Medisinsk historie

Læstadius – og hans innsats mot alkoholmisbruk blant samene

De siste tiårene har det vært en voksende interesse for den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) og hans arbeid. Det skyldes ikke minst Nils Gaup sin filmatisering av sameopprøret i Kautokeino i 1852 og romanen Koke bjørn av den svenske forfatteren Mikael Niemi.

Lars Levi Læstadius. Portrettet er fra 1830-tallet og sannsynligvis det eneste som finnes av ham.

Illustrasjon: Wikimedia Commons

Arild Aambø

Seniorrådgiver, Enhet for migrasjonshelse, Folkehelseinstituttet

For de fleste er Læstadius kjent som en kristen reformator. Færre kjenner til hans innsats for å kartlegge og systematisere planter. Mikael Niemi skriver om denne siden av Læstadius i romanen Koke bjørn (1). Også hans betydelige arbeid for å få slutt på den utbredte alkoholismen som på hans tid fantes blant samer og kvener, blir sjelden nevnt. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvilken betydning Læstadius kan ha hatt for samer og kvener i et folkehelseperspektiv.

Minoriteter og alkohol

Urfolk over hele verden er sårbare for alkohol og rusmidler. Det gjelder berbere i Marokko, maorier på New Zealand, aboriginer i Australia, indianere i Nord- og Sør-Amerika, grønlendere og flere andre urfolksgrupper (2). Undersøkelser fra Australia viser at selv om det er færre blant aboriginere som drikker alkohol enn det er blant andre australiere, er det forholdsvis mange som drikker farlig mye, både episodisk, det vil si når de ruser seg, og over tid. Forekomsten av vold og kriminalitet er høy. Mange ender opp med alvorlig leverskade, og kulturell identitet smuldrer opp (3, 4). Australske styresmakter peker på årsaksmekanismer som traumer som strekker seg over flere generasjoner, vonde opplevelser i barndommen, skilsmisser, usikre boforhold, vansker med å finne arbeid, rasisme og andre former for stress (5).

Lignende mønster ser man blant indianerne i Nord-Amerika. I utgangspunktet hadde indianere i Nord-Amerika ingen erfaring med alkohol, men de tok etter de hvite kolonialistene som ofte var overstadig beruset og som i rusen ofte utviste ukritisk atferd. Det fortelles sågar at alkohol ble nødet på indianerne, både av profitthensyn og fordi alkohol ble ansett som et anvendelig redskap i offisielle forhandlinger mellom myndighetene og de innfødte (6).

Noe lignende så man i de skandinaviske nordområdene på Læstadius sin tid. Blant samer og kvener var det stor sosial nød, og alkoholmisbruk var utbredt både blant kvinner og menn. At situasjonen i dag er en helt annen, må man anta i stor grad skyldes læstadianismen, som fikk sterkt religiøst og kulturelt fotfeste i Nordområdene. Blant samer og kvener her i Norge er det betydelig færre som drikker alkohol ofte, sammenliknet med de uten samisk/kvensk/norskfinsk bakgrunn, og man finner heller ikke flere med høyt episodisk inntak av alkohol (7).

Lars Levi Læstadius

Lars Levi Læstadius (1800–1861) var født i Jäkkvik i Sverige. Han var i likhet med flere andre i familien presteutdannet, og virket som sokneprest i Karesuando (1826–1849) og som prost i Pajala (1849–1861). Han satte også tydelige spor etter seg som botaniker, lingvist og etnograf.

Tidlig barndom var preget av fattigdom og farens alkoholisme og hissige temperament. Da han var åtte år gammel, flyttet han sammen med en yngre bror til Kvikkjokk, til en eldre halvbror som var prest der. Halvbroren var, i likhet med mange andre av datidens prester, opptatt av botanikk. Denne interessen smittet over på Lars Levi, og allerede seksten år gammel la han på egen hånd ut på en stor botanisk rundreise, først gjennom Ångermannland og Jämtland, så over til Trondheim, videre nordover langs Helgelandskysten, før han så vendte hjemover til Arjeplog. Turen varte i tre måneder.

Gullrublom (Draba alpina). Tegning av Læstadius for «Svensk Botanik».

