Betraktninger

Så stengte landet igjen

Margit Steinholt

Gynekolog og arg kjerring

Espen Nakstad og Bent Høie er hyppig i nyhetsbildet med råd til befolkningen. Forfatteren av dette innlegget sier at noen av disse er så inngripende at hun ikke orker dette ‘maset’ lenger.

Foto Nakstad: skjermdump. Foto Høie: Stortinget. Kartillustrasjon: Colourbox

I skrivende stund er det bare et par dager siden Høie og Nakstad på nytt sto fram i media og ga uoversiktlige råd om hvor mange personer jeg har lov til å treffe på privaten i løpet av ei uke. Til tross for at jeg bor i en kommune og i en del av landet der det omtrent ikke har vært påvist korona siden mars 2020, skal jeg påføres dårlig samvittighet fordi jeg nå kjenner at trassen i meg vokser. Dette vil

jeg ikke finne meg i – faktisk! Jeg er et voksent menneske som raskt nærmer meg ei risikogruppe pga. alder, menjeg orker ikke dette maset lenger.

Tenåringen i huset har i hele sommer hatt ekstrajobb på matbutikk. Eneste tiltak for å beskytte de ansatte er pleksiglass i kassa og oppfordring til kundene om å sprite hender. Ungdommene har jobbet lange dager og seine kvelder for at hyllene er velfylte til enhver tid, men har de fått risikotillegg? Nei, det samme gjelder bussjåførene som streiket tidlig i høst. Til sist fikk de et symbolsk lønnspåslag og gikk tilbake til arbeid. Reinholderne får heller ikke noen bonus for at de vasker mer grundig og nøye enn noen gang, og helsearbeiderne snakker ingen om lenger.

Den såkalte dugnaden krever så visst ikke det samme av Kong Salomo som av Jørgen Hattemaker. Det er enkelt for noen av oss å fortsette med heimekontor i uoverskuelig framtid. For andre er det omtrent uhåndterlig pga. dårlig plass og unger som stadig må være heime fra barnehage og skole fordi de har symptomer som kan være korona. Og hva med kulturarbeiderne og småbedriftene og kafeene? Gud, som jeg lengter etter å kunne gå ut og spise uten å føle at jeg setter andres liv og helse i fare!

Og ikke minst; hva skjer i andre land? Verdens gynekologer (www.figo.org) er overmåte bekymret for jenter og kvinner som bor i land der helsevesenet i utgangspunktet er vaklende. FIGO antar at korona og nedstenging i mer enn seks måneder vil føre til 15 millioner flere uønska graviditeter. Det igjen vil gi ei økning på 3,5 millioner utrygge aborter. Hvem står klar til å rettlede og hjelpe disse kvinnene? Det mest sannsynlige er ingen. FIGO regner med at antall svangerskapsrelaterte dødsfall kommer til å stige med 100 000 dersom håndteringen av korona fortsetter i samme spor. Sett i lys av hva som skjer med abortrettigheter i land som Polen og USA, veit vi dessverre at kvinner som ønsker svangerskapsavbrudd, sees på som de usleste av pasienter uansett… Kombinasjonen av korona og sittende president i USA kan bli en dødelig kombo for kvinner i fattige deler av verden.

Det er estimert at 150 millioner flere barn er skjøvet ut i fattigdom på grunn av korona og nedstenging av land og samfunn (1). I mange land utgjør uformell sektor en stor del av arbeidslivet. Når foreldre mister jobb og inntekt, fins det ikke dagpenger eller permitteringsordninger. Familiene har ikke lenger råd til å sende ungene på skole, og barna kommer neppe tilbake til skolebenken når dette en gang er over. Fatttigdomsskruen har tatt en ytterligere omdreining for dem som i utgangspunktet har minst.

Så har noen modige kolleger med tidligere redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening, Charlotte Haug, tatt til orde for en justering av kursen, spesielt med henvisning til nedstengingens negative effekter både nasjonalt og globalt (2). Det er ikke lett å snakke Høie og Nakstad imot, men kritiske røster er nødvendige i en situasjon der svært lite av tiltakene som innføres faktisk har dokumenterte virkning.

Ingen sitter på fasiten om hvordan denne pandemien bør håndteres. Svaret får vi nok ikke før om flere år. Jeg er redd vi må leve med periodevise restriksjoner i lang tid framover sjøl om det kommer en vaksine. Nettopp derfor kreves at våre fremste politiske og faglige myndigheter behandler oss – folket – med respekt og forståelse når noen blir slitne, forbanna og fortvilte over at jobben gikk fløyten, forelesningene er over Zoom eller at bestemor døde aleine på sykehjemmet. Vi er ikke egoister når vi protesterer. Vi bruker også hodet og hjertet, men har vanskeligheter med å forstå at det er mer «verdig» å dø av korona enn i ei trafikkulykke som skyldes underfinansiering i veibudsjettet. Politikk er å prioritere, og det gjelder også i koronaens tid. Gi kommunene mer midler sånn at bemanninga på sjukehjemmene og barnehagene er god nok til å overholde smittevern alltid og ikke bare nå. Hev lønna for dem som holder hjula i gang, og gi reell kompensasjon til småbedriftene som nå stirrer konkursspøkelset i kvitauet. Ikke kom med tulleforslag som folk gjennomskuer.

Jeg har vært lojal lenge, Bent Høie, men nå holder det hardt!

Referanser