Studie

Angst og depresjon har en nevrohormonell fellesnevner med urininkontinens

Mange har trodd at urininkontinens er en risikofaktor for angst og depresjon. Gunhild Feldes studier støtter at det også er tvert om: Alvorlig depresjon opptil tredoblet risiko for utvikling av inkontinens hos kvinner.

– Funnene våre styrker at det er underliggende, biologiske faktorer som ser ut til å forklare sammenhengen mellom angst og depresjon og urininkontinens, sier fastlege og forsker Gunhild Felde.

Foto: Karstein Haldorsen

Lisbeth Nilsen

Frilandsjournalist

Angst, depresjon og urininkontinens er tilstander som deler noe biologisk fundament gjennom samme hormonelle og nevrologiske signalveier. Også psykofarmakologiske legemidler spiller inn – særlig antidepressiver.

Slik konkluderer førsteforfatter Gunhild Felde og medforfattere i en studie publisert i BMC Psychiatry i 2020. Mens flere studier har vist en sammenheng mellom angst og depresjon og urininkontinens, er de norske forskerne trolig de første som også har sett på sammenhengen ved ulike alvorlighetsgrader av både urinlekkasje, angst og depresjon.

Det er tre hovedtyper av urinlekkasje: Urgency (hasteinkontinens), stress (anstrengelsesinkontinens) og blandingsinkontinens. Felde og medforfattere fant høyere forekomst av angst og depresjon ved alle typer inkontinens hos kvinner, men mest ved haste- og blandingsinkontinens. Jo mer alvorlig tilstand, dess sterkere ser sammenhengen ut til å være.

– Det er viktig for oss klinikere å vite om at angst og depresjon er forbundet med urininkontinens. Alle tre lidelsene er forbundet med nedsatt livskvalitet, funksjonstap og skamfølelse, og mange i klinisk praksis har nok også sett at tilstandene ofte forekommer samtidig. De med angst og depresjon har en betydelig økt risiko for å utvikle urinlekkasje over tid, sier ph.d Gunhild Felde, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og fastlege ved Helse pluss legesenter på Landås.

Alvorlighetsgrad

I oktober i fjor disputerte fastlegeforskeren. Den første delstudien i doktorgradsarbeidet hadde data fra Hordalandundersøkelsen, og viste at angst og depresjon var forbundet med økt forekomst av urinlekkasje hos kvinner.

De to følgende delstudiene har data fra HUNT2 og HUNT3. Blant kvinner med symptomer på moderat til alvorlig angst og depresjon, målt ved en Hospital Anxiety Depression Scale skår (HADS) på 11 eller mer, oppga 44 prosent at de hadde urininkontinens. Hos kvinner med normal HADS-skår, var forekomsten av urinlekkasje på 28 prosent.

Studiene viser at jo mer alvorlig angst og depresjon, dess høyere risiko for urinlekkasje – og omvendt.

– Det er jo lett å tenke at alvorlig urinlekkasje kan gjøre at man blir deprimert og får angst. Vår longitudinelle studie bekrefter at dette stemmer, men den viste enda sterkere sammenheng mellom det å ha angst og depresjon og å utvikle urininkontinens over tid.

Blant kvinner over 55 år med alvorlig depresjon i utgangspunktet, var sannsynligheten for å utvikle inkontinens over en ti-årsperiode tre ganger høyere enn hos kvinner uten depresjon.

– Kvinner med urinlekkasje ved baseline hadde også økt risiko for å utvikle depresjon, men da særlig mild depresjon, bemerker Felde.

Resultatene i alle studiene er korrigert for alder, KMI, fødsler og ulike typer kronisk sykdom. I noen analyser er det også korrigert for kronisk smerte, bruk av inkontinensmedisin og hormonterapi etter overgangsalderen.

Ikke bedre med antidepressiva

I den siste delstudien, som har data fra Reseptregisteret, var målet å studere betydningen av antidepressiva-bruk på urinlekkasje.