Foto: Mari Karlstad

I studietiden i Uppsala kom Lars Levi under innflytelse av den kjente botanikeren Göran Wahlenberg, og i 1822 reiste han sammen med Wahlenberg til Sør-Sverige for å studere planter. Funnene ble dokumentert gjennom Lars Levis sirlige tegninger som senere ble tatt inn i bokverket Svensk botanik. Lars Levi fikk også flere planter oppkalt etter seg. I Troms fant han en fjellvalmue som ingen hadde beskrevet før ham. Den fikk senere navnet læstadius-valmuen, eller på latin papaver laestadium. Også planten bergjunker er oppkalt etter læstadius i sitt latinske navn, saxifraga aizoon subsp. laestadii. Den tyske botanikeren Carl Sigismund Kunth (1788–1850) sørget dessuten for at Læstadius fikk en hel slekt i kurvplantefamilien oppkalt etter seg, Laestadia (Asteraceae), en slekt som kun finnes i Sør- og Mellom-Amerika (8).

Papaver laestadianum.

Foto: Ivar Heggelund, nordflora.no

Til tross for sine evner som botaniker, valgte Lars Levi likevel prestestudiet. I 1826 ble han ansatt som prest i Karesuando, en liten bygd helt nord i Sverige. I hans prestegjeld var de fleste flyttsamer og finske nybyggere. Lars Levi hadde selv samiske aner. Han var oppvokst i samiske bygder, han snakket språket, og han kjente den samiske kulturen fra innsiden. Hans interesse for samiske myter og sagn førte til at han av den franske Recherche-ekspedisjonen, som besøkte Nordområdene i 1838–1840, fikk i oppdrag å skrive en oversikt over samisk mytologi. Manuskriptet ble ferdig i 1844, men ble i sin helhet først publisert i 2003 som Fragmenter i lappska mytologien. Her gjengir han og vurderer hva andre før ham hadde skrevet om emnet. Hans fremstilling bærer preg av skarp kildekritikk, men også av en oppvurdering av folkelig fortellertradisjon (9).

I sin prestegjerning fremstod Læstadius som en reformator. Han solidariserte seg sterkt med samene og ønsket at deres kultur skulle aksepteres. Det innebar blant annet at han måtte snakke et språk som de forstod. Han lærte seg derfor tornedalsfinsk, en dialekt som både samene og kvenene i distriktet forstod, og begynte å preke på tornedalsfinsk i stedet for på svensk. Men fordi han ikke følte seg helt komfortabel i dette språket, skrev han ned sine prekener. Her benyttet han seg dessuten i stor grad av anekdoter og metaforer med samisk klangbunn, et billedspråk som samer og kvener kunne kjenne seg igjen i. Det gjorde at tekstene ble lettere å huske og budskapet lettere å videreformidle. Læstadius’ prekener ble da også spredt viden om gjennom avskrifter og opplesning, gjennom gjenfortelling og ved at predikanter brukte elementer fra hans forkynnelse (10).

Deler av altertavlen av Bror Hjort i Jukkasjärvi kirke, Luleå, Sverige viser scener fra Læstadius’ liv.

Foto: Wikimedia Commons

Læstadius og alkoholen

Læstadius sin innsats mot alkoholmisbruket kan knapt skilles fra hans prestegjerning. Idéhistorikeren Karl Johan Bjørge skriver:

«Når Læstadius angriper alkoholen og de lidelser den førte med seg for hjem og familier, var det ikke bare hans mål å preke avhold, men å berede en grunn for evangeliet… For Læstadius er det mer å forstå som to sider av samme sak, snarere en nødvendighet. Slik er det også når han kritiserer de opprør og det forfall han mener pågår i samfunnet».

Læstadius hadde alkoholproblemet tett innpå seg. I ethvert tettsted i prestesoknet var brennevinskroer åpne til langt på natt. Når folk kom sammen, ble det fyll og spetakkel. Ansvar for kone og barn smuldret opp, og evnen til å skille rett fra vrangt ble sløvet (11).

