Betraktning

Da raset rammet – en historie fra første dag på evakueringshotellet

Utpostens lesere får her en øyenvitneskildring fra en fastlege i kommunen som dagene før nyttårsaften ble rammet av norgeshistoriens største leirskred i nyere tid. Naturkatastrofen tok ti liv, og over tusen mennesker ble evakuerte.

Foto: Torstein Davidsen, Romerikes Blad

Christian Wirsching

Fastlege Gjerdrum legesenter

christianwirsching@hotmail.com

Det er tirsdag 29.desember. Jeg er på kontoret på Gjerdrum legesenter. Det er sent, og jeg er alene. Innboksen skal ryddes før nyttårshelgen. Familien venter på meg på hytta i Gudbrandsdalen. «Pappa, kommer du i morgen?» spør sønnen min på 6 år. «Ja, det gjør jeg. Kjører rett fra jobb.» Jeg setter på alarmen og vender nesen hjemover. Det er kaldt og det snør lett. Min faste arbeidsrute er riksvei 120 fra Gjerdrum mot Skedsmokorset. Det skal vise seg å bli siste gang på svært lenge at jeg bruker denne.

Telefonen ringer, klokken er 07.15 onsdag morgen. Det er min kollega ved legesenteret: «Det har gått et ras i Gjerdrum, folk evakueres. Jeg vet ikke mer foreløpig. Kan du komme til kommunehuset med en gang?» Jeg pakker pc med hjemmekontor, setter meg i bilen og kjører fra Oslo og nordover på E6. Telefonen ringer igjen: «Ikke kom hit likevel. Folk evakueres til Olavsgaard hotell. Der kan det være behov for lege». Jeg kommer til hotellet litt over klokken åtte. Det var stengt for sesongen, men åpnet i all hast for å ta imot de evakuerte. Foajéen er full av mennesker. Mange uten klær, med kun et teppe rundt seg. Noen er dekket av leire. Det er gråt og fortvilelse, men mange trøster hverandre. Og det er rolig, påfallende rolig.

Hva gjør jeg nå? Jeg befinner meg i Lillestrøm kommune, jeg jobber ikke her og jeg har heller ingen direkte rolle i beredskapen. Kanskje jeg bare er i veien? Usikkerheten tar meg et lite øyeblikk, men blikket faller på et skilt like ved resepsjonen: «Beredskapssenter». Jeg går dit. Rommet er tredelt, ambulanse, politi og kommune. Jeg presenterer meg som fastlege i Gjerdrum kommune og blir raskt integrert i beredskapen. Jeg tar plass ved Gjerdrum kommune sine representanter.

De evakuerte som har kommet til hotellet, har levert inn skjema med personalia og viktige opplysninger. Papirbunken er stor, det er over hundre mennesker som allerede har kommet hit. Jeg jobber meg igjennom registreringsskjemaene og leser; «mangler alle medisinene mine», «har mistet alt jeg har», «vet ikke hvor familien min er», «har et stort sår på beinet, trenger lege». Det er sterkt å lese. Det er mange kjente navn. Gjerdrum er et lite sted, og nesten alle i bygda har fastlege på Gjerdrum legesenter.

Jeg skjønner at dette blir omfattende, det er meldt om flere busser med evakuerte på vei. Jeg tilkaller en kollega fra legesenteret vårt, som kommer raskt til stedet. Vi får assistanse fra både Nannestad og Lillestrøm kommune. De stiller med en fastlege hver. Vi etablerer et allmennlegeteam i beredskapsrommet. Det føles naturlig for meg å ta rollen som koordinator, siden jeg var første lege på stedet. Det jobbes med å skrive resepter fra hjemmekontor, og det er behov for sykebesøk på flere rom. Vi blir enige om at legebilen til Nedre Romerike legevakt kan forlate stedet, men være i beredskap.

