Prisutdeling

Lederpris til allmennmedisinsk ‘gartner og resepsjonist’

– Jeg har vært en slags akademisk resepsjonist, en som tar imot kolleger som er interessert i å forske, og hjelper dem i gang, sier prisvinner Jørund Straand – en professor som motiveres av å se unge forskertalenter blomstre.

Lisbeth Nilsen

Frilansjournalist

– UiO-professor i allmennmedisin og forskningsleder for Allmennmedisinsk forskningsenhet i Oslo, Jørund Straand, har fått Legeforeningens lederpris – og berømmes blant annet for alltid å ha en åpen dør.

Begge foto: Lisbeth Nilsen

«Frist meg ikke inn i ledelse» skal ha vært Jørund Straands kommentar før han overtok lederansvaret for Avdeling for allmennmedisin ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo (UiO). Og kanskje har han heller ikke sett på seg selv som en leder i tradisjonell forstand.

I desember i fjor fikk han Legeforeningens lederpris.

– Jeg anser meg som en slags akademisk resepsjonist, en som tar imot folk som er interessert i å forske, og hjelper dem i gang – men også som en gartner. Dette siste krever en forklaring. Da jeg ble ansatt som amanuensis ved Universitetet i Bergen i 1998, var Per Fugelli min sjef og veileder. I Østerrike hadde han sett frodige blomsterkasser på husfasadene. Nå ville han ha dette også på verandaene til institutt-bygningen i Ulriksdal. Jeg ble satt på jobben med tittel instituttgartner og kjøpte inn blomsterkasser, jord og blomster. Det så riktig flott ut – noen få dager. Til det begynte å regne – og regne og regne. Blomstene ble så vidt reddet fra drukningsdøden ved at jeg boret hull i kassene, med det resultat at søle og skitt rant nedover de lyse veggene. Blomstene råtnet. Slik gikk det i mitt første akademiske verv, smiler Jørund Straand og legger til:

– På den annen side er det å være gartner ingen dårlig metafor for å ta ansvar for at det spirer og gror i et fagmiljø.

Han er professor i allmennmedisin ved UiO, inntil nylig leder av Avdeling for allmennmedisin og fortsatt forskningsleder for Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE) samme sted.

‘Det gjærer i den gamle’

Ifølge begrunnelsen for pristildelingen er kriteriene for prisen nærmest en beskrivelse av prisvinneren selv:

  • Har vist god vilje og evne til dialog med ansatte og har bidratt til at ansatte er motivert.

  • Har utvist god ledelse mot tydelige faglige og økonomisk mål for virksomheten.

  • Har tatt medansvar for driften og utviklingen av virksomheten, og har bidratt til åpenhet og ytringsfrihet om mangelfulle eller kritikkverdige forhold i virksomheten.

I prisbegrunnelsen fremheves at faget allmennmedisin har fått styrket sin plass ved fakultetet under Straands lederskap, at han derigjennom har bidratt til faglig stolthet hos allmennleger, at han er lydhør, ser hver enkelt og er opptatt av alle skal bli hørt.

– Jeg er glad for å bli verdsatt som leder. Bjørnstjerne Bjørnson har et fint ordtak: «Når den unge vin blomstrer, da gjærer det i den gamle.» Det å hente inn unge talentfulle leger og se hvordan de utvikler seg og blomstrer som forskere og undervisere, er veldig meningsfylt, understreker Straand.

Han kom til nåværende Avdeling for allmennmedisin i 2000 og har vært leder de fleste av disse tjue årene før og etter avdelingen gikk fra å være en seksjon til avdeling i 2010. Parallelt med jobben som leder og egen forskning, jobbet han for å få på plass en nasjonal forskerskole i allmennmedisin (NAFALM), der han fortsatt er styringsgruppeleder. Han hadde også en sentral rolle i forarbeidet til å få på plass den praksisbaserte forskningsinfrastrukturen PraksisNett, der han i dag inngår i ledergruppen.

– Det er for tidlig å legge inn årene helt, mener Jørund Straand, som vil fullføre påbegynte veiledningsoppdrag og forskningsprosjekter, som CovidNor-studien.

En fender mot systemet

Ifølge begrunnelsen har Straand ledet avdelingen ut ifra en flat struktur hvor alle tar ansvar for egen funksjon, men hvor det «likevel aldri har vært tvil om hvem som er sjefen».

– Det er viktig at en leder har lojalitet nedover i den gruppa man representerer. Som leder fungerer man også litt som en fender mot systemet oppover, en som tar imot støyten ovenfra når det spisser seg til, en som skjermer forskerne.

De som nominerte Straand fremholder at professoren «alltid har dør åpen – og uansett når og hva man ønsker å diskutere, så er man velkommen».

– Hva har vært aller viktigst for deg som leder?

– Noe av det viktigste har vært å skape seg et handlingsrom for å utvikle fagmiljøet. Jeg innså tidlig at styrking av mannskapet forutsatte økt ekstern finansiering. Det er eksterne midler, altså fra andre kilder enn universitetet, som har gitt oss et handlingsrom. De siste årene har vi faktisk hentet inn til sammen nær 40 millioner kroner årlig i eksterne midler – for det meste midler bundet opp som lønnsmidler og dekningsbidrag.

Hans evne til å få forskningsmidler fremheves i begrunnelsen for pristildelingen: «Mang en stipendiat som har kommet med gode forskningsideer, men manglet finansiering av prosjektet i perioder, har blitt reddet av Straand sine redningsbøyer med vikarmidler inntil midlene forelå.»

Felles identitet

I mange år etter endt medisinutdanning i Bergen i 1977, jobbet Straand som allmennpraktiker i Bergen. Han disputerte i 1999 med en avhandling om allmennlegers ordinasjonspraksis av legemidler.

– Kvalitetsforbedring av legemiddelbruk, spesielt hos eldre, er fortsatt et hovedinteresseområde.

Neste år blir han 70 år og regner da med å bli professor emeritus – og fullføre påbegynte veiledningsoppdrag og forskningsprosjekter. Som for eksempel prosjektet om covid-19 i kommunehelsetjenesten – CovidNor-studien.

– Det er derfor for tidlig å legge inn årene helt, fastslår Jørund Straand.

– Hva synes du har vært det mest utfordrende med å lede forskere?

– Jeg har ikke opplevd alvorlige vanskeligheter eller konflikter. Det hjelper nok at vi på avdelingen har en felles identitet som allmennmedisinere. Og jeg er nærmest allergisk mot ledere som bruker sin autoritet på en autoritær måte. Her er vi én for alle, alle for én.