Engasjementet mot alkoholen skjøt for alvor fart etter at han i 1844, på en reise til Åsele, møtte Milla Clementsdotter, av Læstadius senere omtalt som Maria. Kanskje var Læstadius spesielt åpen for Marias budskap «fordi hun var kvinne, en fattig same og ikke minst fordi hun avskydde sprit. Sammen med livserfaringene som lignet hans egne, var det alt sammen tillitsvekkende» (10). For Læstadius ser møtet ut til å ha hatt en forløsende virkning på hans forkynnelse, og det ble en ny giv i arbeidet mot drukkenskapen. All hans energi ble viet kampen mot alkoholen, og i et hverdagslig språk utfordret han nå sine tilhørere til å omvende seg fra sitt moralsk forkastelige liv. Om ikke, ventet fortapelsen. Språket var klart og direkte. Han beskriver sine sognebarn som «krögare och fyllhundar, rentjuvar og bedragare så djupt sunken över öronen i fördärvet, så att fingerspesane knappt synes». (Ens Ropandes Röst i Öknen, sitert i (12)). Læstadius var på grunn av sine botaniske bragder på dette tidspunktet blitt valgt inn som medlem i Det kongelige svenske vitenskapsakademiet. Etterhvert ble kampen mot alkoholen altoverskyggende, og han fikk liten tid til å dyrke sine botaniske studier.

Betydningen for folkehelsen

Forkynnelsen førte til en vekkelse som etter hvert spredte seg til hele Nordområdet. Denne vekkelsen, læstadianismen, fikk avgjørende betydning for samers og kveners helse og velferd. Det fortelles at «tyver sluttet å stjele, alkoholmisbruket gikk voldsomt tilbake, og man ble mer nøye med å leve rett» (13). Den svenske forfatteren Julia Svedelius (1870–1955) beskriver hvordan vekkelsen førte til at kriminalitet, konflikter og drukkenskap ble erstattet av samhold, forståelse og edruelighet (14). Interessant nok faller det reduserte alkoholmisbruket i Finnmark sammen med en betydelig reduksjon i drukningsulykker. Samfunnsforskeren Eilert Sundt (1817–1875) tolker denne reduksjonen slik at

«besparelsen hovedsagelig eller dog for en anseelig del skyldes den lykkelige vending der er indtruffet i befolkningens åndsliv og som særlig merkes gjennom en overmåde nidkjær og virksom iver mot fylderiet» (Sundt 1967 [1862]:39, sitert i (15)).

Læstadius organiserte også skoler for samiske barn. Lærerne ved disse skolene ble hans mest betrodde menn, og mange av dem reiste vidt omkring når det var opphold i skolenes virksomhet. På denne måten ble en rekke lekfolk involvert i både den religiøse vekkelsen og i alkoholsaken. Flere kom også til Norge (13).

Kautokeinoopprøret

I Nord-Norge hadde statsmaktene i lang tid gjort sine interesser rådende på en slik måte at den lokale kultur ble tvunget til endringer som verken føltes relevante eller som ble oppfattet som nødvendige. De første forsøkene på å kristne samene startet midt på 1200-tallet og på 1700-tallet ble dette et statsanliggende. Misjonærer og prester hadde ordre om å ødelegge offersteder når de kom over dem, og de samene som ønsket å praktisere gamle religiøse skikker, måtte gjøre dette i det skjulte. I en periode ble det i samiske skoler undervist på samisk, men utover på 1800-tallet ble det samiske språket mer og mer marginalisert.

Økonomisk usikkerhet og flere episoder med provoserende atferd av øvrighetens representanter skapte etter hvert et høyt konfliktnivå mellom samer og øvrighetens representanter. Sentralt i striden stod alkoholen. I Kautokeino var alkohol en viktig handelsvare, og spriten ble omsatt svært ukritisk. Mange samer ble gjort avhengige og satte seg i dyp gjeld til handelsmannen. Gjelden ble ofte innkassert via tvungen konfiskering og nedslakting av rein, og de sosiale og økonomiske følgene for familiene som ble rammet av dette var svært alvorlige. I en situasjon hvor tilværelsen fortonte seg stadig mer problematisk for samer og kvener, fordi begge grupper befant seg i en konfliktfylt relasjon til det norske samfunnet, der deres identitet og egenverd ble underkjent, ble det generert konflikter som etter hvert ikke lot seg skjule.

Læstadianismen, slik den etter hvert ble forstått og praktisert i Kautokeino, økte spenningen. På den ene siden stod en gruppe samer som deltok i den læstadianske vekkelsesbevegelsen og gjorde motstand mot brennevinshandelens makt og innflytelse. På den andre siden stod representanter for den ikke-samiske øvrigheta i Kautokeino: handelsmannen, presten og lensmannen.

