eldre med fallrisiko, som ble vurdert å kunne gjennomføre gruppetrening, var aktuelle for inklusjon i prosjektet. Vi planla at fastlegene skulle gjennomføre en screening av fallrisiko hos alle personer som oppsøkte praksisen i aldersgruppen 70–85 år, og krysse av for kjente tilstander som er relatert til økt fall- og bruddfare på et skjema om komorbiditet (figur 1). Nedre aldersgrense på 70 år ble valgt i første omgang for å begrense antall personer som var aktuelle for screening, ettersom vi forventet at en relativt mindre andel i gruppen 65–70 år ville ha økt fallrisiko. Personer med erkjent fallrisiko som samtykket til deltakelse ble henvist fra fastlege til ergo- og fysioterapitjenesten i Bømlo kommune via PLO-melding.

Figur 1. Screening fastlege.

Inklusjonskriterier

  • 70 (65#Alder for inklusjon ble satt til 70 år i forprosjektet, med plan om å utvide til 65 år i hovedprosjektet.)–85 år

  • Hjemmeboende i Bømlo kommune

  • Fallrisiko etter screening hos fastlege

  • Vurdert som i stand til å kunne gjennomføre gruppetrening

  • Samtykke til deltagelse i studien

Eksklusjonskriterier

  • Alvorlig sykdom hvor treningsopplegget vil utgjøre en helserisiko

  • Avhengig av rullator ved gange inne

  • Moderat og alvorlig kognitiv svikt

  • Alder utenfor definert aldersgruppe

Alle rekrutterte deltakere skulle få et hjemmebesøk av ergo- eller fysioterapeut, med informasjon om fallfeller og forebygging av fall i hjemmet. Det ville bli gjennomgått fallforebyggende øvelser og gitt informasjon om aktuelle frivillige treningstilbud i nærmiljøet. Dette er å regne som standardtiltak for pasienter henvist for fallfare i Bømlo kommune. I tillegg skulle alle de rekrutterte få time hos fysioterapeut for testing av styrke og balanse. I testtimen ville det bli gitt individuelle råd om trening, øvelser og andre fallforebyggende tiltak.

Etter testing skulle deltakerne bli randomisert til treningsgruppe eller kontrollgruppe ved hjelp av loddtrekning (figur 2). Treningsgruppen skulle gjennomføre ti uker med to treninger à en time pr. uke, ledet av fysioterapeut. Etter endt trening skulle gruppen aktivt settes i kontakt med egnet frivillig treningstilbud og oppfordres til videre trening. Begge grupper ville bli bedt om å registrere treningsaktivitet og fall på eget registreringsskjema det første året, og møte til ny registrering av styrke/balanse etter tre og seks måneder og ett, tre og fem år.

Figur 2. Flytdiagram over planlagt hovedprosjekt.

Totalt var planlagt oppfølgingstid fem år, der endepunktet var forskjell i fallskade dokumentert i fastlegejournal i intervensjonsgruppe versus kontrollgruppe ett, tre og fem år etter oppstart. I tillegg til journalførte fallskader, ønsket vi å registrere fall og treningsaktivitet gjennom egenrapportering på eget skjema det første året. Registreringsskjema skulle leveres for tre måneder av gangen, og ved ni måneders oppfølging sendes ut til deltakerne via posten med påminning og frankert svarkonvolutt.

Forprosjekt

Rekruttering av deltakere

Vinteren 2018/19 startet vi et forprosjekt der hensikten var å vurdere om hovedprosjektet var gjennomførbart gjennom å innhente informasjon om utvalgspopulasjonen, teste metoder og styrkeberegning og etablere samarbeid med frivillige organisasjoner og private initiativtakere. Forprosjektet ble gjennomført i tråd med beskrivelsen over.

For å kunne gjennomføre en større hovedstudie, var det behov for å avklare flere forhold:

  • Er screening via fastleger en egnet metode for å rekruttere personer med fallrisiko?

  • Er loddtrekning egnet som randomiseringsmetode?

