Legen leser

Hva leser Karin Frydenberg?

Hva leser du nå?

Jeg har nettopp avsluttet Tilbake til Lemberg, en prisvinnende sakprosabok av Phillipe Sands. Dessuten er jeg halvveis i Annie Ernaux Årene, også den prisvinnende, av en som omtales som en av Frankrikes beste nålevende forfattere. Helt tilfeldig har de noen fellestrekk og handler om nyere historie, men på meget forskjellig vis. Den første leste jeg i sommer, tung på en måte, på grunn av stort persongalleri, litt vanskelig jus, og en for meg ukjent del av historien, særlig om det østlige Europa. Men den beskriver mellomkrigstiden og krigen så sterkt og inntrykksfullt at jeg føler jeg har fått ny innsikt i jødenes brutale historie i Europa fra 1. verdenskrig til nå. Forfatteren viser det gjennom å nøste frem enkeltskjebner, og ved å studere og grave i sin bestefars etterlatte papirer og bilder. Bestefaren vokste opp i Polen i Lemberg/Lwov/ Lviv i nåværende Ukraina. Dette var i områder der store, brutale og dramatiske omveltninger fant sted både i mellomkrigstiden og under krigen. Det ble farlig for jøder å bo der, og bestefaren rømte til Paris like før 2. verdenskrig. Sand graver frem flere glemte familiemysterier, og avdekker den brutale og systematisk diskriminerende behandlingen av jødene. Men han forteller også om enkeltpersoners heltemot, alt med Lemberg (Lviv) i sentrum. Byen skiftet navn, statstilhørighet og den var etter hvert også hjemsted for nazistenes sjefjurist, Hans Frank. Sand vever frem et persongalleri, mange med bakgrunn fra Lemberg (Lviv) og stedets omgivelser. To jurister, Lemkin og Lauterpracht, som har studert der og arbeidet fra henholdsvis England og USA og var sentrale i utviklingen av juridisk tekning for å kunne felle nazistene i Nürnberg-prosessen. Denne juridiske tenkningen er fortsatt sentral i dag når det er snakk om menneskerettigheter, rasisme og folkemord. De to arbeidet med hver sine vinklinger, fra hver sine ståsteder: Hvordan kan loven bidra til å hindre massedrap? Beskytt enkeltmennesket, sier Hersch Lauterpacht. Beskytt gruppen, sier Raphael Lemkin. Lauterpacht arbeidet for å få frem den enkeltes strafferettslige ansvar gjennom å legge vekt på grunnleggende menneskerettigheter, mens Lemkin ville ha inn begrepet folkemord. Selv om de arbeidet for hver sin løsning, bidro arbeidet deres sammen til å felle noen av de alvorligste naziforbryterne som hadde arbeidet for å virkeliggjøre Hiltlers «die Endlösung».

Ernauxs Årene er helt annerledes i stilen, og annerledes enn noen annen bok jeg har lest. Den er selvbiografisk og beskriver forfatterens liv, og Europas historie, flettet i hverandre i bilder. Først gjennom å studere foto, senere gjennom beskrivelser av oppvekst, liv og historie i familien i etterkrigstidens Frankrike. Sosiale og økonomiske endringer skildres skarpt og kritisk. Dessverre går jeg glipp av mange tidsreferanser da de er franske og sier meg lite, men jeg skjønner nok til at jeg rives med! Hun beskriver seg selv midt i slektenes gang, generasjonenes endring og materialismens fremvekst, kjølig og klart, oftest som bilder eller filmer. Jeg har fortsatt 70 sider igjen og vil ikke skynde meg! Da går jeg glipp av detaljene i denne annerledes boken.

Har du en anbefaling til Utpostens lesere?

Alt jeg har nevnt, og alle bøkene til Jon Kalman Stefansson! Han har fått meg hensatt i en ny sfære. Han skriver poetisk og varmt aksepterende om islandske mennesker midt i heftig natur. Av ham anbefaler jeg aller helst Sommerlys, og så kommer natten. Ellers er boken om Hildegard von Bingen av Anne Lise Marstrand-Jørgensen, en annerledes bok om en spennende kvinne som levde på 1100-tallet, en tysk benediktinerabbedisse, komponist og mystiker.

Hvor leser du?

Helst i en god stol, men mest på ferie, og da blir det ikke «godstolen». Helst må feriens ro senke seg før jeg får hensatt meg i en bok. Jeg får dessverre ikke til å lese på senga mer etter at jeg med alderen har begynt med briller.

Hvorfor leser du disse bøkene?

Jeg er glad i å lese, men leser ganske periodevis etter som jeg finner noe bra, og har egentlig best likt pageturnere som Lars Myttings Svøm med de som drukner, Carsten Jensens Vi de druknede, Jette A. Kaarsbøl Den lukkede bok, eller mye av den psykologiske krimmen av Karin Fossum. Så at jeg nå havnet med bøkene nevnt ovenfor som er nokså annerledes, er litt tilfeldig, gaver og så lå de der når jeg trengte noe å lese... Men så har de gitt så mye, særlig er jeg begeistret for Tilbake til Lemberg som føles som en viktig videreutdanning!

Hvilke bøker vil du helst lese?

Jeg sa litt om det ovenfor, men ellers venter jeg ennå på Erik Fosnes Hansens fortsettelse av Beretninger om beskyttelse. Den var slik en bok skal være, den løftet meg, og jeg følte at jeg tok del i noe unikt og stort. Jeg vil at bøkene skal få meg på innsiden av menneskene og at jeg føler meg slukt, kommer inn i et nytt univers, gjerne får nye innsikter, men det er ikke et mål i seg selv.