– Vi fant høyere forekomst av urinlekkasje ved bruk av en rekke psykofarmakologiske medikamenter. Men etter korrigering for andre faktorer, hvor alder og underliggende sykdom var de viktigste, var hovedsakelig antidepressiva og spesielt SSRI assosiert med urininkontinens, forteller Felde.

Sammenhengen mellom angst og depresjon og inkontinens var derimot ikke påvirket av bruk av psykofarmakologiske legemidler.

– Det er altså ikke slik at sammenhengen vi ser mellom angst, depresjon og urininkontinens kan tilskrives bruk av medisiner. Vi så en liten tendens til mindre inkontinens hos dem med angst som tok benzodiazepiner. Funnene våre styrker at det er underliggende, biologiske faktorer som ser ut til å forklare sammenhengen mellom angst og depresjon og urininkontinens – at angst og depresjon har en nevrohormonell fellesnevner med urininkontinens.

Også andre studier har vist høyere forekomst av inkontinens ved antidepressiva-bruk. Samtidig har antidepressiva også vist motsatt effekt; Duloxetin, nå registrert som Cymbalta, var i mange land tidligere registrert som behandling mot stressinkontinens.

– Hvordan kan de motstridende effektene forklares?

– Lave nivåer av serotonin i sentralnervesystemet er forbundet med depresjon og angst. Lave serotoninnivåer sentralt bidrar også via ulike veier til dårligere blærekontroll og inkontinens. Antidepressiva er antatt å kunne gi inkontinens gjennom å virke på serotoninreseptorer lokalt i blæreveggen og gi en mer ustabil blæremuskel. Behandlingseffekten på stressinkontinens ved det antidepressive medikamentet Duloxetin var antatt å skyldes en sentral effekt via en kjerne i ryggmargen, forklarer Felde.

– Hvis symptomene på angst og depresjon forsvinner, blir inkontinens-plagene mindre?

– Vi vet ikke om det hjelper på lekkasjeplagene å behandle de psykiske lidelsene. Forskningen vår viser for eksempel ikke at de deprimerte som bruker antidepressiva har mindre urinlekkasje enn dem som ikke får medikamentell behandling for sin depresjon. Men ved å kjenne til sameksistensen, kan vi kanskje lette byrden for kvinnene.

Hver fjerde alvorlig plaget

Nær tre av ti kvinner rapporterer om urinlekkasje.

– I HUNT2 var forekomsten av urinlekkasje på om lag 25 prosent, mens den var cirka 29 prosent i HUNT3 – og inkluderer alt fra mild grad av lekkasje til alvorlig og invalidiserende inkontinens.

Om lag tre av fire med urininkontinens har mild eller moderat lekkasje, mens cirka hver fjerde med lekkasje har en alvorlig inkontinens, definert som lekkasje av større mengder urin minst én gang i uken.

– I begge HUNT-studiene lå forekomsten av alvorlig lekkasje på cirka fem til seks prosent. Det er høyest andel med alvorlig inkontinens ved haste- og blandingsinkontinens. Jo mer uforutsigbart lekkasjeproblemet er, dess mer går det utover sosial fungering og livskvalitet. Vi ser også at angst og depresjon er sterkest forbundet med haste- og blandingsinkontinens. Men også ved stressinkontinens var det en betydelig overhyppighet. Dette er kanskje litt overraskende siden stressinkontinens er den lekkasjeformen tettest knyttet til forhold i bekkenbunnen og som påvirkes av fødsler og av overvekt.

Ifølge Felde har alder vist seg å være den største risikofaktoren for stressinkontinens frem til cirka 50-årsalderen, og etter det en risikofaktor for haste- og blandingsinkontinens.

