Betraktning

Lege – hvorfor blir vi det?

Til tross for fastlegekrise hvor leger roper varsku, står langt de fleste i jobben sin. Det må jo bety at hindere til tross, så liker vi det vi gjør.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ingvild Vatten Alsnes

Fastlege, Sandnes kommune

Jeg sitter på pauserommet med en turnuslege. Vi har vært på jobb i ti timer. Hun skal snart hjem, jeg på min side har enda noen timer igjen. Hun forteller ettertenksomt om veien til å bli lege. Hun har et behagelig vesen, åpenbart et varmt hjerte og gode verdier. Med livet foran seg fikk hun høre at med hennes toppkarakterer, så bare måtte hun bli lege. Etter en lang arbeidsdag stiller hun spørsmål ved hva som egentlig er så appellerende med dette legelivet.

For min del husker jeg et overraskende møte med en overlege og kjenning av familien da jeg var fjerde års medisinstudent. - Det var dumt, da har du kommet for langt til at du kan slutte, sa han tørt. Jeg var motivert for å begynne min medisinske karriere, han på sin side var trøtt av sin.

Nesten uansett hva slags type lege vi ender opp som, arbeider vi mye. Det dreier seg om mange timer; dagtid, nattetid, helligdager og på tider vi helst skulle hatt fri. Selv om mange tror at leger er på toppen av inntektsstigen, opplever mange av oss at vi slett ikke er lønnsvinnere sett i forhold til arbeidsbelastning og ansvar.

Når vi trosser ubekvem arbeidstid og honorar som ikke speiler omfattende utdanning, kompetanse, arbeidsmengde og ansvar, og likevel står opp hver dag for å fortsette vår legegjerning, lurer jeg ofte på hva som ligger bak og gir motivasjon.

Forleden opplevde jeg å miste to pasienter i løpet av noen få dager. Den ene hadde bodd hjemme uten hjelp inntil det aktuelle og var et eldre menneske med flere kroniske sykdommer. Den andre var yngre, men med en alvorlig kreftdiagnose. Mens den ene døde alene uten pårørende, trakk den andre sine siste åndedrag med tre generasjoner familie rundt seg. Begge dødsfallene gikk inn på meg, men jeg tenkte at jeg burde være profesjonell nok til å takle dette, og slik virket det sikkert mens jeg var på jobb. Men i bilen, hjemme og på løpeturen, kom tårene, og jeg lot dem bare komme. I stedet for å gjøre meg hard, ønsket jeg sårbarheten velkommen og viste det til mine nærmeste: dette går innpå meg. I årenes løp har jeg merket at jo dårligere tid jeg har, dess mindre rom er det for å kjenne på slike følelser. Dersom jeg framstår med et emosjonelt skall, stenger jeg kanskje for at pasientene greier å vise sin usikkerhet? Men når jeg gjør opp status ved dagens slutt, tenker jeg at det nettopp er de følelsessterke møtene som har størst verdi.

Det er møtene med mennesket, kjærligheten, livet og døden – det er møtet med hva som betyr noe her i livet. Å få lov til å bidra og spille en rolle og å være en brikke i det store fellesskapet. Noen dager fører det til at vi må la tårene komme, andre ganger må vi la gleden komme. Å føle at vi gjør noe meningsfylt, må være helt grunnleggende når vi vier oss til å være lege, uavhengig av om vi ser pasienter, artikler, politikere, byråkrater eller hva som helst annet i løpet av en dag.

Kanskje det er derfor fastleger ikke forlater en synkende skute. Vi holder verdiene i hevd og demonstrerer hver dag hvorfor fastlegeordningen bør bestå.