Koronasituasjonen

Et pusterom i en travel hverdag

Hvert år deler Allmennmedisinsk forskningsutvalg ut stipend til allmennleger uten tidligere forskningserfaring. Stipendene gir mulighet til å fordype seg i et selvvalgt prosjekt i tre–seks måneder. For noen blir det starten på en forskningskarriere, for andre er det en mulighet til å jobbe med faget på en ny måte og få nye impulser.

Faksimile av artikkelen som kom på trykk i Tidsskrift for Den norske legeforening 2/2021.

Gjengitt med tillatelse av Tidsskriftet

Therese Renaa

Utpostens redaksjon

Det starter med nysgjerrighet

For meg var det en gammel drøm som ble virkelighet på verst tenkelige tidspunkt. Hele livet var snudd på hodet med koronautbrudd i kommunen. Bekymringer, personalmangel, rapporteringskrav, smittesporing, endeløse møter, en tsunami av e-poster – dagene og nettene fløt sammen. Inne i kaoset våknet det en undring over det hverdagslige, over alt det som fortsatt fungerte på legekontoret. Hva var det som gjorde det mulig å drifte et legekontor i en krise? Hvilke faktorer lettet og bremset håndteringen? Hvilken rolle hadde fastlegene i en beredskapssituasjon?

Søknadsfristen var allerede gått ut da jeg sendte en e-post til Tove Rutle. Var det fortsatt mulig å søke? Fristen var forlenget på grunn av pandemien. En ny e-post til Jørund Straand, avdelingsleder ved Institutt for helse og samfunn, UiO. I løpet av tre dager hadde jeg fått tildelt en veileder, skrevet en prosjektskisse og sendt av gårde søknad om stipend.

Flere må involveres

Jeg snek meg over kommunegrensen for mitt første møte med veileder professor Mette Brekke fra Universitetet i Oslo. Det ble et spennende møte, og jeg skjønte fort at jeg ikke ante hva jeg hadde begitt meg ut på. Mette Brekke gjorde ingen forsøk på å skjønnmale prosessen. «Du blir i hvert fall ikke utbrent – du blir alt for sliten til å gruble.» Det ble også tydelig at prosjektet tok form i rommet mellom oss, og at veileders interesse ga farge og substans til min undring. Veileder viste ikke bare veien videre som erfaren forsker, men knadde idéen til noe annet og bedre enn den litt keitete prosjektskissen jeg hadde skrevet.

Spørsmålene kunne best besvares ved bruk av kvalitativ metode. Det ble bestemt å intervjue hjelpepersonalet ved legekontoret og fastlegene hver for seg, i to ulike fokusgrupper. Vi formulerte tre åpne spørsmål som utgangspunkt for intervjuene. Intervjuene skulle spilles inn og transkriberes, og deretter skulle teksten analyseres gjennom systematisk tekstkondensering.

Mette Brekke sørget for de nødvendige godkjenningene for datainnsamling og vurdering av de forskningsetiske sidene ved prosjektet.

Det ble raskt åpenbart at jeg ikke hadde klart å gjennomføre fokusgruppeintervjuene uten Mette Brekke. Jeg skulle studere mitt eget habitat og var både deltager og observatør. Det beste var at jeg holdt meg unna for å unngå at det farget samtalene. Mettes erfaring som terapeut kom godt med under intervjuene. Som nøytral og interessert med ualminnelig teft for kommunikasjon og dialog, skapte hun et rom for samtale der deltagerne følte seg trygge og villig fortalte om sine erfaringer.

Inn i teksten

Den videre prosessen krevde at jeg fikk ryddet rom til å jobbe med det innsamlede materialet. Tid avsatt til et koronaavlyst kurs ga en mulighet til å jobbe konsentrert slik at jeg kom i gang. Det lot seg ikke rydde bort alle forpliktelser, så skriving ble avbrutt av sykebesøk til terminale pasienter, legevakter, Nav-møter og ansvarsgruppemøter. Likevel hjalp det å holde seg borte fra kontoret. Jeg tok et skritt til siden, ut av den konstante strømmen av krav og henvendelser. Det ble stille. Arbeidet med oppgaven føltes ikke som en ekstra belastning, tvert imot ble det et pusterom, en mulighet for å hente seg inn litt etter en travel tid. Selv om jeg jobbet mye, fikk jeg brukt hodet på en annen måte, tenkt lengre tanker.

Intervjuer skulle transkriberes, teksten organiseres, kodes og tematiseres. Med utgangspunkt i en utmerket artikkel av Kirsti Malterud, skulle jeg lære meg metoden «systematisk tekstkondensering» som verktøy for å analysere intervjuene (1). Selv med en god oppskrift, var det vanskelig. Fargekoding og sortering av meningsbærende utsagn gjorde at teksten åpnet seg – fragmentene fra intervjuet med hjelpepersonalet la seg i et klart mønster som fortalte om veien fra kaos til mestring, med interessante innblikk i deltagernes tanker og følelser under prosessen. Jeg undret meg over at det ble så tydelig og over at jeg ikke hadde sett det før teksten var analysert. I denne fasen var teksten en hel verden i seg selv. Jeg hadde bekymret meg for at min kjennskap til intervjudeltagerne og hendelsene skulle stå i veien, og at det ville bli vanskelig å ha den nødvendige distansen til materialet, men intervjuet var tekst som jeg leste som en fremmed. Jeg beundret innsatsen til hjelpepersonalet og ble rørt over omsorgen og engasjementet de hadde for jobben sin. Det var først da artikkelen var ferdig at jeg husket at det var de samme menneskene som jeg traff hver dag på jobb.

