Medisinsk historie

Eilert Sundt og samfunnsmedisinsk arbeid

Teologen og presten Eilert Sundt (1817–1875) var opptatt av hverdagens levevaner for folk flest og levekårene til vanskeligstilte grupper. Hans forskning og formidling supplerer virksomheten til legen og professoren Frederik Holst (1791–1871) som regnes som vår første samfunnsmedisiner. Dagens folkehelsearbeid må bygge på tradisjonene etter dem begge.

Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons / Oslo Museum, Byhistorisk samling / Foto: Rune Aakvik

Magne Nylenna 

Fagdirektør, Folkehelseinstituttet og professor, Universitetet i Oslo

Camilla Stoltenberg

Direktør, Folkehelseinstituttet og professor, Universitetet i Bergen

To personer fra 1800-tallet har preget norsk samfunnsmedisin mer enn de fleste andre. Den første var Frederik Holst (1791–1871) som ble professor i hygiene i 1824 og betegnes som «vår pioner i faget» (1). Den neste var Eilert Sundt (1817–1875), som regnes som pioner både innen sosiologi, demografi og epidemiologi (2). Han karakteriseres endatil som «samfunnsvitenskapens grunnlegger» her i landet (3). Med sin bakgrunn minner Eilert Sundt oss om at samfunnsmedisin ikke bare er en medisinsk spesialitet, men dessuten et tverrfaglig arbeidsområde (4).

Eilert Sundt var utdannet teolog og avsluttet sitt yrkesliv som sokneprest på Eidsvoll. Han er mest kjent for sine studier av folkelivet i Norge, og mange av hans publikasjoner har stor relevans for folkehelsen og folkehelsearbeid. Hans første prosjekter handlet om «fante- og landstrygerfolket». Sundts undersøkelse Om Dødeligheden i Norge (1855), der målet var å tallfeste dødeligheten i Norge i perioden 1821 til 1851, er et grunnleggende prosjekt i norsk demografi. I rapporten Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge (1859), som tar utgangspunkt i «drikkeondet» som et sosialt problem, gir han ikke bare en landsomfattende beskrivelse av problemomfanget, men også en drøfting av årsakene.

Renslighetsboken

I 1869 utgav Eilert Sundt boken Om Renligheds-Stellet i Norge. Boken er beskrevet som hovedverket i Sundts store forfatterskap. Den gir en omfattende beskrivelse av renhold av hus og klær, personlig hygiene og matstell i Norge fra de tidligste tider til 1860-tallet. Renslighetsboken bygget på detaljerte observasjoner og registreringer som Eilert Sundt hadde gjort gjennom sine mange reiser her i landet. I boken forklarer, og langt på vei forsvarer, Sundt levesett blant «almuen» som mange leger hadde karakterisert som uvitenhet og urenslighet.

Jo mer innsikt Eilert Sundt fikk i folks levekår, jo mer forståelse fikk han for deres levesett. Han hadde et historisk forhold til hvordan livsstil og levevaner formes og endres. Han var mer opptatt av utviklingstrekk enn øyeblikksbilder og hadde et slags evolusjonsperspektiv på folkelivet. Så lenge utviklingen gikk i riktig retning, var han tilfreds, selv om han så åpenbare forbedringspotensialer. Det gjaldt ikke minst husstell og matstell som opptok ham mye.

Allerede før renslighetsboken ble utgitt, polemiserte Sundt offentlig mot legenes beskrivelse av elendigheten rundt om i landet. Sundt nærmest harselerte med mange sunnhetskommisjoners «såkaldte sundhedsregler». Han mente at legene verken hadde tilstrekkelig kjennskap til folkelivet eller forståelse for folks begrensede muligheter til å etterleve sunnhetsreglene de ble presentert. Dette brakte ham i konflikt med mange av den tids ledende, norske leger. Sundt mente blant annet at lepraeksperten og stortingsmannen Daniel C. Danielssen (1815–94), la urimelig skyld på kvinnenes husstell for spredningen av lepra. Sundt trakk sammenhengen mellom sviktende hygiene og forekomsten av denne fryktede sykdommen i tvil. Som et eksempel viste han at til tross for bedre renhold i Sunnfjord enn de fleste andre steder i landet, var det mange tilfeller av lepra nettopp der.

Holst og Sundt

Eilert Sundt ble født samme året som Frederik Holst disputerte for doktorgraden, for øvrig som den første i Norge. Holst hadde sin kulturelle forankring i eneveldet og opplysningstiden, og hadde sine mest aktive arbeidsår fram til ca. 1850. Det var da Sundt begynte sin vitenskapelige karriere. Eilert Sundts bakgrunn var det nye, nasjonsbyggende Norge og det sosialt urolige Europa som hadde en foreløpig kulminasjon med 1848-revolusjonene i flere land. Mye endret seg både i samfunn og sykdomsoppfatning utover på 1800-tallet, og Holst og Sundt hadde derfor ulike forutsetninger for sin forskning og sitt sosiale engasjement.

Både Frederik Holst og Eilert Sundt hadde en spesiell interesse og omsorg for svake og sårbare grupper. For Holst gjaldt det særlig sinnssyke (5), mens det for Sundt i første omgang var tatere og omstreifere. Begge var dessuten kunnskapssøkende og så behovet for fakta og dokumentasjon før tiltak ble iverksatt.

