Livets avslutning

Død pasient i akuttmottak

Illustrasjon: Colourbox

Stefán Hjörleifsson

Leder for Legeforeningens kampanje «Gjør kloke valg»

stefan.hjorleifsson@uib.no

Bag, maske, ti liter surstoff. Vi ventilerer i tre minutter. Perifer surstoffmetning 79 prosent. Men så er jo fingrene hans veldig kalde, så det kan jo hende det ikke er fullt så ille. Puls 80 pr. minutt, uregelmessig, blodtrykk 98/60. Kan jeg få en ny blodtrykksmåling? To nye minutter.

Det blir vanskeligere å holde luftveiene åpne. Svelgtube? Tilkalle anestesisykepleier?

Det er fredag kveld. Klokken er 23.15. Belysningen i akuttmottaket er kald og saklig. Både belysningen og hyller og skap som står langs veggene fulle av utstyr forsikrer om at her kan hvilken som helst skade og sykdom håndteres.

Vi fortsetter å ventilere. Skal vi ta blodprøver? Intubere? Puls 60 pr. minutt. Vil du at jeg skal ta EKG igjen, spør en av sykepleierne.

Det kunne vært i akuttmottaket på hvilket som helst sykehus av middels størrelse. Tre personer som ikke kjenner hverandre samarbeider godt. Stemningen er konsentrert, men jeg er nervøs. Vi ventilerer, tar prøver. Observerer. Diskuterer. Pasienten er gråblek i huden med lukkede øyne. Puls 50 pr. minutt. Blodtrykk 85/50. Hvor lenge har vi holdt på nå?

Jeg er usikker på hva jeg skal instruere sykepleierne om å gjøre. Denne situasjonen har jeg aldri vært i. Ventilerer vi i riktig tempo? Når jeg klemmer fingrene rundt bagen kjennes det riktig ut, men jeg er usikker… Surstoffmetning? Ta blodgass?

Pasienten kom med ambulanse fra et sykehjem ikke langt fra sykehuset. Sykepleieren som var på vakt på sykehjemmet ringte legevakten tidligere i kveld. Sykehjemslegen var ikke å få tak i. Det var kveld og det er helg … Sykepleieren er ny, og dette var bare tredje gangen hun hadde kveldsvakt alene.

Pasienten har slekt i en annen landsdel, og han har vært på sykehjemmet i et halvt år etter at han ble så dement og skral at hjemmesykepleien ikke kunne gi ham god nok hjelp i hans eget hjem. Han har kreft i prostata med spredning til skjelettet. Han er 93 år gammel.

Døden inntreffer gradvis. Når pasienten kjøres ut av ambulansen til akuttmottaket, er han allerede døende. Ja, han har begynt å dø lenge før ambulansen kommer til sykehjemmet. Allerede da var han så død at han aldri ville kunne livne til igjen. Men døden inntreffer gradvis, og pasienten er så lite død at hjertet fortsatt slår og han puster litt. Litt – men så svakt at det er forståelig at den første sykepleieren tolker dette som en situasjon hvor man skal hente frem utstyr for å ventilere pasienten.

Den gamle mannen døde i det grelle lyset i ambulansen og akuttmottaket. Han døde med svelgtube. Hendene mine fortsatte å klemme rundt bagen mens hjertet hans slo svakere og svakere.

Det er mange år siden dette skjedde. Men fremdeles, etter all denne tiden, kan jeg fortsatt krympe meg når jeg tenker på det. Jeg husker hvor forferdelig redd jeg var den kvelden. Jeg hadde aldri tatt imot en så dårlig pasient. Jeg hadde aldri sett en døende pasient. Jeg hadde synet et par lik oppe i avdelingen. Og sommeren før hadde jeg brukt beinsagen for å lage åpning i brystkassen på tre–fire lik for å assistere patologen på lokalsykehuset. Men jeg hadde aldri tatt imot en døende pasient.

Når min egen far dør, håper jeg han ikke utsettes for det samme som vi gjorde mot pasienten i akuttmottaket. Jeg håper de som er på vakt da ikke kommer til å være så utrygge. Når det etter hvert blir min egen tur, håper jeg ikke det blir som i akuttmottaket den kvelden. Jeg håper at vi har blitt flinkere til å forberede de unge legene og sykepleierne på at døden må få lov til å komme, den også.

Når jeg skriver denne teksten, er det to dager til spørsmålet «overbehandler vi langt inn i døden?» blir tema på Legeforeningens Faglandsråd på Soria Moria. Den diskusjonen trenger vi. Den 93 år gamle pasienten min skulle fått bedre hjelp. Jeg kan tilgi meg selv, men jeg håper faget vårt – og vi selv – kan forsone oss bedre med døden, og at vi kommer til kort.