  • Er valgte tester for styrke og balanse egnet for målgruppen?

  • Er cut-off-verdien vi har valgt for testene hensiktsmessig for inkludering med tanke på å kunne vurdere endring?

  • Hvor høy er gjennomføringsgraden, og hva skyldes eventuelt frafall?

  • Vil deltakerne registrere fall og treningsaktivitet slik vi har bedt dem om?

  • Er egenrapporteringsskjemaet egnet når det gjelder utforming og innhold?

  • Hva skal til for å etablere et samarbeid med frivillige treningsinstruktører, slik at deltakere kan «overføres» til egnet treningstilbud i nærmiljøet?

  • Hvordan kan fagpersoner i kommunen bidra til å sikre at frivillige treningstilbud for seniorer har fallforebyggende effekt?

Etablering av samarbeid med fastlegene

Prosjektleder besøkte alle fastlegekontorene i kommunen (fire kontorer med til sammen 13 fastleger) og informerte legene og øvrig personell ved kontorene om prosjektet. Prosjektmedarbeider, som også er fastlege, bidro i utformingen av kartleggingsskjemaet, og to fastleger testet ut tidsbruk ved utfylling. Målsettingen var å samle nyttig informasjon med minst mulig ressursbruk.

Testing av styrke og balanse

Tre tester for å vurdere fallrisiko ble vurdert; Bergs balanseskala (BBS), Short Physical Performance Battery (SPPB) og Mini-Balance Evaluation Systems Test (Mini-BESTest). Testing ble utført i treningssal for å ha mest mulig standardiserte forhold. Maksscore er 12 poeng på SPPB, 28 poeng på Mini-BESTest og 56 poeng på BBS. I vår studie ønsket vi å inkludere personer med høyt funksjonsnivå og samtidig redusert balanse, da vi forventet at disse hadde mest å hente på forebyggende balansetrening. Cut-off i vår studie ble derfor satt noe høyere enn det som vanligvis brukes som cut-off for fallhistorie (8,9,10). Vi valgte å benytte den høyeste scoren som fortsatt ga mulighet for betydningsfull bedring som cut-off verdi. For SPPB er klinisk betydningsfull endring ett poeng, for Mini-BESTest fire poeng og for BBS fire til syv poeng. Dermed ble cutoff for inkludering 11 på SPPB, 24 på Mini-BESTest og 49 på BBS. (11,12)

Testrekkefølge for hver deltaker ble avgjort ved loddtrekning første testdag for å unngå at én test alltid ble gjennomført sist. Vi beholdt rekkefølgen for hver deltaker ved retest for hindre at differansen fra test til retest ble påvirket av testrekkefølgen. Testene har delvis overlappende momenter.

Samarbeid med frivillige

For å oppnå varig effekt av intervensjonen, var det avgjørende med videreføring av treningsaktivitet etter fullført ti ukers treningsopplegg. Planen var å få på plass en «overføring» til egnet treningstilbud tilpasset den enkelte deltaker i intervensjonsgruppen etter endt trening. I kommunen er det en rekke aktivitetstilbud og treningstilbud til aktuell alderspopulasjon i regi av ulike frivillige organisasjoner og engasjerte enkeltpersoner. Vi inviterte de frivillige til et dialogmøte, og fikk mange konstruktive innspill, og et tydelig ønske om tettere samarbeid. I etterkant av møtet ble seks av møtedeltakerne invitert til et fokusgruppeintervju. Det var et uttrykt ønske fra flere om å få besøk av fagpersoner for å vise frem aktiviteten og få faglig støtte. I løpet av vinteren 2019/2020 hospiterte medlemmer av prosjektgruppen ved en rekke frivillige treningstilbud, og fikk bedre kjennskap til type treningsaktivitet, intensitetsnivå, og styrker og svakheter opp mot fallforebyggende effekt. Samtidig markedsførte vi BASIS, Helsedirektoratet sine gratis e-læringskurs for frivillige treningsinstruktør, og ga råd om supplerende øvelser for dem som ønsket det.