8. november 1852 kom det til et voldelig sammenstøt i Kautokeino bygd. Under opptøyene mistet handelsmannen og lensmannen livet, og presten og flere andre ble pisket. Opprøret ble fort slått ned. To av lederne ble dømt til døden. Flere andre måtte sone lange fengselsstraffer.

Kautokeino-opprøret blir ansett som en medvirkende årsak til at fornorskingspolitikken på nytt fikk gjennomslag i norsk politisk tenking. Tanken om at samer skulle legge vekk sin kultur og assimileres inn i den norske befolkninga, ble det dominerende i norsk samepolitikk de neste 100 år (16,17).

Kautokeino-opprøret er en film fra 2008 om foranledningen til opprøret som over 50 samer stod bak i 1852. Samene drepte lensmannen og handelsmannen i Kautokeino, og slo ned både prest og andre beboere der. I rettsaken etterpå ble sytten kvinner og elleve menn dømt, og to av opprørerne ble halshugd.

Foto: Filmweb

Læstadianismen og assimileringspolitikken

Ved å anse materiell fattigdom som åndelig rikdom, ble det skapt en form for opposisjonsideologi der storsamfunnets verdier, normer og statushierarki ble vendt opp ned og nøysomhet og hjelpsomhet overfor trosfeller ble idealer å strekke seg etter (13,18). Ved at man i de læstadianske forsamlingene først og fremst snakket samisk, markerte man dessuten selvstendighet overfor de norske styresmaktene. I møte med storsamfunnets assimileringspolitikk har læstadianismen trolig hatt en samlende funksjon blant minoritetsgruppene i nord. Det ble skapt en felles kultur som ble markert og gjenkjent i ord og handling. Dette interetniske fellesskapet gav en religiøs og sosial trygghet som det norske samfunnet ikke kunne tilby på grunn av sitt sterke påtrykk for å fornorske minoritetsgruppene (13). Flere forskere har konkludert med at læstadianismen ikke bare styrket samenes kultur. Den reddet den samiske kulturen fra tilintetgjørelse (19).

En del av den religiøse praksis innen læstadianismen er å ta avstand fra og vise avholdenhet overfor det som defineres som «verdens» fristelser og dermed anses syndefullt. Dette gjelder blant annet alkohol, bannskap, moderne musikk så vel som tradisjonell samisk joik, underholdningsprogrammer i radio og TV, og sex utenom ekteskapet. Alle disse forholdene regnes for å ta fokus vekk fra Gud og er dermed potensielle syndefristelser for en kristen (21). For ikke-læstadiansk ungdom kan det synes som om unge læstadianere er fanget i et nett av påbud og forbud. Fra læstadiansk hold handler det om gode råd og formaninger for å hjelpe den enkelte til å leve et liv i samsvar med egen samvittighet og felles tradisjon, og som på ingen måte må påtvinges andre (20).

I et helseperspektiv er det også av en viss betydning at den gamle samiske noaiden (sjaman og helbreder) ble borte etter hvert som læstadianismen gjorde sitt inntog. Noiadens rolle som helbreder ble likevel til en viss grad videreført av kurerere og lesere i landsdelen (22). En slik rolle ble fortsatt tillagt en religiøs dimensjon.

Når det derimot kommer til spørsmål som ikke omfattes av forbud, stiller de læstadianske gruppene seg mer åpne for impulser utenfra og forholder seg dynamisk til utviklingen i kirken og i det moderne samfunnet (23). Som i mange andre minoritetssamfunn, kan den sosiale kontrollen likevel være sterk. Bare tanken på at folk vil prate om en, virker preventivt for utføring av visse handlinger og regulerer oppførsel. Det handler om å verne den lokale moralske orden mot omverden, og å forhindre at noen tråkker over grensene samfunnet har satt for hva som regnes som sømmelig oppførsel. Om en likevel handler imot gjeldende regler og normer, er påføring av skam en type sanksjonering som skal hindre gjentakelse (24). Mari Boine forteller i et intervju i Aftenposten 9. februar 1992:

For jeg har et sinne i meg på grunn av misjoneringen vi ble utsatt for, der kristendommen skulle tres nedover mitt folk med vold og makt. Det er dette maktmisbruket som hindret meg i å nå mine foreldre. … Jeg har kjent så mye sinne og sorg for dette. Det har jo pågått en religionskrig oppe hos oss i flere hundre år. Vært en angst for oss som tar frem joiken og trommen. I dag er jeg mere klar over det jeg holder på med. Jeg skjønner også at jeg må beskytte meg sjøl. Før ble folk som jeg brent. I dag har man en annen slags heksebrenning. Man fryses ut.

