Innledning

Taletolker er avgjørende for å kunne tilby likeverdige helsetjenester til fremmedspråklige pasienter (1). Bruk av profesjonell tolk øker pasientens tilfredshet, etterlevelse av råd og reduserer bivirkninger (2), men underforbruk er fortsatt vanlig (3, 4). Større legekontor bruker godkjent tolk hyppigere enn mindre praksiser, noe som er blitt relatert til bedre rutiner (4).

Den nye Forskrift om nasjonal retningslinje for medisinutdanning inkluderer eksplisitt kommunikasjon gjennom tolk som en ferdighet medisinstudentene skal beherske (5). Samtidig er undervisning om temaet mangelvare og tolkens perspektiv sjeldent ivaretatt (6, 7). For å planlegge slik undervisning sammen, inviterte tolketjenestenen i Bergen kommune Universitetet i Bergen til et lunsjmøte med de faste tolkene i februar 2020. Vi ønsket å vite mer om erfaringene fra tolkenes jobb med fastlegekontorene, med vekt på å forstå hva de trenger for å utføre jobben sin på en optimal måte.

Materiale og metode

Etter innhentet samtykket, delte vi ut et spørreskjema med spørsmål om tolkene selv, tolking de gjennomførte og hva som kjennetegnet gode og dårlige fastlegesamtaler de tolket i. Deretter hadde vi en semistrukturert samtale i plenum om tolkenes erfaringer i forbindelse med

1. behov og rutiner ved bestilling av tolk

2. tolkning i komplekse konsultasjoner

3. det spesifikke med å tolke for fastleger.

Avslutningsvis ba vi tolkene om å skrive ned tre råd til fastlegene. Dataene ble lagret i Excel og er presentert med enkle deskriptive tall. Rådene ble samlet i en liste med «Tolkenes ti råd til fastlegene». Etisk godkjenning var ikke nødvendig da vi ikke hentet inn pasientopplysninger.

Resultater

Det var 44 deltakere på møtet, hvorav åtte jobbet med bestilling av tolketjenestene eller i ledelsen, og 36 profesjonelle tolker svarte på spørreundersøkelsen som er vist i tabellen under)

De fleste tolket ukentlig, og både unge og eldre med kort og lang erfaring var representert. Den viktigste faktoren for utfallet av konsultasjonen var legens måte å snakke på: tydelig og med pauser var bra, men utydelig tale (ofte skandinaviske leger eller leger med spesielle dialekter) og i lange sekvenser var knyttet til dårlige konsultasjoner. Kontinuitet i tolkens relasjon med legen og/eller pasienten, god tid til en rolig konsultasjon og det at legen holdt avtalt tid var viktige positive faktorer. Å få informasjon på forhånd om tema for konsultasjonen var ønskelig, gjerne med kilder tolken kunne bruke for å forberede seg. Ifølge deltakerne burde legen ikke spørre tolken om personlige meninger, men tolkene svarte gjerne på faglige spørsmål som hadde med tolking å gjøre. Tabellen under viser en bearbeidet liste over de samlede ti råd til fastlegene for å forbedre kommunikasjon gjennom tolk.

Diskusjon

Tolkenes hovedbudskap er at de ønsker å bli behandlet med profesjonalitet og respekt som yrkesutøvere. De mener at gjensidig respekt og dialog er den beste oppskriften for at helsetjenestene skal klare å tilby pasientene likeverdige tjenester.

I samsvar med våre funn har en tidligere svensk studie avdekket utfordringer relatert til avklaring av tolkens rolle i samarbeid med helsepersonell, tidsaspektene ved oversettelsesarbeidet og problemer med kulturelle ulikheter (8). En systematisk oversikt peker også på tillit og respekt som forutsetninger for et velfungerende samarbeid, og konkluderer med at institusjonell anerkjennelse av tolkenes rolle er avgjørende for å få en riktig balanse mellom tillit, kontroll og makt (9).

Tolkene bekreftet at innvandrere selv ikke vet nok om sine rettigheter, og at spesielt eldre regner med at de må betale tolketjenestene selv og velger deretter (10). I Norge er bruk av taletolk knyttet til helsepersonells plikt til å gi likeverdige helsetjenester. Helsepersonell har ansvar for å bestille tolk ved behov, og kommunen skal dekke utgiftene. Tolkene mente at pasientenes rett til informasjon om tolkerettigheter burde bli bedre ivaretatt.

Deltakerne opplevde det som uprofesjonelt når de ble spurt om kulturelle råd som privatpersoner. Tolkens rolle som kulturell formidler varierer fra land til land (2, 9), men de norske retningslinjene påpeker at kvalifiserte tolker skal «(…) tolke innholdet i alt som sies, intet fortie, intet tillegge, intet endre». Ifølge deltakerne faller derfor det utenfor tolkens oppdrag å utføre andre funksjoner (3).

Stress med tid kjennetegnet samarbeidet med fastlegene. Særlig planlegging av ekstratid, inkludert tid til å presentere tolkens rolle, bruk av korte sekvenser og direkte henvendelser til pasienten er anbefalt (1). At tolken på forhånd kan få overordnet informasjon om temaet for konsultasjonen er ansett som fordelaktig for å kunne forberede seg, siden tolkene ikke har spesifikk helsekompetanse (11). Likevel mener våre informanter at det fortsatt er behov for forbedring på alle disse faktorene.

Tolken er prisgitt legens profesjonelle og styrende rolle, både for hvordan møtet skal foregå, samt hva som blir journalført av opplysninger. Avklaring og håndtering av rollene i konsultasjoner med familiemedlemmer eller i forbindelse med samarbeidsmøter, var vurdert som en avgjørende del av legens rolle, spesielt i telefonkonsultasjoner.

Forslagene til legekontorene for å forbedre kvalitet på telefonkonsultasjoner, var å bruke riktig utstyr av god kvalitet, og å informere tolken om hvem som var til stede i konsultasjonen, og hva som skjedde i rommet. Skjermtolking har vært anbefalt, men blir sjelden benyttet (12), noe som kanskje kan bli forandret etter erfaringene knyttet til koronapandemien.

Helsesektoren benytter seg i stor grad av tolker fra de laveste nivåene i Nasjonalt tolkeregister (13). De fleste tolkene har ikke norsk som morsmål, og de skandinaviske språk har mange lokale varianter som kan være krevende, spesielt per telefon. Denne utfordringen er sannsynligvis større desto lavere kvalifikasjonsnivå tolken har og burde tas tak i på systemnivå.

Denne studien har sin styrke i å trekke frem erfaringer til en stor andel av de faste tolkene som jobber i tolketjenesten i Bergen kommune, men inkluderer hverken legenes eller pasientens synspunkter, og heller ikke tolker utenfor Bergen, noe som kan begrense generaliserbarheten geografisk og til førstelinjehelsetjenesten.

Våre funn tyder på forbedringspotensial i det profesjonelle samarbeidet mellom tolkene og fastlegene. Undervisningstilbudet om samarbeid med tolk for medisinstudenter og praktiserende leger bør dermed styrkes.