Resultater

Ni ulike leger rekrutterte pasienter til prosjektet. Det tok likevel fire måneder å rekruttere 20 deltakere. En pasient trakk seg og tre ble ekskludert i tråd med eksklusjonskriterier. De øvrige 16 ble randomisert til intervensjonsgruppe eller kontrollgruppe, 8 i hver. Demografiske data ved inklusjon er vist i tabell 1.

Tabell 1. Demografiske data, komorbiditet og bruk av legemidler ved inklusjon. Data er oppgitt som median (range).

Intervensjon

Kontroll

Kjønn (m/k)

4/4

8/0

Alder

75 (72–80)

74 (72–84)

Antall diagnoser

1 (1–3)

1 (1–2)

Antall faste legemidler

7 (1–9)

6 (2–8)

Plassering i gruppe etter loddtrekning fungerte greit. Gjennomføringsgraden har vært god, sju av åtte i treningsgruppen har gjennomført minst 80 prosent av treningene. 11 av 16 deltagere fylte ut egenrapporteringsskjema ved kontroller, se tabell 2 for fordeling mellom gruppene. Skjemaet viste seg å kunne tolkes forskjellig, og ved revisjon ble «turgåing» tatt med som egen kategori for å skille det fra spesifikk styrke- og balansetrening. Det var likevel stor variasjon i hvordan skjema var fylt ut, og det var vanskelig å lese frekvensen av treningsaktivitet ut fra skjemaet uten supplerende intervju med deltakerne. Gjennomføringsgrad av gruppetrening og egenrapportering har vært en del av prosessevalueringen i prosjektet.

Tabell 2. Andel deltakere som har levert egenrapporteringsskjema for registrering av trening og fall.

Intervensjon

Kontroll

3 måneder (ved fremmøte)

6/8

5/8

6 måneder (ved fremmøte)

3/7

8/8

9 måneder (pr. post)

5/8

6/8

Styrke og balanse

Testresultatene etter tre og seks måneder viste en tendens til bedring sammenlignet med utgangspunktet i begge gruppene (tabell 3). Til sammen sju individer hadde bedring på alle tre testene. Av disse var fem i intervensjonsgruppen og to i kontrollgruppen.

Tabell 3. Resultater fra test av styrke og balanse (median og interkvartilbredde).

Testscore

Gruppe

Ved inklusjon

3 mndr

6 mndr

Bergs balanseskala

Intervensjon

49 (48–52)

51 (49–54)

50* (48–53)

Kontroll

49 (44–52)

50 (43–52)

53 (46–55)

SPPB

Intervensjon

9 (5–12)

12 (7–12)

9* (8–11)

Kontroll

8 (7–10)

8 (6–11)

8 (6–10)

MiniBEST

Intervensjon

18 (14–21)

19 (17–23)

17* (17–22)

Kontroll

18 (14–22)

20 (16–23)

21 (15–24)

* Sju personer ble testet på seks måneders kontroll i intervensjonsgruppen, ett fravær på grunn av sykdom.

Fall og fallskader

Det var totalt 16 egenrapporterte fall registrert på skjema i intervensjonsgruppen, hvor to personer sto for 13 av disse (7+6) (tabell 4). I tillegg rapporterte to deltakere i intervensjonsgruppen muntlig om fall i tillegg til registrerte (hhv ett og ca. seks fall#Personen med seks muntlig rapporterte fall, var den samme som hadde sju registrerte fall på skjema.). Et fall i forbindelse med testing, som heldigvis ikke førte til skade, understreket viktigheten av å ha kompetent personell tilstede. Det var to egenrapporterte skader (brist i ribben, hjernerystelse), som ikke var kjent for fastlege og ikke journalført. Det var kun en skade (brudd i hånd) som var registrert i fastlegejournal (i form av epikrise), og denne personen hadde ikke fylt ut egenrapporteringsskjema. I kontrollgruppen var det fire egenrapporterte fall, og ingen rapporterte eller registrerte skader.