Veien mot en artikkel

Langsomt vokste det frem en tekst. Det tok litt tid å skjønne hvordan jeg skulle jobbe med veileder. I iveren over å vise hva jeg hadde tenkt og gjort, sendte jeg halvferdige tekster til Mette Brekke. Hun svarte raskt på det jeg sendte, men jo bedre teksten var gjennomarbeidet desto mer konkrete var tilbakemeldingene.

I denne fasen vinglet jeg mellom en overdreven tillit til at alle ville synes temaet var kjempeinteressant og en tanke om at jeg like gjerne kunne ha beskrevet innsiden av øyelokkene mine. Veileder Mette Brekkes tro på at det kunne bli en artikkel som Tidsskriftet ville trykke, virket smått absurd.

Teksten kom tilbake fra Tidsskriftet med flere siders kommentarer fra redaktør og fagfeller. Kommentarene var kloke og velformulerte og pekte på åpenbare mangler og inkonsekvenser i teksten. Flau, men takknemlig gikk jeg i gang med å revidere teksten – det vil si skrive den helt på nytt. Mette Brekke hjalp med følgebrevet, mens jeg korrigerte fotnoter, igjen og igjen.

Den reviderte teksten hadde nytt skjelett og mer kjøtt der det trengtes, mens andre deler var nådeløst kuttet. Beskjæringen var nødvendig for å få teksten til å flyte, men etter hvert ble det smertefull flikking for å komme ned på riktig antall ord. Selv fotnotene måtte strammes opp.

Helt til slutt stoppet det helt opp. Revisjonen var ferdig, følgebrevet klart. Vi hadde en frist på å levere teksten, og det gjensto bare å sende den. Jeg ble overveldet av en følelse av ubesluttsomhet, plutselig ga ikke teksten mening, resonnementene smuldret opp, formuleringene føltes tunge og uhåndterlige. Etter å ha flyttet på samme setning fem ganger, resignerte jeg og sendte den inn.

Da beskjeden kom fra Tidsskriftet om at artikkelen med tittel «Driftsomlegging ved et fastlegekontor under covid-19-pandemien – en fokusgruppestudie», var godkjent og at de ville trykke den (med noen små korreksjoner av fotnotene), føltes det uvirkelig (2). Jeg passet på å nevne det tilfeldig i samtaler, men det var tydelig at ingen andre skjønte hvor stas det var. Da Tidsskriftet kom med artikkelen fysisk på trykk, sto jeg midt i et nytt koronautbrudd, så champagneflasken ligger fortsatt uåpnet i kjøleskapet. Jeg ble bekymret for at intervjuobjektene var fornærmet siden de ikke kommenterte artikkelen, men det viser seg at de fortsatt ikke har lest den. Resultatet av mange måneders arbeid skapte knapt krusninger i hverdagen.

Tre måneder

Jeg hadde fått tildelt Allmennmedisinsk forskningsutvalgs (AFU) stipend for tre måneder, men var veldig usikker på hvordan jeg skulle beregne tiden som var brukt. Jeg hadde tatt noen korte perioder med permisjon fra jobben, ellers hadde arbeidet foregått i sprekkene i hverdagen. Vi manglet en fastlege i kommunen, så jeg måtte være på jobb som fastlege. Det kom stadig små klynger med smitte, så jeg måtte være på jobb som smittevernlege. Den regionale legevakten var nede i knestående. Jeg måtte derfor ta min del av legevaktene. Jeg hadde fortsatt igjen å analysere fokusgruppeintervjuet med fastlegene, og savnet roen og friheten jeg hadde opplevd under skriveperioden med artikkelen. Søknadsfristen for AFU stipend nærmet seg, så jeg søkte om ytterligere tre måneders stipend. Samtidig gikk jeg i forhandlinger med kommunen – jeg måtte ha en dag i uken med ulønnet permisjon for å få jobbet med det siste intervjuet. Jeg fikk stipendet, og jeg fikk ulønnet permisjon. Endelig hadde jeg laget meg rom. Et nytt smitteutbrudd førte til nye 18 timers dager og sju dagers arbeidsuker. I tillegg skulle vi vaksinere risikogruppene. Permisjonen ble raskt dratt inn igjen.

Det er en konstant kamp å få ryddet tid. Nå kribler det etter å komme i gang igjen. Mette Brekkes advarsel om arbeidsmengden var absolutt begrunnet, men det er arbeid som gir energi. For meg har det føltes som en gave. Muligheten for å få veiledning fra universitetet og lære noe nytt, tid til å fordype seg og bremse opp litt. Livet som fastlege er krevende og slitsomt. Et AFU stipend gir mulighet for en pause og til å gjenfinne undringen i faget vårt. Allmennmedisinsk forskningsutvalg har som mål å stimulere til mer allmennmedisinsk forskning. Vi trenger praksisnær forskning som har relevans i den hverdagen vi møter som fastleger. Vi trenger allmennleger som jobber med systematisk kunnskapsinnhenting og refleksjon rundt egen praksis for å styrke faget vårt.

Søknadsfristen for AFU stipend er 15. mars og 15. september.

Link til artikkelen i tidsskriftet: https://tidsskriftet.no/2021/02/originalartikkel/driftsomlegging-ved-et-fastlegekontor-under-covid-19-pandemien-en

Referanser

  1. Malterud K. Systematic text condensation: a strategy for qualitative analysis. Scand J Public Health 2012; 40: 795–805.

  2. Renaa T. Driftsomlegging ved et fastlegekontor under covid-19-pandemien – en fokusgruppestudie. Tidsskr Nor Legeforen 2021.