Leder

Jorda renner, bygda blør

Foto: Kari Thori Kogstad

Kari Thori Kogstad

Jeg våkner tidlig sjette juledag på hytta vår i Hallingdalen. Eldste datter på 26 år, som er sykepleier på Ullevål, snakker med høy stemme i stua. Jeg rekker å tenke at det må da gå an å ta hensyn når vi alle er på en så liten plass samtidig, Hva med hviskestemmen? Når skal en slutte å oppdra store unger? Hun kommer inn på soverommet vårt og forteller om utallige oppringninger i løpet av natta fra Ullevål, som er satt i rød beredskap. Hun må være forberedt på å møte på jobb på kort varsel.

Årsaken er et leirras i Gjerdrum, bygda vi bor i. Det var rart! Vi skrur på nyhetene og prøver å forstå hvor i bygda det har skjedd. Omfanget kommer først ikke klart fram, og jeg tar meg tid til å trakte kaffe. Tanken som dominerer mens jeg venter på kaffen, er at det antakelig ikke er så galt. Det er vel et element av om ikke falsk alarm, så i hvert fall full alarm på noe ganske lite, slik det ofte er når sirenene uler, tenker jeg. Så endrer det seg, idet bilder fra rasområdet begynner å svirre over skjermen. Ingen beroligende signaler kommer. Det er større enn vi aner, verre enn vi tror, mer enn vi kan forstå. Virkeligheten er blitt uvirkelig. Leira flyter. Jorda renner. Bygda har fått en kniv rett i magen. Blødningen er ukontrollert.

Så blir timer lange som dager til dager, og dagene så lange som uker har i skrivende stund blitt til ei uke akkurat. Tid er også blitt uvirkelig. Nabogutten har kjørt bilen som fortsatt står på kanten av stupet. Han og kompisene fikk kastet seg ut da vegen steg opp rett foran dem klokka 04 om natta. Mellomste datter klarer ikke å slutte og tenke på museflettene til barnet som er forsvunnet. Hva holder? Hvor kan vi rette blikket?

På nyhetsoppdateringene. Vi må se på dem som handler og gjør noe, på de som tar ansvar og kan si noe. Aller mest se på de som finner ord. Ordføreren står rakrygget og sorgtung og snakker til oss. Det er vonde ord, men han finner dem. Parallelt med at smerten setter seg i kroppen, setter det seg også en dyp takknemlighet over å leve i en velferdsstat som mobiliserer ressurser og det beste som finnes av både utstyr og folk i og utenfor landet. Vi er sett i vår nød. Alle vil hjelpe oss. Barndomshjemmet mitt evakueres. Renner jorda der også? Journalistene gjentar seg selv og gjentar hverandre, de hører ikke hva som nettopp er sagt. Politimannen med støtt blikk og etter hvert vekslende navn, er likevel uendelig tålmodig. Han gjentar informasjonen. Vi får en godhet også med journalistene. De er overveldet som oss. De står ute og fryser og venter og venter på neste pressekonferanse. Vi venter inne sammen med dem.

Vi venter til vi skjønner at blikket må rettes mot egne handlinger. Legesenteret er evakuert på ubestemt tid, kanskje for alltid. Det må opp å stå i en eller annen form. Bygda trenger en allmennlegetjeneste. Tusen mennesker er evakuert. Det er over 1/7 av bygdas innbyggere. De evakuerte på hotellene trenger legetjeneste til skrubbsår, gjenlagt medisinsk utstyr, resepter og hjelp til første bearbeidelse av sjokket. Evakuerte sykehjemsbeboere trenger tilsyn. Det uløselige må løses. Fastlegene vet det. Kommunelegene vet det. Vi visste det fra før og året vi nettopp har gått ut av med korona hengende over hodet på oss hver dag. Det har gitt oss et større perspektiv på hva som er løsbart.

Kjærlighet, handling og lidelse. Viktor Frankl, psykiater som selv ble internert i konsentrasjonsleir, pekte på dette som strukturer som gjør livet verdt å leve når omstendighetene blir brutale og tragiske.

Der må vi feste blikket.

Det er dette som holder,

Vi er glad i hverandre.

Vi deler lidelsen.

Vi får til handlingene sammen.

Med ønske om et bedre 2021.