Koronasituasjonen

Smitteoppsporing i innvandrermiljø

Koronapandemien viser oss i klartekst folkeopplysningens enkle formål og samtidig kompliserte utfordring: Å nå alle. Her deler en kommuneoverlege som har stått i front i dette landskapet, noen ransakende refleksjoner.

Sapna Iqbal

Kommuneoverlege i Sarpsborg kommune

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Smittesporing er en prosess der en kartlegger og informerer alle nærkontakter av et smittetilfelle. Denne prosessen er sentral i den norske covid-19-strategien «TISK» som står for testing, isolering, smittesporing og karantene. Gjennom smittesporing kan vi bryte smittekjeden, slik at vi forhindrer videre smittespredning i samfunnet. På den måten får vi oversikt og kontroll over pandemien.

Men hva når smittesporing ikke lar seg utføre?

For et par måneder siden opplevde en familie med innvandrerbakgrunn et dødsfall. Huset ble åpnet for sørgende. Flere var innom for å vise sin støtte og kondolanse i den tøffe tiden. I ettertid viste det seg at familien var koronasmittet. Flere som hadde besøkt familien for å kondolere, utviklet symptomer og testet positivt i etterkant.

Dette var et utbrudd, og TISK-strategien skulle etter planen komme oss til unnsetning, men det fungerte ikke. Vi stagnerte under smittesporingsprosessen og møtte på flere utfordringer. Det første steget for å få oversikt over et utbrudd er å kartlegge alle som har vært tilstede. Dette var utfordrende da det ikke hadde vært naturlig for familien å føre en deltagerliste i en slik situasjon. Familien var også tilbakeholden med informasjon, uten at vi klarte å forstå hvorfor. Dermed klarte vi ikke å få hele oversikten over hvem og eventuelt hvor mange som hadde vært til stede.

Ved forsøk på å kontakte noen av dem som sannsynligvis hadde vært på dette arrangementet, møtte vi også på en del utfordringer med at folk holdt tilbake informasjon. Grunnet vansker med å innhente informasjon direkte fra familien og fra dem som angivelig hadde vært der, utformet vi en e-post til leder for trossamfunnet hvor vi visste at flere fra miljøet møttes. Denne e-posten ble sendt via flyktningkonsulenten som allerede kjenner miljøet. Tanken var å formidle informasjonen på en tillitsfull måte.

Vår hensikt med å informere via e-post var å formidle at det var smitte i miljøet og at en burde ha lav terskel for testing ved utvikling av symptomer. Dette gjør vi også ved smitte oppdaget i andre settinger når smittesituasjonen er uavklart, som for eksempel på konserter, treningssentre og arbeidsplasser. Under dette utbruddet merket vi at budskapet vårt ikke var tilstrekkelig, og at det falt i dårlig jord. Budskapet vårt ble mistolket og opplevd som diskriminering.

Hvorfor fungerte ikke vanlig prosess med TISK i dette utbruddet?

Spørsmålene var mange. Brukte vi feil tilnærming? Skulle vi ha brukt annen metode i dialog med denne gruppen enn det vi vanligvis gjør? Skulle vi tatt direkte kontakt med lederne og ikke inkludert flyktningkonsulent? Skulle vi ikke ha tatt kontakt med trossamfunnet, og heller brukt en annen lederskikkelse? Er miljøet redd for negative sanksjoner om det kommer frem at de ikke er orientert med tanke på smittevernstiltak? Er miljøet redd for skam dersom det blir allment kjent at det er koronasmitte hos dem? Vil det øke stigmatiseringen?

Hadde vi ikke nådd ut med god nok informasjon til denne gruppen? Hadde vi ikke nådd ut med orientering om hvor en kan finne informasjon på morsmål? Skulle vi fremmet informasjon via bilde, video og lyd på morsmål? Kommer motstanden pga. mistillit til myndighetene? Hvordan kan vi arbeide målrettet med å oppnå mer tillit? Kan synet på kvinner gjøre dialogen utfordrende? Kan det være at noen vegrer seg for å teste seg fordi de ikke vet at det er gratis?

Vi endret vår strategi og opplevde en markant endring

Vi kontaktet flyktningkonsulent i byen på nytt og inviterte til et møte. Vedkommende hadde med seg ressurspersoner som hadde aksept i miljøet og som også arbeidet i kommunen. Det ble et godt møte med gode innspill. Vi oppnådde bedre forståelse av kulturen. Det ble lagt en felles strategi for hvordan vi skulle nå ut med informasjon og arbeide mot et felles mål om å forhindre smittespredning i samfunnet.

Ressurspersoner ringte rundt i sitt nettverk og fikk kartlagt en stor andel av dem som hadde vært på arrangementet. Dette skjedde i løpet av noen få timer. Ressurspersonene hjalp våre smitteoppsporere med å gi informasjon på morsmål om definisjon av nærkontakt, gjennomføring av karantene, testing og eventuelle konsekvenser av karantenebrudd. Vi fikk testet alle disse og kun noen få testet positivt. Videre smittesporingsarbeid gikk fint for seg.

De viktigste læringspunktene

Kontakt med ressurspersoner i kommunen er viktig for å sikre at TISK-strategien harmonerer best mulig med kulturelle normer. Direkte kommunikasjonsbistand i både smitteoppsporingsarbeid, og informasjonsflyt ut til miljøene var verdifullt. Vi lærte at det er viktig å tilpasse smittesporingsarbeidet når vi ser at språklige og kulturelle forskjeller kan gi utfordringer. Dette er avgjørende for å stoppe videre smittespredning i samfunnet og holde pandemien under kontroll.