Livets avslutning

Verdien av å sitte i en krok

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Marte Kvittum Tangen

Leder av Norsk forening for allmennmedisin

martekt@fjellnett.no

Noen ganger har det å gjøre ingenting størst verdi. En vinterkveld med snø i trærne, magisk månelys og stjerneskinn, mens jeg hektisk forsøkte å handle inn hele familiens julematvarebehov på Domus, ringte min mobil: «Marte, kan du komme nå? Jeg tror det nærmer seg slutten.»

Jeg kjente familien godt. En tragisk hendelse for noen år siden hadde skapt et bånd av forståelse og tillit. Pasienten kona ringte for oppsøkte meg noen måneder tidligere, han var gardbruker, veldig vital og i sin beste alder. Han var sterk både i sinn og kropp, senete muskulær og ganske fåmælt. Han hadde ingen meninger om helsevesenet, og hadde jeg spurt «Hva er viktig for deg?» ville han svart godt avlivningsvær og jakt, og mente vel i grunnen at helsevesenet var noe han ikke hadde behov for å forholde seg til. Hvis han ble utfordret ville han sikkert sagt at det er bra at vi har et lokalsykehus, men ellers var verken legedekning eller helsepolitikk viktig for ham.

Etter en tragisk hendelse i familien noen år tidligere måtte hans kone helt bokstavelig dra ham med inn på legekontoret til meg. Jeg hadde etter hendelsen veldig hyppig kontakt med kona, og etterhvert fikk jeg kanskje frem noe som kunne ligne på en samtaleterapeutisk time med innhold med ham. Etter dette var han svært sporadisk på timer for helt korte nødvendige besøk for førerkortfornyelse og slikt. Like før jakta den høsten kom han plutselig på time med en bekymring for formen. Journalnotatet ser ganske ryddig og opplagt ut, men bak lå en krevende anamnese og utstrakt bruk av intuisjon. Notatet oppsummerte med kortpustethet, nattesvette, vekttap, fremmedlyder over høyre lunges midtlapp og behov for øyeblikkelig utredning med blodprøver og røntgen av lungene. Han hadde kreft med metastaser til lever og bekken.

Han endte raskt med videre undersøkelser på et Universitetssykehus, hvor de enkelt konkluderte med at han 53 år gammel måtte sykemeldes hundre prosent og aldri kunne gå tilbake til jobben som gardbruker. Det sto i epikrisen at pasienten forstår dette. Vi hadde mange lange samtaler på kontoret og på hans sengekant den høsten. Det ble ingen flere høstjakter for ham, og hans største håp var at noen overtok gården, og at han fikk oppleve en sommer til på sætra. I studietiden lærte vi å alltid være ærlige og realistiske, men å ta fra noen håpet erfarte jeg tidlig i fastlegelivet at var det verste man kan gjøre.

Det nest siste journalnotatet beskriver hvordan han ligger i senga hjemme, anemisk, tungpustet, med delvis lammelser i bena og ute av stand til å snu seg selv i senga. Han var totalt pleietrengende, men fast bestemt på ikke å skulle tilbringe en time til på sykehus. I senga hjemme var det fortsatt han som hadde styringa, jeg og andre helsehjelpere var bare på besøk. Familien stilte opp og selvsagt forlot jeg handlevogna straks telefonen om at jeg var ønsket kom. Han var godt smertelinderet med «just in case», men gjenkjente meg straks. Han visste at jeg visste hva hans verdier og hemmeligheter var. Familien opplevde ro og trygghet ved at jeg var til stede, og på en stol i et hjørne på soverommet satt jeg mens familien holdt ham i hånda og han pustet for siste gang.

Som ung lege trodde jeg at alle forventet at jeg skulle gjøre noe, gi en medisin eller starte en handling, for å vise at det var behov for min vurdering eller mitt sykebesøk. Noen ganger har tryggheten til å gjøre ingenting og erkjennelsen av at det å bare være til stede utgjør en forskjell, størst verdi.

Det har en betydning å kjenne forhistorien og vite hva som er viktig uten å måtte stille spørsmål som «Hva er viktig for deg?» Det er ikke lett for pasienten å starte på en beskrivelse av hva som er viktigst, og kjennskap til hendelser i familien og nærmiljøet over tid har stor betydning. Ingen kan tvinges til å fortsette i jobben for å bevare kontinuitet, men for hver enkelt fastlege som fortsetter med de samme pasientene har det uvurderlig verdi. Vi verdsetter det for lite. Magefølelse er ikke tilfeldig. Det var ikke medisinsk behov for meg hans siste time, men for familien var det trygt og viktig. Livet går videre, og familien opplevde dessverre nye vanskelige hendelser, og noen lykkelige. Verdien av å vite at noen vet får vi aldri fram i telling eller statistikk, men vi som er fastleger vet alle hvor uerstattelig dette er.