Koronasituasjonen

Rolleforståelse under pandemi sett med kommunelegens briller

Som tidligere kliniker innenfor spesialisthelsetjenesten ble det en ilddåp å gå inn i kommunelege-stillingen i det man så signalene på en verdensomspennende pandemi.

Rollen som medisinsk faglig rådgiver under pandemien har vært svært omfattende. Personen på bildet har ingen tilknytning til artikkelforfatter.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Mariann Eintveit Lie

Kommuneoverlege i Tysvær kommune

Det har overrasket meg hvor godt samarbeidet til andre nivå enn mitt eget har vært, samt hvor vid rollen som medisinsk faglig rådgiver ble i en krisesituasjon. Jeg har stilt meg spørsmålet om oppgavene kommunelegene fikk tildelt, burde vært fordelt bedre, eller om det rett og slett ikke var en annen måte å gjøre det på. I tillegg til å være rådgiver, ble jeg i tillegg beslutningstaker, mediekontakt, datasystemansvarlig, juristen, samt ofte den med avgjørende stemme i konfliktsituasjoner. På toppen av alt dette kom rollen som støttepersonell til ledere i ulike deler av organisasjonen.

Hvor langt strekker rollen som medisinsk faglig rådgiver seg, og hva burde vært delegert til de ulike lederne i kommunen? Ja, det var en pandemi, men en krise påvirker mange deler av samfunnet. Arbeidslivet, skolene og kirken m.m. var også i krise. Kommunelegen har eksempelvis neppe best kunnskap om databehandleravtaler, ventilasjonsanlegg, leiekontrakter på telt eller mest kjennskap til de ulike campingplassene i kommunen.

Rolleutfordringer

Den medisinskfaglige rådgiverrollen ble plutselig svært vid. Hvordan skulle jeg nå skille mellom hva min rolle som medisinsk faglig rådgiver innebar, og hvilket ansvar de ulike lederne i kommunen hadde. En av hovedutfordringene i denne fordelingen har vært informasjonshåndtering. Skulle kommunelegen svare opp alt og alle? En typisk situasjon har vært ulike ansatte som har trengt råd og informasjon om hvordan de skal forstå veilederne, hvordan tolke forskriften eller for eksempel hvordan vurdere regelverket for gravide. Når ledere ikke har blitt orientert om de samme spørsmålene som kommer opp, har man neppe definert linjene godt nok.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) definerer kjennetegnene ved en informasjonskrise på følgende måte: Undervurdering av informasjonsbehovet og en opplevelse av et informasjonsvakuum. Videre karakteristika er at ulike aktører uttaler seg forskjellige og skaper utrygghet, store mengder informasjon som gjør det vanskelig å orientere seg, forsinket informasjon grunnet behov for kvalitetssikring og til slutt dårlig kapasitet til å møte medier og publikum. Ja, vi hadde en informasjonskrise.

Ansvarsområder

Et av de viktigste og mest effektive tiltakene for håndtering av informasjonskrisen lokalt i kommunen, ble at informasjon og spørsmål skulle gå i linjen. Det var og viktig med en tydelig fordeling av ansvarsområde og forventninger til hva både kommunelegen og de ulike lederne måtte håndtere. På denne måten fikk lederne bedre trygghet og kunnskap, og var sånn sett bedre rustet til å svare på spørsmål i neste runde. Det var ingen tvil om at informasjonsbehovet var større enn kunnskapen som forelå, stilt ovenfor et nytt virus. I en krise er man avhengig av ledere som står opp og fremstår trygge, men samtidig ydmyke på at det foreligger en usikkerhet i avgjørelsene man tar under en pandemi. Kommunelegen fikk en rolle i å trygge lederne i det faglige innholdet. Et samarbeid om innholdet og kvalitetssikring av det, ble viktig for å skape trygghet, og lederne viste tydelig at de stolte på rådene de fikk. I mange av avgjørelsene vi som leger tar, vet vi at det er en porsjon usikkerhet. Det er en del av gamet og kanskje en naturlig del av arbeidet til leger. Samtidig er det noen fallgruver når man tydelig går ut og ber ansatte og ledere å ta spørsmål i linjen. Da må man være sikker på at linjen fungerer. Etter fem måneder kom det eksempelvis frem en frustrasjon hos flere ansatte over at de ikke hadde fått avklart hvordan de skulle organisere arbeidsdagen sin.

