Bokanmeldelse

Hva med de enslige mindreårige?

Eli Berg

Ketil Eide (red.)
Barn på flukt
Psykososialt arbeid med enslige mindreårige flyktninger
2. utgave
312 sider
Gyldendal
Oslo 2020
978–82-05-51236-8

14 personer med solid faglig bakgrunn, både praktisk og teoretisk, har i denne boken skrevet om «hvilken kompetanse som er nødvendig for å kunne støtte enslige mindreårige flyktninger når det gjelder mottak, bosetting, rettigheter, skole og psykososialt arbeid» (sitat fra bakside-teksten).

I perioden 2007–18 kom det ca. 14000 mindreårige asylsøkere til landet vårt. I 2015 under den såkalte «flyktningkrisen» kom det barn alene til Norge hovedsakelig fra Afghanistan, Midtøsten (Syria og Irak) og Eritrea. Begrepet «oktober- barn» førte til mang en viktig diskusjon her til lands, - ikke minst omkring myndighetenes holdninger til at barn kunne få opphold på humanitært grunnlag fram til 18 år – for så å få vurdert om varig asyl skulle innvilges eller ikke. Dette har utvilsomt skapt alt annet enn en akseptabel livssituasjon for flere av «oktober-barna».

Dette og mye annet «rammer» enslige mindreårige barn på flukt når de ankommer vårt land. Hvorfor? Politikk, de såkalte innvandringspolitiske hensyn? Økonomi? Muligheter med tanke på nordmenns evne til å ta vare på barn i nød?

Som nasjon har vi jo i nær fortid erfaringer med å ta vare på mindreårige personer fra land i krise: Jødiske barn fra Østerrike og Tsjekkoslovakia før annen verdenskrig, de ungarske barna i 1956 og tibetanske barn i 1964. Men også ved disse mottakene var det diskusjoner: For eksempel hvordan beskytte jødiske barn mot norske negative holdninger? Og tibetanske barn måtte segregeres slik at de ikke skulle bli for norske før de igjen kunne reise tilbake til India. Men felles for flyktningbarna var at de var i fare og trengte beskyttelse, og at de hadde en svært usikker framtid foran seg.

Ovennevnte er ment som en antydning om hva denne boken omhandler av refleksjoner over nasjonal politikk holdt opp mot de mindreårige flyktningene det gjelder i vår tid.

Forfatterne viser med stor innsikt hva som kan ligge bak at barn flykter fra sine hjemland, hva de kan ha erfart av uhyrlige situasjoner underveis, hvordan mottaket i Norge kan oppleves, og hvordan vi kan bidra til en adekvat ivaretakelse av de mindreårige når de når våre breddegrader. Alt dette og mere til blir belyst også med beretninger fra mindreårige selv. Det er en svært sterk lesning.

Ikke minst vesentlig er dette en bok som utdyper hva vi kan gjøre som fagpersoner, som medmennesker i lokalmiljøet og som samfunn/politikere, et hvem-hva-hvor-hvordan-hvorfor – og ikke om flere år, men nå. For vi mangler ikke kunnskap – noe ikke minst flyktningbarna selv har bidratt med å fortelle oss. Boken både utfordrer og oppmuntrer. Og den kan forhåpentligvis bidra til dype og konstruktive refleksjoner over hva vi som leger kan bistå med i hverdagen. For barn på flukt må vi dessverre regne med at ikke er et avsluttet kapittel.

Boken anbefales.

Illustrasjonsfoto: Colourbox