Tabell 4. Legemiddelbruk ved 1-års oppfølging og fall registrert på skjema ved ni måneders oppfølging. Data er oppgitt som median (range).

Intervensjon

Kontroll

Antall faste legemidler etter 1 år

7 (1–9)

6 (1–10)

Totalt antall egenrapporterte fall (n)

16

4

Egenrapporterte fall pr person

1 (0–7)

0 (0–2)

Tilbakemelding fra deltakere

Flere deltakere ga uttrykk for at testing og oppfølging var en motivasjonsfaktor i seg selv, og flere opplyste at de regelmessig gjorde fallforebyggende øvelser, også i kontrollgruppen. Gruppetreningen ble opplevd som sosial og kjekk, og deltakerne var positive til opplegget og fornøyd med instruktørene (ramme 1).

Ramme 1. Eksempler på tilbakemeldinger fra deltakerne i prosjektet.

Om hjemmebesøket i forkant

  • Rådene som ble gitt: visste det meste, men det er godt å få det repetert.

  • Har blitt mer forsiktig i trapp.

  • Har fjernet tepper.

Om treningsopplegget

  • Synes treningsopplegget var veldig bra.

  • Fått betre balanse, betre form, kjenner det i heile kroppen, gangsperre.

  • Meir merksam og obs på nedsett balanse.

  • Tungt å kome opp frå golvet. Trening på det kunne vore med.

  • Håper mange andre skal få oppleve dette.

  • Har vært kjekt, gledet meg til hver gang.

Drøfting

Vi hadde god dialog med fastlegene og øvrig personell ved legekontorene i forkant og møtte stor velvilje. Vi hadde også dialog ved utforming og testing av screeningverktøy. Men selv om screeningmetoden var lite tidkrevende, genererte spørsmålet om deltakelse i studien behov for mye informasjon, noe som var utfordrende å prioritere i en travel fastlegepraksis. Mye tid gikk med til personer som ikke definerte seg i målgruppen, og som takket nei til deltakelse.

En fastlege har likevel opplyst at prosjektet har ført til større oppmerksomhet på fallrisiko og faktorer som påvirker denne risikoen, og at det har bidratt til tidlig utredning hos enkelte pasienter med underliggende sykdom.

Alle de inkluderte ble klinisk vurdert til å ha redusert balanse, og deltakerne mente også selv at de hadde redusert balanse. Det tilsier at valgte cut-off verdier ved inkludering var passende, og at testresultat under valgt cut-off-verdi på en av testene var tilstrekkelig for å bekrefte en økt fallrisiko og følgelig for inkludering. Tre tester på rad ble for krevende for deltakerne. Både BBS og SPPB hadde takeffekt ved in

klusjon. Det var åtte personer som fikk takeffekt ved inklusjon på BBS versus tre personer på SPPB. BBS var i tillegg mer krevende enn SPPB. I det planlagte hovedprosjektet ble derfor BBS valgt bort. SPPB og MiniBEST ble vurdert å være egnede verktøy for å identifisere målgruppen, men mindre egnet til å vurdere bedring for de med høy score.

I denne pilotstudien er det først og fremst forskningsprosessen som evalueres, og ikke effekten av treningen. Deltakerantallet tilsier at vi ikke har nok statistisk styrke til å avdekke eventuelle forskjeller mellom gruppene. Ved inspeksjon av resultatene ser vi imidlertid at det ikke virker som om det er betydningsfulle forskjeller i styrke og balanse mellom gruppene. Dette kan skyldes at testene og valgte cutoff verdier ikke var hensiktsmessige for å fange opp endringer, at treningsprogrammet ikke var effektivt nok for deltakerne, eller at kontrollgruppen også fikk en form for tiltak i form av rådgivning og oppfølging.

