Livets avslutning

Romjulsvakt

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Therese Renaa

Fastlege, Otta legekontor

Thereserenaa@gmail.com

Dette skjedde i de dager da man kjørte 48 timers vakt, kun utstyrt med legekoffert og en vaktradio på størrelse med en melkekartong.

Som den sist ansatte var jeg velsignet med romjulsvakt. Etter en kort, men inspirerende tale om hvilke farer som ventet den som brøt taushetsplikten, adlet jeg samboeren til helsepersonell med reflekshammeren. Kort tid etter var han rekruttert som legevaktassistent og sjåfør.

Alarmen gikk i skumringen. En kjenning med stort, men dårlig hjerte hadde fått brystsmerter under et juleselskap. Vi kastet oss i bilen og startet turen over åsen. Det snødde tett, og veien var bratt og svingete både oppover og nedover. Ambulansen var på plass da vi kom, pasienten våken og stabilisert. Jeg krotet ned noen raske ord på baksiden av EKG strimmelen, mens ambulansegutta lastet pasienten inn i bilen. Det fikk holde som innleggelsesskriv – EKG’et fortalte resten. Midt i avskjeden der tre generasjoner vinket gråtkvalte farvel gikk alarmen på ny. En mann var funnet livløs – i andre ende av vaktdistriktet.

Det bar av gårde i full fart, nå på asfaltert og nybrøytet vei. Sjåføren hadde ambisjoner om å beholde førerkortet, men adrenalinet bruste. «Klampen i bånn!» Heldigvis var det lite trafikk på hovedveien. Det var middagstid, og folk flest var opptatt med annet.

Siden dette var i gamle dager hadde vi verken GPS eller google maps. AMK kunne veilede oss en bit på vei. Vi skulle oppover og bortover, og bortenfor det. Det hadde sluttet å snø, men veien snirklet seg bratt og dårlig brøytet oppover dalsida. Bakhjulene slapp i hårnålssvingene mens snøen sprutet. Jeg klamret meg fast til mobiltelefonen mens jeg snakket med hjemmesykepleien for å få veibeskrivelse. Gatelysene var bak oss nede i dalbunnen, og kun lyset fra lyktene på bilen skar inn i mørket mellom de snøkledde grantrærne. Til slutt så vi blå blink som geleidet oss den siste biten ned til en liten tømmerstue.

Inne i den julepyntede stuen drev ambulansepersonellet med HLR, men ett blikk var nok til å se at de bare ventet på at jeg skulle komme for å avslutte. Broren sto i kroken i fjøsklærne med felleskjøpscapsen i hendene. Det var gått over en time siden han hadde gått ut for å se til sauene til kvelden. Nesten en time siden han kom inn og fant broren livløs på gulvet. Snart en halv time siden ambulansen kom. Den magre kroppen viste ingen tegn til liv, pupillene lysstive, fingrene kalde. «Vi kjører en sløyfe til – så gir vi oss.»

Store grove arbeidsnever, en sliten gammel kropp på kjøkkengulvet. Middagen på kjøkkenbenken. Respatexbordet dekket for to på en juleduk med nisser. «Kondolerer. Livet sto ikke til å redde.»

Hjemmesykepleieren fikk geleidet broren bort i sofaen. Skulle vi ringe begravelsesbyrået? Nei, det kunne vente til i morgen. Han skulle ligge i senga si i natt. Han ble båret inn på kammerset og lagt på et rent laken på senga. Jeg foldet de trælete hendene over brystet hans, lukket øynene hans. Vi sto stille sammen ved senga.

Lukten av kaffe fylte stua. Ambulansepersonellet hadde funnet kaffekanna. God gammeldags kokekaffe i en spinkel kaffekopp med rosemønster. Smultringer i en treskål. Vi satt tett rundt stuebordet – praten gikk spredt og lavmælt rundt bordet i den spesielle stillheten som kommer etter et plutselig dødsfall.

Nattehimmelen var full av stjerner da vi dro hjem. Det var taust i bilen. Tankene gikk til to brødre som hadde delt livet, og til broren som nå skulle fortsette alene. Et kort øyeblikk i livet som forandret alt.