Men arbeidsmetodene til de to var ganske forskjellige. Legen Frederik Holst var opptatt av sammenhengen mellom sosiale forhold og helse (6), men tilnærmet seg denne sammenhengen som naturvitenskapsmann. Hans tabeller over utviklingen av koleraepidemiene og sykehusstatistikken han presenterte med kommentarer i tidsskriftet Eyr, vitner om en imponerende systematikk og nøyaktighet (7).

Eilert Sundt var samfunnsforsker, og kombinerte ulike metoder i sin kunnskapsinnhenting. Selv om han gjorde omfattende kartlegginger og også presenterte innholdsrike tabeller, var det ikke tilstrekkelig for ham å telle. Sundt måtte også prate med folk og høre deres egne beskrivelser. Han tok detaljerte notater fra samtalene han førte med lek og lærd rundt om i landet, og mente at å bli kjent med Norges geografi var en viktig forutsetning for å forstå folkelivet. Han var kritisk til sine egne forskningsmetoder og bevisst metodenes svakheter. Han reflekterte åpent over sin forutinntatthet og sine egne reaksjoner på alt han registrerte og hvordan funnene utfordret hans egne verdier.

Også i formidlingen av kunnskap, som hadde høy prioritet hos dem begge, skilte de to lag. Fr ederik Holst skrev utredninger for regjeringen, grunnla og redigerte Norges først medisinske tidsskrift Eyr og underviste medisinstudenter. Han var mer fagets enn folkets lærer (8).

Eilert Sundt hadde en annen målgruppe for sin virksomhet. Han var inspirert av den danske presten, salmedikteren og folkeopplyseren Nikolai Grundtvig (1783–1872) og hadde folkeopplysning som en fanesak gjennom hele livet. Sundt var endatil en av stifterne av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme i 1851, og i mange år var han redaktør av selskapets tidsskrift Folkevennen. Hans mange publikasjoner preges av fortellerglede og høy språklig bevissthet. Han gjenga ofte sitater fra sine samtaler med folk, og klarte å skrive populært og vitenskapelig samtidig. Slik nådde han mange ulike målgrupper med budskapet sitt.

Med dagens terminologi kan vi si at Eilert Sundt primært drev helsefremmende arbeid og orienterte seg mot folk flest, mens Frederik Holst var mest opptatt av sykdomsforebygging og først og fremst arbeidet mot myndigheter og fagmiljøer. Slik utfylte de hverandre i et samfunnsmedisinsk perspektiv.

Hva kan dagens samfunnsmedisinere lære av Eilert Sundt?

På samme måte som Geoffrey Rose (1926–1993) langt over 100 år senere (9), var Sundt opptatt av «årsakene bak årsakene» (the causes of the causes). Enten det gjaldt alkoholkonsum eller personlig hygiene søkte han etter de grunnleggende forutsetninger for folks atferd. Det han fant, var tradisjoner, kunnskapsmangel og først og fremst fattigdom. Mer enn det personlige ansvar for den enkelte, vektla han sammenhenger og samfunnsstrukturer som forklaring på den situasjonen han avdekket. Han oppfattet rådene fra den tids leger som uttrykk for manglende forståelse for de grunnleggende og bakenforliggende problemene. Dette førte ham inn i mange diskusjoner. Han følte seg ofte misforstått, men forsvarte sine synspunkter og standpunkter med stort personlig mot.

Kombinasjonen av kvantitative og kvalitative forskningsmetoder som Sundt benyttet, beriker det samfunnsmedisinske kunnskapstilfanget. Dagens bruk av «mixed methods» i samfunnsmedisinsk forskning viderefører viktige deler av Eilert Sundts tilnærming.

Og sist, men ikke minst, understreket Eilert Sundt behovet for sammenlikninger i sin tolkning av data, enten det gjaldt dødelighet eller alkoholkonsum. Alt er relativt, og for at et tall skal ha mening, må det settes i en sammenheng og sammenliknes med noe annet. Hva er «normalt», hva er «gjennomsnittlig», hva er «ønskelig»? I vår tid som preges av målinger og tellinger på stadig flere områder, er det ekstra viktig å merke seg.

Referanser

  1. Mellbye F. Hva er samfunnsmedisin? Frederik Holst (1791–1871) – vår pioner i faget. Tidsskr Nor Legeforen 1993; 113: 3762–6.

  2. Nylenna M, Stoltenberg C. Eilert Sundt – vår første epidemiolog. Tidsskr Nor Legeforen 2017: 137: 1918–23.

  3. Christophersen HO. Eilert Sundt. En dikter i kjensgjerninger. Oslo: Gyldendal, 1962

  4. Nylenna M. Hva er samfunnsmedisin? Michael 2016; 13: 79–85.

  5. Kringlen E. Frederik Holst og psykiatrien. Michael 2017; 14: 288–93.

  6. Schiøtz A. Samfunnsmedisinens pioner – Frederik Holst og det offentlige lege- og helsevesen. Michael 2017; 14: 272–87

  7. Nylenna M, Larsen Ø. Eyr – portrett av et tidsskrift. Michael 2015; 12: Suppl 17.

  8. Larsen Ø, Nylenna M. Medisineren Frederik Holst - mer fagets enn folkets lærer. I: Roos M, Tønnesson J, red. Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer. Oslo: Cappelen Damm Akademisk 2017.

  9. Rose G. The strategy of preventive medicine. Oxford: Oxford University Press, 1992.