Mye tyder på at en slik sterk sosial kontroll, kombinert med den konstante frykten for represalier, også er skadelig for helsen. Kampen mot alkoholen og alt det den kunne føre med seg, har således en skyggeside. I likhet med mange andre tiltak for å verne om folkehelsen, så handler det om en balansegang mellom velmente og velbegrunnede tiltak, som samtidig kan ha negative konsekvenser. Eller som den svenske forfatteren Svedelius uttrykker det:

«Lärans allvar bannlyser det onda men på samma gång många av livets oskyldiga leenden. Läran har blivit en stav att stödja seg på men ock att slå med, ty oförståande äro än i denna dag dess rätta lärjungar gent emot andra trosriktningar.» (sitert i (14))

«Læstadius preker for samene» (Le Pasteur Læstadius instruisant les Lapons) fra 1840 er malt av François-Auguste Biard (1799–1882). Biard deltok i La Recherche-ekspedisjonen 1838–1840 og besøkte blant annet Svalbard, Hammerfest og Læstadius i Karesuando. Maleriet bygger på skisser fra reisen og ble stilt ut i Parissalongen 1841.

Hva kan dagens helsearbeidere lære av dette?

Læstadius og læstadianismen har utvilsomt hatt stor betydning for samenes helse, både fysisk, psykisk og sosialt. Spesielt må her nevnes at til forskjell fra mange andre urbefolkningsgrupper, er ikke alkoholmisbruk i dag et særlig problem blant samene.

Mange helsearbeidere bruker mye tid på å gi pasienter helseinformasjon og livsstilveiledning. Men en del vil nok også sitte tilbake med opplevelsen av å ikke nå frem med budskapet. Læstadius lærte seg et språk som menigheten forstod, han var ikke redd for å sette ting på spissen, og han brukte metaforer og bilder som hadde klangbunn i lokale forhold og som folk kunne kjenne seg igjen i. Dette kan være et eksempel til etterfølgelse også i dag.

Læstadius brukte lekpersoner for å få budskapet frem til de områdene han selv ikke kunne nå. Mange hadde større tillit til disse lekpersonene enn til representantene for øvrigheten. Det samme kan være tilfelle i enkelte innvandrermiljøer i dagens Norge, og det vil i slike miljø være verdt å undersøke i hvilken grad det kan la seg gjøre å involvere ressurssterke lekpersoner i helseinformasjonsarbeidet.

For samene var det på Læstadius sin tid en tydelig forbindelse mellom helse og spiritualitet. Dette gjelder for mange også i dag, og det finnes flere helseinstitusjoner hvor man forholder seg bevisst til denne sammenhengen. Her kan nevnes Modum Bad, en privat stiftelse innen psykisk helsevern og Stiftelsen Evangeliesenteret, som jobber med å oppsøke, hjelpe og rehabilitere mennesker som er i sosial nød på grunn av rus.

Men tiltak som i utgangspunktet er ment til å bedre helse og livskvalitet, kan også ha en skyggeside og dessuten medføre en overdreven sosial kontroll som for noen kan gå på helsa løs. Det handler om å finne en akseptabel balanse mellom støtte og kontroll, og dette kan best skje i dialog med målgruppen.

Referanser

  1. Niemi M. (2019) Koke bjørn. Oslo: Forlaget Oktober.

  2. WHO (uten dato) Indiginous people and substance abuse. https://www.who.int/substance_abuse/activities/indigenous/en/

  3. Douglas H. (2007) The curse of ‘white man’s water’: aboriginal people and the control of alcohol. University of New England Law Journal 4 (1). https://www.researchgate.net/publication/288 827 349_The_curse_of_‘white_man’s_water’_Aboriginal_people_and_the_control_of_alcohol

  4. Gray D, Cartwright K, Stearne A, Saggers S, Wilkes E, Wilson M (2018) Review of the harmful use of alcohol among Aboriginal and Torres Strait Islander people. Australian Indigenous HealthInfoNet.