Det var vesentlig flere fall og fallskader i intervensjonsgruppen enn i kontrollgruppen i dette materialet. Fallskader som kan verifiseres objektivt, f.eks. i form av skader behandlet på sykehus eller registrert i fastlegejournal, er relativt sjeldne hendelser, tross alt. I vårt materiale var bare en av tre skader registrert i fastlegejournal. Et bedret funksjonsnivå kan føre til økt fysisk aktivitet som igjen øker risikoen for skader, mens et redusert funksjonsnivå kan føre til passivitet og økt bruk av ganghjelpemiddel som reduserer skadeforekomst, men også reduserer livskvalitet. En langtidsoppfølging bør derfor gjerne suppleres med måling av livskvalitet, som vil kunne gi et mer helhetlig bilde av funksjonsnivå (7). Vi planla å bruke den norske versjonen av Rand-36 i videre prosjekt.

To personer sto for et flertall av fallhendelsene, begge i intervensjonsgruppen, og bidro sterkt til forskjellen mellom gruppene. Noen av deltakerne var marginalt fungerende opp mot inklusjons- og eksklusjonskriteriene, og kriteriet om bruk av rullator inne burde referert til behov for rullator og ikke faktisk bruk.

Gjennomføringsgraden i prosjektet var god. Kommunen har en spredt bosetning og dårlige kollektivtilbud, og vi var bekymret for at det kunne føre til stort frafall. Det har likevel ikke vært en vesentlig hindring for deltakelse, selv om enkelte har hatt utfordringer med transport til treningsgrupper. Det kan være interessant å merke seg at det var en tendens til bedre svarprosent i egenrapporteringsskjema i kontrollgruppen enn i intervensjonsgruppen. Det kan være uttrykk for at kontrollgruppen motiveres av å delta i studien, og slik motivasjon kan også påvirke andre resultater som mengde treningsaktivitet, styrke og balanse. Dette er en utfordring ved studiedesignet, der kontrollgruppen får tett oppfølging over tid.

Bråstopp

På grunn av utfordringer med rekruttering via fastleger, ble det besluttet å bruke media og aktuelle møteplasser som rekrutteringsarenaer i et videre forløp. I januar 2020 rekrutterte vi 24 personer på to uker etter en annonse i lokalavisen. Vi var godt i gang med ettårstesting og planlegging av oppstart av ny treningsgruppe med tilhørende kontrollgruppe da vi måtte stoppe videre inntak pga. koronapandemien. Samtidig opphørte alle treningstilbud i frivillig regi for aldersgruppen, og mye av grunnlaget for studien forsvant. Foreløpige resultater har også vist at fall og skader ikke nødvendigvis fanges opp i fastlegejournal, og vi må erkjenne at vi trolig ikke ville klart å rekruttere nok deltakere i egen kommune til å kunne gjennomføre prosjektet. Pilotgruppen er allerede «tapt» pga stopp i treningsaktiviteter i lokalsamfunnet. Samtidig er samarbeidet med frivillige helt sentralt i prosjektet, og gjør at det er vanskelig å utvide prosjektet ut over kommunegrensene. Vi har derfor pr. i dag skrinlagt planene om videreføring av prosjektet som et forskningsprosjekt.

Erfaringer fra prosjektet og veien videre

En viktig erfaring er at det ligger et betydelig uutnyttet potensial i et mer systematisk samarbeid med frivillige treningsinstruktører. Vi opplevde et stort engasjement og en sterk motivasjon i det å kunne bidra til at folk opplever bedre helse og trivsel. Vi fikk mange gode forslag, blant annet:

  • Fellessamlinger med presentasjon av de ulike tilbudene, felles trening og faglige innslag, bli kjent med hverandre

  • Tips og råd gjennom at fagpersoner besøker tilbudene, bidrar med kompetanseheving og at kommunen kan fungere som et bindeledd mellom publikum og frivillige

  • Åpen dag for seniorer («gøy-dag», etter modell fra barneskole) der de frivillige presenterer seg på ulike poster, og folk kan bli kjent med tilbud i nærmiljøet og få prøve forskjellige aktiviteter

  • Kunne utveksle erfaringer og bistå hverandre på tvers av frivillige organisasjoner med den personlige kompetanse/erfaring som den enkelte har, samt henvise til hverandre for å hjelpe folk å finne rett tilbud og nivå, og sikre at de blir tatt godt imot

