Utpostens dobbelttime

Den akademiske allmennlegen

Steinar Westin intervjuet av Njål Flem Mæland

Jeg møter professor emeritus Steinar Westin på gården Bjerkaker i Oppdal. Utsikten er formidabel, mot Allmannberget i øst, mot Oppdal og alpinbakkene i nord og mot Drivdalen og Dovre i sør. Jeg går inn på et gårdstun med gamle, laftede tømmerbygninger. Her er det røtter i noe solid og tradisjonelt, tenker jeg, med vidt utsyn for tanke og sinn. Et sted for en mann som Steinar.

Gården Bjerkaker i Oppdal har vært Steinar Westins ferieparadis siden 1995.

Her har Steinar og kunsthåndverker Lise Skjåk Bræk vært leietagere siden 1995 og funnet sitt ferieparadis. Det siste året har korona-epidemien gjort at gården har vært deres tilholdssted også i hverdagen, i et slags selvvalgt eksil. Skjønt eksil er et dårlig ord på en som nærmest daglig er aktuell i aviser og andre medier, også med meninger om pandemien. Med sedvanlig klar stemme har Steinar gitt uttrykk for sine meninger. De siste seks årene har han vært i frokostradio på NRK P1+ hver onsdag morgen. Det siste året har pandemien vært et naturlig tema. Et første spørsmål blir derfor hvordan han vil oppsummere håndteringen av epidemien så langt.

«For det første må jeg si at jeg er imponert over Bent Høie. Han har vært tydelig og god til å informere. Problemet har vært «jo-jo-tiltakene», regler og tiltak som endres så fort at det gir forvirring. Men ser vi vestover, mot Boris sitt England, Trump sitt USA og Bolsonaros Brasil, så har vår håndtering til sammenligning vært svært god. Det skyldes nok også vår kapital av tillit og fellesskapsfølelse. Ser vi østover derimot, mot land i Asia som Taiwan, Vietnam og Kina, og også Australia, så har de klart å håndtere epidemien atskillig bedre.» Men, sier Steinar, «hva skal egentlig dette intervjuet handle om?»

Et godt spørsmål. Tanken var egentlig ikke å snakke om covid-19. I møte med Steinar er det tallrike tema som kan tas opp. Han var professor ved Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU i en årrekke.Men hans CV er bredere enn som så: Sosialmedisin, trygdemedisin, allmennmedisin, virkninger av arbeidsledighet, internasjonalt arbeide, antibiotika i landbruket, medisinsk undervisning og formidling, kommersialisering av helsevesenet, fastlegekrise, utenforskap og fattigdomsbekjempelse – alt dette og mer til kunne vært aktuelle tema fra et innholdsrikt liv. Jeg svarer at jeg har lyst til å se på de store linjene i livet hans og i norsk allmennmedisin. Så forteller jeg om mitt sterkeste Steinar-Westin-minne. Vi må tilbake til 1992. Jeg var student i Trondheim og aktiv i den internasjonale studentfestivalen ISFiT. Jeg skulle lage et program over noen timer for medisinstudentene som deltok i festivalen. Det var studenter fra, om ikke alle, så i alle fall fra mange verdenshjørner. Jeg tok mot til meg og kontaktet Steinar på samfunnsmedisinsk institutt. Han var umiddelbart positiv, blid og imøtekommende som alltid, og skrudde sammen et program med omvisning på institutt og sykehus, og et foredrag om norsk allmennmedisin. Her ble vi presentert for spesialiseringsløpet til allmennlegen – i små grupper ute i praksis, ikke på sykehus, videre om organisering av norsk helsevesen med allmennlegen som helt sentral portvokter. Jeg syntes programmet virket middels interessant og tok opp, for meg, litt selvsagte ting. Jeg ble derfor forbløffet over responsen. Dette var sensasjonelt for mange av de utenlandske studentene. De ble oppslukt av det de oppfattet som radikale grep i forhold til sine egne lands helsevesen. De var imponerte over at allmennmedisinen kunne ha så høy status. Det ble også behørig lagt merke til at Steinar og jeg var på fornavn, en professor og en student! Jeg husker jeg tenkte at Steinar kjente sitt publikum bedre enn meg. Jeg husker at jeg var stolt over å være norsk.

Avisartikler skrevet av Steinar for mange år siden, er fortsatt aktuelle.

Historien gir gode minner om en studietilværelse der vi bare var 20 studenter på hvert kull. Den gir også et glimt inn i sentrale forhold i Steinar sitt profesjonelle liv: Arbeidet med å få etablert en spesialitet i allmennmedisin. Formidling av fag. Internasjonale kontakter. Folkelighet. Jeg ber Steinar om å fortelle historien om hvordan han ble så sentral i norsk allmennmedisin og i etableringen av egen spesialitet.

