Koronasituasjonen

Trøtt av pandemi? Jeg også!

Pandemien er det nye været!

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Eva Muriel Kibsgaard Nordberg

Kommuneoverlege i Vestvågøy og forsker ved Nasjonalt senter for distrikstmedisin, UiT

Denne treffende betraktningen kom fra en av de mange jeg kommer i kontakt med som kommuneoverlege. Pandemien har påvirket det mest hverdagslige av alt. Nå er det ‘koronaen’ det snakkes og sukkes om.

Selv om 2020 var både vanskelig og uvant, bar det etter hvert med seg et håp for det nye året. I 2021 skulle Norges befolkning vaksineres, og pandemien skulle etter hvert slukne. Helseministeren proklamerte på senhøsten at til sommeren skulle nordmenn få friere tøyler; da kunne vi begynne å leve mer som normalt. Etter et år med forvirring og frykt for et ukjent virus, medfølgende lockdown og deretter stadige endringer i både lovtekst, råd og anbefalinger, var «til sommeren» en tidshorisont vi kunne leve med og som ga oss motivasjon til å holde ut.

‘Koronaen’ ble av Språkrådet kåret til årets nyord i 2020. Og de fleste har vel tatt det i sin munn mer enn én gang som et begrep for hvordan livet har endret seg. Effektive vaksiner var det derfor god grunn å glede seg til. Allerede rundt juletider fikk kommunene beskjed om å forberede seg på komplisert logistikk, da disse vaksinene stilte store krav til blant annet korrekt oppbevaring. Men også her skulle uforutsigbarhet være den største utfordringen. Antallet vaksiner og tidspunkt for levering skulle være nok en oppgave for kommunene som var underlagt Joker Nords spilleregler.

Så dukket den britiske mutasjonen opp i Norge rett over nyttår. Deretter den sørafrikanske. En kraftig påminnelse om at utbruddene vi har hatt her til lands, tross alt har kommet utenfra. Og dersom de mer smittsomme variantene får fotfeste i Norge, vil de utgjøre en stor trussel mot den kontrollen som vi tross alt har nå. Med dette som bakteppe, startet 2021 med de strengeste nasjonale anbefalinger på lang tid. For en kommune uten smitte ble det etterhvert vanskelig å forstå hvorfor regjeringens råd skulle gjelde også her. Dess-uten ble Lofotfisket, som årlig belager seg på utenlandsk arbeidskraft, offer for et drastisk innreiseforbud. Etter flere uker med nitide smittevernforberedelser var frustrasjonen stor i næringen selv. Og på toppen av alt dette kom tallenes klare tale om hvilken innvirkning pandemitiltakene har hatt nasjonalt på barn og unges psykiske helse, så langt.

Her i kommunen er det ikke lenger tilstrekkelig å se tilbake på pandemiens herjinger lokalt for å holde motivasjonen oppe. Vi gjennomgikk et smitteutbrudd på sensommeren i fjor som startet med flere tusen i karantene og som ble avsluttet etter knappe 14 dager som resultat av omfattende testing og målrettede tiltak. Vårt lokalsamfunn ble fullstendig satt på hodet. Men på grafene som Folkehelseinstituttet fortløpende utarbeider, er kurven over fylket imidlertid helt flat den aktuelle tiden. 20–30 faktiske smittetilfeller gir lite statistisk utslag. Og flere måneder senere skal vi erfare varierende hukommelse av hva dette kostet for tjenester og enkeltmennesker. Det mange kjenner på nå, er hvilken byrde dagens tiltak påfører oss.

For en som selv er trøtt av hele ‘koronaen’ ble ikke starten på 2021 helt som forventet. Det nye året har så langt gått til søk etter inspirasjon til å opprettholde det tempo som til enhver tid kreves. I min kommune er veien kort fra folk til kommuneoverlege, enten det er på telefon, mail eller på butikken. Og fra å betrakte dette som større nytte den ene veien, innser jeg mer og mer hvor verdifull denne dynamikken er også for meg. Selv om jeg tilstreber å fremstå profesjonell, relaterer jeg personlig til den pandemitrettheten som kommer til uttrykk. Og særlig den som omhandler de sosiale begrensingene. Dette har gjort meg klar over en interessant motsetning: Vi holder avstand til hverandre for å ivareta fellesskapet mellom oss. Og nettopp i dette fellesskapet, fra sentrale myndigheter til enkeltmennesker rundt meg, finner jeg min samfunnsmedisinske inspirasjon.

Da jeg flyttet til Lofoten som turnuslege i sin tid, uttrykte min daværende leder en humoristisk skepsis til «søringer» – angivelig fordi vi blir så værsyke. Dette har jeg siden vært bevisst på å ikke gi lederen rett i, blant annet ved å styre unna hverdagspraten om været. Men når pandemiens uvær omsider stilner, gleder jeg meg til å snakke om nettopp været – for ingenting er mer normalt og dermed etterlengtet enn det.