Døden

Om død og liv

– kirkelig perspektiv på død, sorg og begravelse

I vår kultur er døden noe man helst ikke snakker om. Samtidig er det viktig for de fleste av oss at kirkegården og gravplassen er et vakkert, stille, fredelig og velstelt sted. I denne artikkelen presenteres prestens og kirkens rolle ved død og begravelse.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kristine Sandmæl

Prost i Lofoten

De siste 30 årene har også kirkegårdene og gravplassene blitt et sted for lystenning og kontemplasjon. Våre tradisjoner står av og til i sterk kontrast til andre kulturers forhold til både døden og gravplassen. Det er ikke tvil om at vår kristne kulturarv har formet vårt forhold til døden og kirkegårds-/gravplasskultur.

Kristen tro tar menneskenes kår på alvor. Mennesket vet at det skal dø, og i kristen tro er døden en realitet, det samme er håpet om at døden ikke er det siste som skal skje. Kristen oppstandelsestro handler om en fysisk, legemlig oppstandelse. Ikke av den kroppen som vi har her på jorda, men et nyskapt legeme. Det jordiske blir til jord, slik ordene lyder ved gravkanten «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli», men oppstandelseshåpet finner gjenklang i ordene «Av jorden skal du igjen oppstå.» Det dødelige må bli kledd i udødelighet (1. Korinterbrev 15)

Tidligere var en skjebnetro at våre dager var talte på forhånd og alt det som skjer er Guds vilje. «Det er en tid for alt» (Forkynneren 3). Slik forkynnelse er det lenger og lenger mellom i Den norske kirke. Det skjer stadig at kirkens representanter utfordrer skjebnetroens «Det var vel en mening med det.» Kirken våger å sette ord på det meningsløse. Samtidig som kirken holder fram håpet om at livet nå er gjemt hos Gud til oppstandelsens morgen, da alle skal reises opp til dom og de troende skal få leve evig i Guds evige rike. «Å komme til himmelen», som man sier.

I gamle dager døde folk hjemme. I dag dør de fleste på en institusjon eller et sykehus. Døden i dag er «hygienisert». Døden overlates til de profesjonelle. Kirkens rolle i forbindelse med død er gjerne når døden er nært forestående eller når den nettopp er skjedd. Kirkens prester har stor kompetanse på død og på sorg og på ritualer knyttet til død og sorg.

Prestens omsorg for døende

Mange sykehus har en egen prestetjeneste, i tillegg til at det i de siste årene også er tilsatt f.eks. sykehusimamer og –humanister, en selvfølge i et livssynsåpent samfunn. En prest i tjeneste på et sykehus vil aldri drive oppsøkende prestetjeneste, men står i nært samarbeid med personalet for øvrig. Når presten kommer inn i bildet, er det fordi hun er tilkalt av pasient eller nærmeste pårørende. Sykehusets prestetjeneste bidrar til både psykiske og åndelige behov. På dødsleiet vil ofte behovet være av mer rent åndelig art hvis presten tilkalles. Da kan det skje at en samtale ender med en liten andaktsstund ev. med salmesang og nattverd etter den døendes ønske, men alltid med bønn, Fadervår og velsignelse med håndspåleggelse. Den fysiske nærhet er viktig og gir mening både for den døende og for presten. Mangelen på muligheten for fysisk nærhet er, og har vært, utfordrende under covid-19-pandemien, men sykehusprestene har funnet gode løsninger på dette. På sykehus uten sykehusprestetjeneste, og på sykehjem og andre institusjoner uten fast prestetjeneste, er det stedets menighetsprest som ivaretar disse ordningene.

Når barn står i fare for å dø før de er døpt, kan også sykehuspresten tilkalles, etter foreldrenes ønske, for såkalt nøddåp. Som regel vil det være en sykehusprest som døper, men skulle det være slik at man ser at presten ikke når fram i tide, kan en hvilken som helst person som selv er døpt, døpe barnet. Ved dåp av kuvøsebarn vil den som døper føre hånden inn i kuvøsen og ha litt vann på barnets panne mens dåpsordene leses. Dåpsritualets «Gud styrke deg med sin nåde til det evige liv», oppleves ekstra sterkt i en slik situasjon. Overlever barnet, vil nøddåpen bli stadfestet i hjemmekirken når barnet er friskt nok til at det kan gjennomføres.

En viktig forutsetning for prestetjeneste på sykehus og institusjon er en bevissthet blant personalet for øvrig om ivaretakelse av pasientens religiøse og livssynsmessige behov og rettigheter, samt mot til å ta slike spørsmål opp med pasienten. Her finner man ofte en blygsel for å ta opp spørsmål som død og religiøse behov, særlig blant yngre.

Menighetsprester kan også utøve den samme omsorg for døende i private hjem, og står til tjeneste gjennom en vaktordning organisert i prostiet for behov etter normalarbeidstid.