«Jeg skulle jo egentlig bli biokjemiker! Jeg studerte medisin i Bergen og ble fasinert av biokjemi og flink i det faget. Dette førte til et Fulbright-stipend til USA i 1966-67. Der hadde jeg blant annet Maslow – han med behovspyramiden (1) – som underviser. Dette var jo i 68-generasjonens tid, med «tjen folket»-paroler og Vietnamkrigen. Jeg deltok blant annet i en demonstrasjon mot krigen i Vietnam sammen med en halv million mennesker! Da ble dette med biokjemi og reagensrør for smått, og jeg skiftet til statsvitenskap, sosiologi og psykologi. Etter dette ble medisinstudiet i Bergen ganske grått å komme tilbake til. Før turnus jobbet jeg et par år i psykiatrien. Først da jeg var turnuskandidat på Askøy, ble jeg oppslukt av allmennmedisinen. Dette var jo gøy, det var jo selve livet! Dermed ble jeg på Askøy i over fem år.»

«Og det førte til forskning?»

«Ja, kanskje litt rart. Men vi var flere leger som la merke til at nedleggelse av fabrikker i nærområdet, blant annet en skofabrikk, nærmest skapte pasienter. Folk kom i klemme, de fikk økonomiske bekymringer, søvnvansker og problemer. Helseproblemer de før hadde hatt kjentes sterkere, og nye dukket opp. Disse observasjonene var starten på det hele. Senere fikk vi vite at sardinfabrikken vest i Hetlevik også skulle legges ned. Vi ble vel politisk opprørt, syntes det var urimelig og inviterte alle ansatte til en helseundersøkelse før nedleggelsen. Vi hadde først en somatisk tilnærming, men helseplager blir til sykdom, som blir til diagnoser, som igjen kan føre til trygdeløp og trygdeytelser. Dette ble etter hvert et hovedtema. En helt tilsvarende fabrikk nord i Davanger ble en perfekt kontrollgruppe. Vi kunne tydeligere se hvordan arbeidsledighet skapte helseproblemer. Dette var helt nytt da, og det gjelder fortsatt: Enhver bedriftsnedleggelse har en sosial kostnad som den enkelte bedrift ikke ser, og som ikke regnes inn når slike beslutninger tas. Men samfunnet får denne kostnaden, ikke etter ett år, men tydelig etter fire til fem år, med blant annet tre til fire ganger så høye andeler uførepensjonerte. Dette er bakgrunnen for min interesse for trygdemedisin.»

«Senere ble det akademia, doktorgrad og etter hvert professorat ved NTNU. Men før det – alt dette som hadde med spesialisering i allmennmedisin å gjøre...?»

Doktoravhandlingen fra 1990 – videreføringen av «Når sardinfabrikken nedlegges» fra 1977, med en ti års oppfølging.

«Ja. Legeforeningen vedtok på landsmøtet i Loen i 1983 at det skulle bli en spesialitet i allmennmedisin. Veien dit var likevel lang og kom til å prege min arbeidshverdag på 80-tallet. Det var først tenkt en ordning som i England, med sentrale lærepraksiser. Men landsmøtet mente at ordningen var lite egnet for Norge på grunn av geografien med de store avstandene. Arne Ivar Østensen hadde vært på landsmøtet og ringte meg noen dager senere: «Steinar – du må skrive en bok. Vi må finne på en ny modell». Vi to var blitt litt knoll og tott for allmennmedisinen, og vi var i hver vår leir politisk. Det var ingen ulempe, for vi utfylte hverandre. En kreativ våkenatt kom vi opp med ideen om utdanning i lokale grupper. Allmennmedisin læres i allmennpraksis og ikke på sykehus. Og: Vi kan lære av hverandre. Dette hadde klare røtter inn i vår skandinaviske flate struktur, et tillitsbasert samfunn og 68-generasjonens antiautoritære «la de tusen blomster blomstre»-holdninger. Det var også en moralsk dimensjon her: «Tjen folket!».

«Og så ble det lærebok?»

«Ja, Utdanningshåndbok for allmennpraktikere på Gyldendal i 1985, og en senere sterkt utvidet utgave sammen med Linn Getz i 1996. Alt dette arbeidet førte til noen år med lite forskning.»

Steinar går for å hente mer kaffe. Jeg gjør meg noen refleksjoner. For en lege av min generasjon er spesialitet i allmennmedisin nærmest en selvsagt ting. Det ville også vært en helt fremmed tanke om vi i dag skulle bli allmennmedisinspesialister gjennom å jobbe på en serie forskjellige sykehusavdelinger, som i Sverige. Jeg må nesten påminne «nye», eller skal vi si «unge» lesere, om at det fantes en verden hvor bare organsystem-interesse ga spesialitet. Sett i ettertid føles det gåtefullt at dette bare er noen få tiår siden. Men bak spesialiteten vår ligger det en lang og kronglete vei og kamp. Steinar returnerer med kaffe, og jeg kan fortsette intervjuet.

