Livets avslutning

‘Håpet tar de aldri fra oss’!

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Anne Mathilde Hanstad

Fastlege, Rådhusgaten Legegruppe

annmatha@online.no

Vi møttes på legekontoret da hun kom til kommunen som sykepleier og nygift. Hun var vakker, utstrålte liv og latter, og hadde evne til å ta tak i utfordringer i livet. De var så lykkelige, de to. Hun fikk i løpet av tre år to døtre.

Som yngst i søskenflokken mistet hun uventet far sin som tenåring. Mor bar henne videre. Det gjorde henne sterk, og formet sinnet hennes lyst. Pasientene lo med henne; storfamilien rundt henne lot seg løfte.

Så ringte hun, 33 år gammel: En kul i brystet. Ductalt mammacarcinom. Fastlegen i meg gjenkjente «klumpen i brystet»: jeg innså at nok en gang kunne jeg bare lindre og trøste.

Småjentene var to og ett år; jeg var fastlegen for dem alle. Hun trodde på bedring. Etter et år fikk hun et GTK-anfall.

Det falt i mitt lodd å formidle at hun ikke kunne kjøre bil. Vi lo alltid sammen. Selv i det mest alvorlige greide hun å trekke fram smil og latter. Ikke da. Hun ble sint.

VI greide å lande det; cerebrale metastaser. De stagnerte en periode. Noen få vinteruker uten dramatikk.

Så ble hun lagt inn på sykehuset – de la inn VAP, organiserte medisinlister – signaliserte at prognosen var elendig.

Hun ville ikke gi seg. Hun ønsket seg hjem, og hun var ønsket hjem.

Hjemmesykepleien var tett på; de la en plan for å få dette til i hjemmet. Mor kom reisende for å være hos dem mye; han – kjæresten og ektemannen – organiserte ekstra hjelp der hjemme.

Jeg overhørte en kollega: «Dette holder ikke mye over to uker.» Så lite vi alltid vet!

Hjemme var det IV-stativ og seng i stua, den stod midt i rommet med utsikt til hagen gjennom store vinduer; og utsikt innover i kjøkkenet, der pleiere og familie hadde måltidene sine. Det var høyt under taket og rom for sorg og glede om hverandre. Mest glede – og mye sang og musikk. Jentene forholdt seg til mor i senga som om det var slik det skulle være.

Hun feiret 35 år fra senga. Mor og mann og hjelpere laget middag til venninner og familie. De dekket langbord på kjøkkenet. Hun ønsket seg nye klær. Ingen sa «nei, du har ikke bruk for». Hun fikk nye jeans og en vakker bluse. Det var smertefullt å bli kledd om til selskap – men viljen styrte forbi smertene. Hun lå der, med slangen til Vap’en, og bokstavelig talt elsket at gjestene hygget seg rundt langbordet. Hun deltok i selskapet fra senga. Blundet innimellom, våknet til – kjente seg feiret.

Vi hadde de vanskelige samtalene også, nå var vi langt forbi «over to uker»; det gikk måneder. Seks uker før hun døde, spurte hun meg om «barna og begravelsen». Vi utvekslet tanker om det og andre utfordringer i de siste brattene ved sengekanten. Hun uttrykte aldri bitterhet. Kjærligheten overstrålte den.

Hun holdt så fast i livet; sov etter hvert mer. Korttidsminnet ble svekket, og de siste ukene var hun urolig om nettene. Noen var der med henne. Det lindret sammen med medisiner hallusinasjoner og smerter. Jeg var ofte innom på vei til eller fra jobb. Det var ingen byrde; en naturlig del av fastlegerollen. De gode og viktige samtalene med familiemedlemmene var viktige også for behandleren,

En lørdag morgen i juni ringte de klokken 07.00. Hun hadde sovnet stille inn.

Det var en solskinnsdag; himmelen var blå – og gjennom den oppslåtte dobbeltdøra mot hagen kom sommervinden inn over senga der hun hadde lukket øynene for alltid. Småjentene løp inn og ut. De løp på en stillere måte; de hentet kløver og strå og la dem over morens sengedekke.

På kjøkkenet dekket vi til frokost – og jeg fikk være en del av denne – sammen med familien. Det var en ro over det hele, og nesten et «guddommelig» lys: «Det gikk som vi håpet hele tida. Pasienten fikk en fredfull og smertefri død» (journal).

Begravelsen var vakker; som henne. Det var pyntet med blomster og lys i en fullsatt kirke, og konsert før seremonien. I hodet mitt blandet tonene fra sangen seg inn i «toneminnene» fra følget på veien; fra det så levende livet på høyden av alt, til det endelige og meningsløse i å avslutte livet 35 år gammel. – Jeg har i årene som er gått båret med meg denne melodien og teksten:

When I am down, and, oh, my soul, so weary

When troubles come, and my heart burdened be

Then, I am still and wait here in the silence

Until you come and sit awhile with me

You raise me up, so I can stand on mountains

You raise me up to walk on stormy seas

I am strong when I am on your shoulders

You raise me up to more than I can be

Josh Groban