  5. https://www.health.gov.au/health-topics/alcohol/alcohol-throughout-life/alcohol-and-aboriginal-and-torres-strait-islander-peoples

  6. Frank JW, Moore RS, Ames GM. (2000) Historical and cultural roots of drinking problems among American Indians. Am J Public Health. 90(3): 344–351. doi:10.2105/ajph.90.3.344.

  7. Melhus M, Broderstad AR. (2020) Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Tromsø: Senter for samisk helseforskning, UiT¨ Norges arktiske universitet. https://fido.nrk.no/a638cb7368b1ee2631e368cf24b8c9023bd15 439e595e90 697f07b43cf369a4e/Rapport_Troms_Finnmark_SSHF_redigert_april2020.pdf

  8. Granmo A. (2000) Botanikeren Lars Levi Læstadius. Ravnetrykk (Universitetsbiblioteket i Tromsøs skriftserie) 23: 235–252. http://nhm2.uio.no/botanisk/nbf/laestadius/laestadiusmanus.htm

  9. Pentikäinen, J. (1997) Lars Levi Læstadius som samisk mytolog och mytograf. Ingår i: Læstadius, Lars Levi: Fragmenter i Lappska Mythologien. Åbo: NIF, 1997. (NIF publications, 0355–8924; 37). ISBN 952–9724–20–9; s. 238–263: ill.

  10. Elgvin LAØ. (2018) «Lappflickan Maria» – Milla Clementsdotter fra Åsele. I D Lindmark og J Samuelson (red.) Kvinnor och andlighet i norr. Historiska och litterära perspektiv. Skellefteå: Aros & Norma bokförlag.

  11. Bjørge KJ. (2016) Læstadius’ kritikk av frihet og rasjonalisme. En undersøkelse av Lars Levi Læstadius’ Crapula Mundi og Hur står det till med kristendomen i den lutherska kyrkan? Masteroppgave ved institutt for filosofi, idéhistorie, kultur og klassiske språk. (IFIKK) UiO.

  12. Wikipedia. Lars Levi Læstadius. https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Levi_L%C3%A6stadius

  13. Kristiansen R. (2005) Samisk religion og læstadianisme. Bergen: Fagbokforlaget.

  14. Lindmark D. (2018) Norrlandsk kyrkohistoria i Julia Svedelius författarskap. I D Lindmark og J Samuelson (red.) Kvinnor och andlighet i norr. Historiska och litterära perspektiv. Skellefteå: Aros & Norma bokförlag.

  15. Lien ME. (2018) Hva kan vi lære av Eilert Sundt? Tidsskrift for samfunnsforskning 59(1): 80–88. https://www.idunn.no/tfs/2018/01/hva_kan_vi_laere_av_eilert_sundt

  16. Berg-Nordlie M. (2020) l: Kautokeino-opprøret i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. desember 2020 fra https://snl.no/Kautokeino-opprøret

  17. Nellejet Zorgdrager (1997). De rettferdiges strid: Kautokeino 1852: Samisk motstand mot norsk kolonialisme; oversatt fra nederlandsk av Trond Kirkeby-Garstad. Nesbru: Vett & Viten.

  18. Paine R. (1965) Læstadianismen og samfunnet. Tidsskrift for samfunnsforskning 1: 60–73.

  19. Larsen RI. (2020) A research history of Laestadianism in Norway From the 1960s to the present day Approaching Religion. 10(1): 74–90 DOI: https://doi.org/10.30 664/ar.87 497

  20. Kristiansen R. (2001) Læstadianismen: fremvekst og utbredelse. http://www.love.is/roald/lestad01.htm

  21. Myrvoll M. (2010) «Bare gudsordet duger». Om kontinuitet og brudd i samisk virkelighetsforståelse. UiT. http://www.vardobaiki.no/wp-content/uploads/2017/02/Myrvoll-PhD-Bare-gudsordet-duger.sept-2010.pdf

  22. Sosial- og helsedepartementet (1998). Alternativ medisin NOU 1998: 21.

  23. Nordvik T. (2015) De førstefødtes og Lyngen-retningens forhold til Den norske kirke ved inngangen til 2000-tallet – Avhandling levert for graden Philosophiae Doctor – januar 2015, Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, UiT.

  24. Vangen L. (2005) De fromme har mange sorger, mens verdens dårer ler: en studie av hvordan ikke-læstadianere i Manndalen forholder seg til læstadianismen. Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning UiT.