«Selv om du gikk inn i akademia, så fortsatte du som fastlege en dag i uken ved Tempe legesenter, det som nå heter Mathesongården. Denne foten i allmennmedisinen er merkbar. Et eksempel er en artikkel du skrev i 2007 i Bergens Tidende (2), den het «Sint eller syk?». Du forteller om et møte med en sint mann som vil ha en sykemelding han ikke har krav på. Dette gir en tre kvarters konsultasjon før han mellomfornøyd aksepterer at han ikke kan sykemeldes. Dilemmaet og artikkelen er like aktuelle i dag. Jeg tenker når jeg leser dette at det er lagt på oss leger en stor bør fra samfunnet når vi skal skille mellom sykt og friskt. Mange vil nok ikke evne, eller for den del ta seg nok tid, til det som kreves for å få aksept for et nei i en slik situasjon.»

Steinar tar ordet: «Ja, samfunnet har gitt oss en stor utfordring i dette vanskelige å skille mellom sykt og friskt, og en stor tillitt i det å unngå å sykeliggjøre. Det er en vanskelig rolle å si nei uten å utløse trass. Gjennom trass skaper vi jo bare mer symptomer og sykdom. Men det er vår jobb! Vi må ta den selv om det er krevende også tidsmessig. En strategi jeg har brukt er å appellere til folks fantasi for å få dem med meg: «Hvor ser du deg selv om fem eller om ti år?». Folketrygden er vårt viktigste oppdrag. «Uten fastlegenes medvirkning i trygdesaker rakner velferdsstaten», er blitt mitt mantra. Andre attester og legeerklæringer kan vi prioritere ned. Økende ulikhet gir økende uhelse, og her er vi og folketrygden et våpen. En brutalisering av velferden, slik vi ser litt av i Sverige må vi unngå – der presses folk over på sosialen.»

«Og i USA presses de inn i fengslene?»

«Ja, nettopp.» Steinar smiler.

Jeg merker at intervjuet mitt mer og mer bærer preg av en dialog, en samtale hvor Steinar får meg til å dele mine tanker like mye som han deler sine. Dette sier vel noe om en uprofesjonell journalist som meg, men kanskje sier det vel så mye om Steinars åpne nysgjerrighet for andre og andres meninger. 76 år er han blitt, kvikk og rask i kropp og i tanke, og altså stimulerende å snakke med. Han er fortsatt aktiv med nesten like lange arbeidsdager som før han ble emeritus.

«Du er en aktiv stemme, du underviser fortsatt, er ukentlig på radio og uttaler deg stadig i aviser og andre medier. I over 20 år var du fast spaltist i Adresseavisen

«For meg har formidling alltid vært viktig. Universitetet har tre oppdrag, undervisning og forskning, men også formidling ut til samfunnet. Det siste oppdraget har lett for å bli neglisjert, men det er viktig».

«Og så står vi oppe i en fastlegekrise.»

«Ja, og her svikter myndighetene. Fastlegeordningen er underfinansiert. ALIS-tiltakene er gode, men treffer ulikt. Det trengs brede tiltak for hele ordningen. Helst hadde jeg sett at fastleger var på offentlig fastlønn, en god fastlønn. Ordningen har også ytre trusler som press om overbehandling. Helseforsikringer brer om seg og skaper uhelse. Vi ser en delprivatisering av helsevesenet som gir behov for kontroll og en uheldig byråkratisering. Globalisering vanskeliggjør sosial utjevning. Konkurranse høres fint ut, men vil alltid ha en slagside – den setter noen på sidelinjen. Jeg er mot globalisering!»

«Du er fortsatt radikaler...?»

«Jeg har alltid vært det. Jeg har det kanskje fra min morfar som var såkalt arbeiderprest og sosialist, senere prost i Lofot-katedralen i Kabelvåg – en legende gjennom 30 år der oppe!».

På Bjerkaker, med Lise Skjåk Bræk.

«Du er gift med Lise Skjåk Bræk, hun er kunsthåndverker og designer. Ganske langt unna ditt yrke! Har du savnet å diskutere prostata-utredning, Krebs syklus og sosial elendighet over middagsbordet?»

«Nei! Jeg er jo så glad i Lise! Og jeg setter pris på hennes kreativitet, bare se på huset vi er i! Jeg er glad for forskjellen.» Lise overhører dette og ler: «Vi er travle begge to, det er mest i bilen mellom Trondheim og Oppdal vi får tid til å snakke sammen!».

«Og hva gjør du når du skal gjøre noe helt annet enn fag?»

Siden vi er Oppdal: Gjerne ski, både alpint i bakkene her borte, og gjerne «bortoverski» også, på tur! Men det er seilbrett som har vært min greie», sier Steinar og viser et mobilbilde som jeg syns tar ham på kornet: Glad og med en avslappet holdning, men blikk og retning fremover.

Glad og med en avslappet holdning, men blikk og retning fremover.

Referanser

  1. https://no.wikipedia.org/wiki/Maslows_behovspyramide

  2. https://www.bt.no/btmeninger/kronikk/i/6P9PO/sint-eller-syk