Prestens omsorg for de døde/ sorgarbeid

Det er fremdeles vanlig mange steder med såkalt utsynging og/eller båreandakt, en enkel samlingsstund for den nærmeste familien. Dette kan kombineres med syning av avdøde. Mange pårørende som har sett den døde, etter at han/hun er lagt i kiste, er – i ettertid – takknemlig for det. Det å se den døde er viktig for sorgprosessen og er en hjelp til å akseptere det som har skjedd. Derfor er det verdifullt, men det er pårørende selv som avgjør om man ønsker dette. Utsyngingen har sine røtter i skikken med å synge den døde ut av hjemmet. Ved dødsfall er det fremdeles slik at de pårørende ønsker en opprettholdelse av denne skikken ved en liten andaktsstund enten ved dødsleiet rett etter at døden har inntruffet, eller seinere i et kapell eller bårehus.

Prestene er også en del av samfunnets kriseberedskap, og prester går på oppdrag for politiet med såkalt «dødsbud». Å gå med dødsbud er nok en av de tyngste oppgavene for en prest. Det handler ofte om brå og uventet død, men også om ensomme mennesker som dør alene. Når presten ringer uanmeldt på en dør, forstår de fleste at det handler om død i nære relasjoner. Reaksjonene vil variere, fra sjokk og vantro til sinne og fortvilelse og til apati. Prestens viktigste oppgaver blir å formidle faktaopplysninger og bare være der for de berørte og eventuelt være behjelpelig med å kontakte andre som kan komme og være sammen med de sørgende. Mange prester sitter i kommunale kriseteam.

Når de pårørende ønsker kirkelig gravferd, blir presten kontaktet. Møtet med sørgende er en av kirkens viktigste oppgaver. Sammen med de pårørende planlegges gravferden.

Gravferden som ritual

Kirken har gått en lang vei fra betalt sjeleringing og jordpåkastelse bare forbeholdt de rike, slik det var for 500 år siden. Kirken har siden reformasjonen og fram til 2017 vært en del av statsapparatet, og har og er dermed også til en viss grad preget av en sosialdemokratisk holdning. Kirkens ritualer skal ikke koste noe for soknets innbyggere. I dag er kirken de fleste steder gravplassmyndighet på vegne av kommunen, og besørger gravplassforvaltning for alle innbyggere uavhengig av hvilken livssynsseremoni som er forutgående.

Alterboken av 1889 har i all hovedsak lagt premissene for dagens kirkelige ritualer for gravferd. Fra middelalderens underritualisering uten plikt til verken salmer eller tale, til dagens ganske formalistiske ritual. Tidligere gikk gravferden fra hjemmet, men fra 1920-årene ble det mer og mer vanlig at gravferden foregikk fra kirke eller bedehus. Fra samme tid overtok presten den rollen som familie og naboer tidligere hadde hatt i gravferden. I 1860 kom landets første gravferdsbyrå.

Gravferd etter Den norske kirkes ordning er en kirkelig handling av gudstjenstlig karakter. Den nåværende ordningen kom i 2002. Selv om ordningen er fastlagt, er det fullt mulig for de sørgende å sette sitt personlige preg på det som skal skje i kirken/kapellet, og bestemmelsene understreker at det bør være rom for de pårørendes medvirkning i seremonien. Seremonien har en del for minnetale, hvor de pårørende, andre sørgende eller presten forteller om livet til den avdøde og hvilke spor vedkommende har satt. Det er rom for diktlesing og lesing av sløyfer på blomster, og gjennom musikkvalg kan også det personlige preget settes. Den norske kirke søker så langt som råd er å være lydhør for de pårørendes ønsker, samtidig som prest og organist også kan gi råd om innhold av ulik art.

En gravferd er en avskjed med den døde, men for kirken har gravferdsseremonien også en gudstjenestelig karakter. Kirken hjelper de pårørende, venner og lokalsamfunn å ta farvel med et menneske, og kirken forkynner sin oppstandelsestro inn i sorgens landskap. Sentralt i seremonien står overgivelsen av den døde til Guds kjærlige hender. Gravferdens hensikt er å gi et verdig farvel, samtidig som den gir hjelp til de sørgende til å gå videre uten den som er død. Håpet om gjensyn står ofte sterkt hos de pårørende, og kirken søker å sette ord på dette håpet. Dette gjøres ved bibeltekster og salmer om Guds kjærlighet og det kristne håp, ved trøstende ord i andakten, og gjennom musikk og ulike symboler. Dobbeltheten i å minnes levd liv og forkynnelse av håp, løper som en rød tråd gjennom gravferdsritualet. På kirkegården ved gravferd, og ved båren ved bisettelse, lyder ordene ved jordpåkastelsen, som uttrykker den kristne tanke om livets forgjengelighet og livets seier. «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå»

Den store majoriteten av Norges befolkning bruker Den norske kirkes tjenester i forbindelse med gravferd, men kirken må selv vise at den også i framtida er relevant for mennesker, slik at dens seremonier gir mening for mennesker som vurderer hvorvidt de ønsker å benytte seg av kirkens tjenester. Hvordan kan kirken på best mulig måte holde fast på gravferdsseremoniens dobbelthet som fellesskapets farvel, og et sted hvor kirkens oppstandelsestro forkynnes på adekvat måte? Dette spørsmålet må kirken stille seg selv, lyttende til sine medlemmer og til den tradisjon den står i.