DSB skriver: «den viktigste jobben for kommunikasjonsstaben er å bruke kommunikasjon på en slik måte at man bidrar til arbeidsro for dem som håndterer krise.» Lokalt opprettet man en egen «korona-redaksjon» som kunne sammenfatte informasjon og bidra i utforming av tekster og skriv. Dette viste seg å være effektivt. Enda tidligere forståelse av det informasjonsbehovet befolkningen hadde, ville nok lette presset på kommunen ytterlige.

Kriseledelse

Kommunelegen i vår kommune er ikke en del av beredskapsledelsen, men jeg fikk med en gang en sentral rolle i kriseledelsen under pandemien. Presseansvarlig i kriseledelsen fikk en mindre rolle i mediehåndteringen, mens det ble naturlig at kommunelegen ble den som stod frem i media. Hvorfor skled kommunelegene flere steder i landet naturlig inn i rollen som media-ansvarlig? Samfunnsmedisiner eller ei, leger generelt er vant til å arbeide under press. Både studenter, LIS-leger og overleger blir presset på hver sin måte. Vi blir etter hvert varmere i trøya i vårt fagfelt, men snur ikke ryggen til når det kommer en akutt situasjon utenfor vårt fagfelt. Samtidig har de fleste leger et iboende kontrollbehov. Pandemi er en situasjon hvor det er behov for kontroll, i den grad man kan ha kontroll. Å slippe denne kontrollen er og har vært vanskelig. Det overordnede blikket fra et faglig ståsted var viktig, selv om flere av oss tidvis satt som store spørsmålstegn selv i det vi skulle navigere i all informasjonen. Det ble tidlig viktig at informasjon som ble gitt ut til befolkningen og kommunens ansatte, var korrekt. Vi så hvor sårbare vi var når informasjonen ble oppfattet galt, og derfor ønsket vi å være tett på, slik at det ikke genererte mer arbeid senere. Noen kommuneleger har uttalt at mediekjøret har vært den vanskeligste delen av pandemien. Åpenhet ja, men det ble nok tidlig en oppfatning av at det skulle være full åpenhet, som for meg som kommunelege, utfordret personvernet. En forståelse av viktigheten med å opprettholde personvernet ble oppfattet forskjellig. Helsepersonell har innprentet fra første dag hvor viktig dette er, mens media var nok av en annen oppfatning.

Kommunelegen i Tysvær kommune i Rogaland er ikke en del av beredskapsledelsen, men fikk med en gang en sentral rolle i kriseledelsen under pandemien.

Foto: Tysvær kommune/Kurt Misje

Hva med neste gang?

Så hva gjør vi, når vi om 50 år får en ny pandemi? Norge og kommunene har nok lært mye. Kommunelegen bør være med i kriseledelsen, det er få kriser uten et helsefaglig aspekt. Å arbeide under press er leger vant til. Dersom man skal gi gode helsefaglige råd, er man avhengig av å ha god oversikt over situasjonen. I vår kommune fikk jeg som kommunelege en god oversikt, fordi jeg tidlig ble involvert, og dette skapte tidlig en presedens på hva kommunelegens ansvar skulle være. Jeg har også hatt et godt samarbeid med de ulike lederne i kommunen.

Norge er ikke et stort land. Kanskje man ved neste pandemi bør etablere et akutt interkommunalt, samfunnsmedisinsk beredskapssenter? Da unngår man sårbarheten ved fravær, informasjonen blir mer synkronisert og sannsynligvis letter det arbeidsbelastningen til samfunnsmedisinere også.