Bokanmeldelse

Nok en perle

Eli Berg

May Sissel Vadla

Hjertets bakvegg

138 sider

Forlagshuset Publica

Sandnes 2020

ISBN 978-82-84-16062-7

Nok en perle av en bok fra forfatter og kollega May Sissel Vadla. Den forrige utgivelsen, Det som sies høyt, ble presentert i Utposten nr. 5/2019. Også Hjertets bakvegg er skrevet i romans form, men kunne like gjerne vært kategorisert som saksprosa, god som noen.

I boken inviteres vi inn på en blomsterbutikk. Innehaveren Brit på 65 år er i ferd med å legge ned blomsterutsalget, en arbeidsplass som beskrives slik at leseren nærmest både ser og kjenner lukten av de vakre blomsteroppsatsene hun lager til nærmiljøet, noen til glede, andre for å lindre sorg.

Det som særlig gir boken et driv utenom det vanlige, er fortellingene om noen av kundene Brit møter på slutten av yrkeslivet, møter som bidrar til at boken lokker til en kontinuerlig lesning fram til siste side. Det kan rett og slett være vanskelig å legge boken til side.

Et grep som gjør teksten ekstra levende, er at forfatteren veksler mellom her og nå og et påfølgende kapittel om hva som skjedde for en uke eller en måned siden i butikkens lokaler. Sentralt i fortellingen er kopper med kanel-te på bakrommet.

Noen sentrale utsagn er for eksempel at «livet kom ikke med en innholdsfortegnelse», eller som hun skriver at det kan ligge «landminer i andre menneskers bakgård». Og Brit tar sjansen på å holde en åpen dør til mennesker hun kan ane at kommer til butikken for mer enn blomsterkjøp.

Hun vet med seg selv at livet kan være skjørt. Beskrivelsen hennes av vargtimen er treffende i så måte: «Når vargtimen er over, vet hun hva som venter. Månen prøver fortvilet å lysne tankene hennes, men den har til alle tider vært for svak. Så de kommer, tanker i flokk, som renner ut fra hjertes mørke bakvegg. Minner som forvrenges på sin vei opp fra underbevisstheten.»

Underveis i boken får vi beskrivelser og refleksjoner over menneskelige møter som gjerne kunne vært pensum for enhver lege. Stillferdige, uvanlige og jordnære fortellinger fra hverdager vi kan kjenne igjen både fra legepraksis og egne liv.

En av Brits kunder sa så treffende hva det kan handle om når møter mellom mennesker bli livgivende: «Og du så meg. Du så rett gjennom meg, og jeg vet ikke hva du så, men du tok imot meg som jeg var».

Det handler kanskje om det den fransk-litauiske filosofen Emanuel Levinas (1906-95) formidlet gjennom et langt liv, nemlig at de genuint menneskelige møtene kan skje uten at vi har planlagt dem. Vi treffes rett og slett av den Andre – og det fordrer et tilsvar – et ansvar for den andre – i ytterste konsekvens for den Andres liv.

Jeg fornemmer at det nettopp er dette perspektivet som ligger gjemt som en skatt i boken til kollega Vadla.

Boken anbefales.