  • Utarbeide brosjyre over aktuelle treningstilbud for aldersgruppen med beskrivelse av treningsnivå og innhold, for distribusjon til fastleger, private fysioterapeuter og andre som kommer i kontakt med eldre

  • Opprette en felles kalender for aktivitetstilbud, slik at man supplerer hverandre i stedet for å konkurrere

I skrivende stund håper vi å kunne tilby et fallforebyggende kurs til alle som har meldt seg til prosjektet. På sikt ønsker vi å etablere fallforebyggende kurs som et fast tilbud til personer som opplever begynnende ustøhet og å videreutvikle samarbeidet med frivillige, slik at det blir naturlig for deltakerne å fortsette dokumentert fallforebyggende trening i en sosial kontekst.

Referanser

  1. Osnes EK, Lofthus CM, Meyer HE, Falch JA, Nordsletten L, Cappelen I, et al. Consequences of hip fracture on activities of daily life and residential needs. Osteoporosis international: a journal established as result of cooperation between the European Foundation for Osteoporosis and the National Osteoporosis Foundation of the USA. 2004; 15(7): 567–74.

  2. Gillespie LD, Robertson MC, Gillespie WJ, Sherrington C, Gates S, Clemson LM, et al. Interventions for preventing falls in older people living in the community. The Cochrane database of systematic reviews. 2012(9): Cd007146.

  3. Husebø B, Erdal A, Kjellstadli C, Bøe JB. Helsehjelp til eldre, kunnskapsoppsummering. Sefas, Universitetet i Bergen, 2017.

  4. Olsen RM, Ness TM, Devik SA: Fall og pasientsikkerhet blant eldre i kommunene, en oppsummering av kunnskap. Omsorgsbiblioteket 2017.

  5. Kiel DP, Schmader, KE, Givens J. Falls in older persons: Risk factors and patient evaluation.

  6. Sherrington C et al. Exercise for preventing falls in older people living in the community. Cochrane Database of Systematic Reviews 2019, Issue 1. Art. No.: CD012424. DOI: 10.1002/14651858. CD012424.pub2.

  7. Hopewell S, Adedire O, Copsey BJ, Boniface GJ, Sherrington C, Clemson L, Close JCT, Lamb SE. Multifactorial and multiple component interventions for preventing falls in older people living in the community. Cochrane Database of Systematic Reviews 2018, Issue 7. Art. No.: CD012221. DOI: 10.1002/14651858.CD012221.pub2.

  8. Veronese N, Bolzetta F, Toffanello ED, Zambon S, De Rui M, Perissinotto E, Coin A, Corti M-C, Baggio G, Crepaldi G, Sergi G, Manzato E. Association between Short Physical Performance Battery and falls in older people: The Progettao Veneto Anziani Study. Rejuvenation Research. Jun 2014.276–284.

  9. Marques A, Alimeida S, Carvalho J, Cruz J, Oliveira A, Jacome C. Reliability, validity and ability to identify fall. Status of the Balance Evaluation Systems test, and Brief-Balance Evaluation Systems test in older people living in the community. Archives of Physical Medicine and Rehabilitation 2016; 97: 2166–73.

  10. Lima CA, Ricci NA, Nogueira EC, Perracini MR. The Berg Balance Scale as a clinical screening tool to predict fall risk in older adults: a systematic review. Physiotherapy 2018 Dec; 104(4): 383–394.

  11. Godi M, Franchigononi F, Caligari M, Giordano A, Turcato AM, Nardone A. Comparision of reliability, validity and responsiveness of the Mini-BESTest and Berg Balance Scale in patients with balance disorder. Physical Therapy volume 93, number 2, 2013.

  12. Perera, S., Mody, S. H., Woodman, R. C. & Studenski, S. A. (2006). Meaningful change and responsiveness in common physical performance measures in older adults. J Am Geriatr Soc, 54(5), 743–749.