Foto: Torstein Davidsen, Romerikes Blad

Kommunelegen i Lillestrøm gir oss god støtte og planlegger for videre drift av legetjenesten på hotellet gjennom nyttårshelgen. Det vil være et behov for allmennlegetjeneste her videre også, kanskje i flere uker. Det er et ønske fra vertskommunen at det er legene i Gjerdrum som skal drifte dette videre.

Jeg beveger meg rundt på hotellet, det er fremdeles mye folk i gangene, men de fleste har nå fått egne rom. Ledelsen og de ansatte på hotellet gjør alt de kan for at folk skal føle seg ivaretatt og trygge. Det klarer de på en imponerende måte.

Jeg møter kjente og ukjente. De er takknemlige for at vi er der. De formidler at de kjenner en trygghet over å se en lege de kjenner eller bare kjenner ansiktet til. Det betyr mye for folk, det forstår jeg spesielt godt denne spesielle dagen. Hjemmesykepleien jobber utrettelig med å få oversikt over sine brukere og deres behov. Vi oppretter direkte kontakt. Det er mange som er der for å hjelpe. Jeg møter kriseteamet i Lillestrøm kommune og Røde Kors hjelpekorps. De snakker med folk og det er sterke historier. Jeg treffer soknepresten i Gjerdrum og lederen for psykisk helse i kommunen. De har etablert et eget kriseteam her på hotellet. Jeg briefes om deres arbeid og videre plan. Som fastlege faller koordinator-rollen naturlig. Vi er vant til å snakke med mange instanser, og de er vant til å snakke med oss.

Lokalsamfunnet stiller opp. På en dag hvor folk vanligvis planlegger hvordan de skal feire årets siste dag, så strømmer det på med hjelp til de evakuerte. Butikker fra nærområdet stiller med varme klær og sko, det kommer lassevis med hundemat, og «Kanarifansen» (LSK sin supporterklubb) har samlet inn diverse utstyr fra lokalområdet. Det kommer leker og bøker til barna, og man ser en giverglede som viser hva som bor i mennesket når det virkelig gjelder.

Timene går. Jeg har ennå ikke sett bilder fra rasområdet. Det er flere som er savnet. Legesenteret er evakuert og ligger 50 meter fra raskanten. Strømmen er gått. Vi har ikke tilgang på hjemmekontor og heller ikke noe sted å drive legetjeneste. Det har jeg ikke hatt tid til å tenke på.

Klokken er snart halv ni på kvelden når jeg kjører hjem. Det blir ikke noen tur til fjells denne dagen, slik som jeg hadde lovet sønnen min.

Nå er det gått over ti uker siden raset rammet Gjerdrum, og bygda kom på alles lepper. Jeg trenger aldri igjen å måtte forklare folk hvor jeg jobber. Vi kom tilbake på vårt legekontor i Nystuen 15. februar 2021, og fastlegelivet må gå videre. Veien tilbake dit var dessverre lang og konfliktfylt, og som næringsdrivende ble vi glemt og forlatt i kampens hete. Vi raste ikke selv, men det føltes som vi ble rasert. Vårt kollegium er sterkt og sammensveiset, og uten denne styrken vet jeg ikke hvordan vi skulle klart oss.

Beboere i Nystulia der raset rammet, har igjen begynt å sove hjemme. Det dreier seg om å ta livet sitt tilbake. De fleste trives her, de vil ikke gi seg så lett. «I går kom naboen også, nå begynner vi å bli mange». Men noe er endret og vil for alltid være det. Enkelte vil aldri flytte tilbake, og det kan man forstå. Det som skjedde i Nystulia i Gjerdrum 30. desember 2020, var en katastrofe, men paradoksalt nok opplevdes akkurat denne dagen som den mest meningsfulle dagen jeg har hatt i min snart ni år lange karriere som fastlege. Jeg fikk være til stede denne dagen, bidra som lege og ta del i historiene til de som ble rammet. Det vil jeg aldri glemme. Som fastleger i Gjerdrum skal vi fortsette å være der for alle som trenger oss. Slik fastleger er.