– Overvekt er en risikofaktor for alle tre hovedtyper inkontinens, mens fødsler er en risikofaktor for stressinkontinens i om lag to tiår etterpå. Dette er vist i andre studier enn vår. Alder, fødsler og BMI er regnet som de viktigste risikofaktorene, men i enkelte undergrupper har angst og depresjon en like sterk sammenheng med inkontinens.

Tar ikke opp med fastlegen

– Bør fastleger spørre pasienter med angst og depresjon om de har urinlekkasje?

– Jeg vil være forsiktig med å anbefale screeningspørsmål, men mange med urininkontinens tar det aldri opp med legen – det er ofte en usynlig plage som kanskje alltid ligger i bakhodet når pasienten legger planer for hverdagen sin. Så jeg synes vi fastleger bør spørre litt oftere – enkel behandling kan ha god virkning for mange.

– At angst og depresjon i seg selv kan bidra til inkontinens må jo egentlig være litt nedslående kunnskap for pasienter?

– Vi vet som sagt lite om det er slik at behandling for depresjon hjelper for urininkontinens. Men vi vet at det er god behandling for begge tilstandene, og det er viktig å avdekke inkontinens og sette i gang behandling. Min opponent under disputasen, NTNU-professor Arnfinn Seim, fikk på 1990-tallet publisert i BMJ en klinisk observasjonsstudie på behandling av urininkontinens i allmennpraksis. Han fant god effekt av behandlingstiltak som veiledning, bekkenbunnstrening, blæretrening og medisiner mot hasteinkontinens. Førsteopponenten min, professor Eva Samuelsson fra Umeå, har laget en behandlings-app med bekkenbunnsøvelser, som også finnes i norsk versjon.

Meningsfylt tema

Det var tilfeldig at temaet for doktorgradsarbeidet til Felde ble sammenhengen mellom angst og depresjon og urininkontinens.

– Jeg hadde jobbet full uke i noen år i allmennpraksis, og kjente på et behov på å få annen input og gjøre noe annet en dag i uka. Jeg kontaktet Steinar Hunskår, som har vært min veileder. Han presenterte temaet for meg. Som fastlege for mange kvinner, er urininkontinens, angst og depresjon tilstander jeg møter ofte. Dette er skambelagte plager med lav status, som jeg opplever det meningsfylt å forske på. Og i Bergen var det et miljø, ledet av Hunskår, som hadde drevet høy-kvalitetsforskning på dette feltet i flere år. Det betydde mye for meg å velge et forskningsområde der det allerede var utviklet en solid og validert metode, og der jeg kunne få tilgang til et stort materiale.

Felde fikk først AFU-stipend, deretter AMFF-stipend. I 2016 ble hun stipendiat ved Universitetet i Bergen, og har i dag en 20 prosent stilling som førsteamanuensis ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin.

Forskningen hennes er epidemiologisk og kan vise sammenhenger, men ingen årsaksforklaringer.

– Mye forskning må til for å kunne si noe om årsaksforhold. Den typen epidemiologisk forskning jeg har gjort, gir et fugleperspektiv som gjør det mulig å gjenkjenne grupper med risiko, og det er viktig kunnskap for fastlegene. Så blir neste skritt å gjøre dette nyttig i den kliniske hverdagen. Urininkontinens er en kvinneplage som påvirker hverdag og liv i betydelig grad hos dem det gjelder. Det er derfor god grunn til mer forskning, både fra et epidemiologisk og et klinisk ståsted, og kanskje også mer fra allmennpraksis, mener Gunhild Felde.

Fakta om urininkontinens

  • Det er tre hovedtyper av urininkontinens: Stress (anstrengelseslekkasje), urgency (hasteinkontinens) og blandingsinkontinens.

  • Stressinkontinens er vanligst, fulgt av blandingsinkontinens og hasteinkontinens.

  • I HUNT3 var forekomsten av alle typer urininkontinens 29 prosent blant voksne kvinner.

  • Cirka én av fire kvinner med urinlekkasje har en alvorlig inkontinens.