MUS-pasienter

Hjelpeløshet kan hindre oss i å komme videre

– Som leger skal vi gjerne fremstå som den som har et svar, en løsning. Da er det lett å føle seg hjelpeløs når vi ikke har en forklaring, sier forsker og fastlege Ingjerd Jøssang.

– Hvis vi kan være opptatt av noe annet enn patologi og det som ikke fungerer, kan vi få til andre ting, sier forsker og fastlege Ingjerd Jøssang.

Foto: Privat

Lisbeth Nilsen

Frilanser

bethnil17@gmail.com

– Maria Fredriksen Kvamme har gjort en kjempespennende studie, sier fastlege og Norce-stipendiat Ingjerd Jøssang, som forsker på hvordan fastleger og pasienter med medisinsk uforklarte symptomer (MUS) kan samarbeide bedre.

Jøssang mener fastlegene i studien til Kvamme gjør mye riktig for å komme frem til en felles forståelse av problemene og bidra til at pasientene kan mestre livet. Hun tror at mange leger derimot er redde for ikke å ha gode forklaringer på medisinske uforklarte symptomer, og at det blir et hinder for god kommunikasjon.

Tåler usikkerhet

– Som leger skal vi gjerne fremstå som den som har et svar, en løsning. Da er det lett å føle seg hjelpeløs når vi ikke har en forklaring og ikke klarer å si hva som kan være veien videre. Samtidig føler pasienten seg hjelpeløs, og denne felles opplevelsen av hjelpeløshet, av uverdighet, kan hindre oss i å komme videre. Og dette er greit å ha i bakhodet for oss fastleger. Det er vist i studier at ofte er det fastlegen som sender pasienten til videre undersøkelse, mens det pasienten gjerne vil ha er støtte – ikke nødvendigvis mer utredning. Nå som det er mye oppmerksomhet om overdiagnostikk, er dette også et viktig poeng.

Jøssang viser også til Aase Aamlands studie om hjelpsomme strategier i møtet med MUS-pasienter, publisert i British Journal of General Practice i 2017.

– De fastlegene som hadde gode strategier var gjerne leger som hadde mye erfaring med MUS-pasienter. Legene tålte usikkerhet. Det spennende med denne pasientgruppen er at vi leger må være bevisste på hva og hvordan vi kommuniserer. I stedet for å si at «prøvene viser ikke noe galt» når vi får negative prøvesvar, kan vi heller si: «Selv om vi ikke finner noe, betyr det ikke at jeg ikke anerkjenner at du føler deg sliten. Dette skal vi se videre på.» Kanskje er det viktigere for pasienter med MUS enn for andre pasienter å oppnå aksept og anerkjennelse.

– Det spennende med denne pasientgruppen er at vi leger må være bevisste på hva og hvordan vi kommuniserer.

Ingjerd Jøssang

Empati og støtte

Hvilke elementer i kommunikasjonen mener både fastlegene og pasientene er viktige? Det har nederlandske forskere sett på i en fokusgruppe-studie som ble publisert i Scandinavian Journal of Primary Health Care i februar, med Juul Houwen som førsteforfatter. Blant noen av de viktigste var å gjennomføre en grundig somatisk og psykososial undersøkelse, kommunisere med empati og skape en felles forståelse av problemet.

– Grundig utredning og empatisk kommunikasjon er noe som er sett i flere studier, samt at MUS-pasienter i større grad enn andre ønsker emosjonell støtte.

Jøssang mener legene har mye å hente på å skape en felles forståelse av hva som er problemene.

– Forskning viser at legen kan ha en klar oppfatning av hva plagene skyldes, og pasienten har sin oppfatning – og begge parter tror at de vet hva den andre mener. Jeg har selv hatt aha-opplevelser der jeg trodde vi var enige, men så skjønte jeg at pasienten og jeg snakket helt forbi hverandre i lang tid.

Salutogenese

Nå er den norske forskeren i innspurten av første artikkel i doktoravhandlingen, som er støttet av Allmennmedisinsk forskningsfond. Gjennom fokusgruppeintervjuer undersøker hun fastlegenes erfaringer med å oppdage sterke sider hos MUS-pasienter, og hvilken betydning dette hadde for legen.

– Siden resultatene ikke er publisert ennå, kan jeg ikke si så mye. Men det var store variasjoner i legenes bruk av denne strategien. Hvis vi kan være opptatt av noe annet enn bare patologi og det som ikke fungerer, kan vi få til andre ting. Vi kan støtte pasientene ved å finne en mening i tilværelsen, og bare det kan være en god inngang til å komme videre. Det er strukturer som gjør at det er vanskelig å unngå det sykelige, som kravene i NAV-erklæringer. Men i et lengre perspektiv kan vi konsentrere oss om salutogenese – om det som fremmer mestring og god helse, sier Ingjerd Jøssang.