Koronasituasjonen

‘Tsunamien på Vestvågøy’

Slik omtalte Dagbladet vårt lokale smitteutbrudd i slutten av august. En journalist hadde visstnok tilbrakt fire dager i vår kommune for å fortløpende dokumentere hvordan et smitteutbrudd utenfor de sentrale strøk forløper.

Øydis Hana (t.h.) og Eva Muriel Kibsgaard Nordberg (t.v.) er kommuneoverleger i Vestvågøy sammen med Øystein Tollåli, som hadde ferie under smitteutbruddet.

Eva Muriel Kibsgaard Nordberg

Kommuneoverlege i Vestvågøy,forsker, Nasjonalt senter for distriktsmedisin, NSDM/UiT

I typisk tabloidformat, med foto av enkeltpersoner og overskrift med deres fornavn og alder i parentes, dannet disse et pandemiens ansikt, enten de var på 11. overtidstime på jobb i koronatelefonen eller det var en av dem som hadde fått påvist covid-19. De illustrerte med sine historier hvilken menneskelig innsats og kostnad viruset Sars-Cov-2 krever av oss.

Dette utbruddet startet med en telefon mandag 17.august fra mikrobiologisk avdeling i Bodø. Vi hadde smittesporingsteam på plass, men den første telefonen til personen som har fått påvist smitte skal fortsatt gjøres av kommuneoverlege. Det skulle vise seg at denne personen hverken hadde reiseanamnese eller noen annen mistanke om smittekilde. Det var også få nærkontakter foruten arbeidsplassen. Utfordringen var likevel stor da arbeidsplassen var en av kommunens to sykehjemsinstitusjoner. Vår indekspasient kunne altså enten ha blitt påført smitte på jobb, eller selv ha brakt smitte inn i institusjonen.

Vi besluttet å sette i gang en bred sporing. I tillegg til indekspasientens nærkontakter, sporet vi også lenger bakover i tid, med håp om å finne smittekilde og for å hindre eventuell spredning i sykehjemmet. Ut fra indekspasientens symptomdebut satte vi et tidsrom tilsvarende inkubasjonstiden for viruset, som ifølge WHO er fem til seks dager. Samtlige besøkende og ansatte i denne perioden ble kontaktet samme kveld og bedt om å teste seg. Beboerne ble også testet. Heldigvis kom så å si alle prøvesvar negative tilbake. I dagene som fulgte skulle vi likevel få stadig flere tilfeller. Sent torsdagskveld var det ikke mulig å gjøre ferdig smittesporingsarbeidet, og vi så derfor ingen annen løsning enn å midlertidig stenge enkelte skoler og en barnehage. Vi måtte kjøpe oss tid til å skaffe oversikt over alle nærkontakter.

Vi kom tidlig i kontakt med FHI sitt smittesporingsekspertteam – som i tiden fremover skulle være en god sparringpartner når vi skulle legge vår lokale strategi. Nordlandssykehuset var tilgjengelige for oss og bistod blant annet med nok testmedier. Fylkeslegen ble også fortløpende orientert. Vi merket at plattformene som var etablert allerede i mars, hadde sin funksjon.

Tilpasset skjermdump fra Dagbladet, 30.8.2020

Vi rakk aldri å lese Dagbladets artikler om kommunen, men fikk med oss bilder og overskrifter. Det var godt å se at mobiliseringen lokalt fikk en oppmerksomhet den virkelig fortjente.

Selv kjente vi på et ekko fra mars. Da vi som tre kommuneoverleger i kombistillinger brått fikk aktiv døgnberedskap, og alt som rørte seg i kommunen skulle ha råd og føringer fra lokal smittevernmyndighet. De siste ukene frem mot lockdown den 12.mars, hadde vi allerede arbeidet med å få på plass og delta i plattformer for samarbeid, både i og utenfor vår egen kommune. Det lokale smittevernet måtte skjerpes, og logistikken rundt håndtering av mulige smittede måtte finnes ut av. Parallelt vurderte vi kontinuerlig lokal og regional risiko og holdt oss oppdatert på stadig ny kunnskap om viruset og medfølgende endringer av råd og retningslinjer. Med vinterturisme, særlig fra østasiatiske land, kjentes alt dette temmelig uoverkommelig for en kommuneoverlegeressurs som til sammen utgjorde 90 prosent.

Vi oppdaget raskt nødvendigheten av at kommuneoverlegen var til stede for lokalbefolkningen. Det var viktig å kunne tilpasse nasjonale føringer for smittevern til konkrete lokale forhold, og også å melde tilbake om de utfordringene som var gjeldende for oss her i Vestvågøy.

Taktskiftet vi fikk mandag 17. august kom etter en smittevernmessig forholdsvis rolig sommer. Mai måned gikk i hovedsak med til å støtte reiselivsnæringen i å få på plass sine bransjestandarder. I juni og juli fulgte vi opp noen bekymringsmeldinger omkring smittevern på serveringssteder. I begynnelsen av august skulle vi få noen nye tilfeller, men disse var avgrenset til en mindre klynge personer med smitte sporbar ut av kommunen.

Denne mandagen stod vi overfor et sporadisk tilfelle. Der og da ante vi ikke omfanget. Det var starten på en ny runde med lite søvn, drastiske, men nødvendige avgjørelser, og en stadig påminnelse om bredden i arbeidsoppgavene man har som smittevernansvarlig under en pågående pandemi.

Foto: Edgar El, Wikimedia commons.

Kommunen klarte å oppskalere testkapasiteten til seks prosent av befolkningen per dag i denne perioden som strakte seg over 14 dager. Smittesporingsteamene fungerte godt, etter hvert også med nyttig digitalt smittesporingsverktøy. Det er nesten surrealistisk å tenke tilbake på mars og april da koronatelefon, testing og smittesporing utelukkende ble gjort av oss kommuneoverleger – i kombistillingene våre, på ettermiddagstid, kveld og i helger. Vi husker fortsatt den første gangen vi skulle utføre en koronatest. Vi parkerte utenfor huset der vedkommende bodde. På trappen i vinterkulde og mørke bestemte vi hva som skulle være ren og uren sone før vi gikk i gang med påkledningen. Vi skulle oppdage at pusten ga frost på innsiden av visiret, noe som var både komisk, upraktisk og stressende. Slike erfaringer gjorde det imidlertid enklere for oss å delegere oppgaver videre etter hvert som kommunen ansatte personell. Vi visste så godt hva oppgavene gikk ut på og kunne enkelt følge opp og veilede.

Mobiliseringen vi nå har sett i Vestvågøy springer ut fra disse små stegene opprinnelig gjort av få mennesker med stadig flere lagspillere. Laget vokste seg stort og effektivt. Samarbeidet innad i beredskapsgruppen og på tvers av ulike kommunale enheter, med god støtte fra Nordlandssykehuset, Fylkeslegen, Folkehelseinstituttet og alle gode kolleger i de ulike uformelle foraene, gjorde det mulig for oss å komme gjennom denne bølgen. Om noe skulle omtales som en tsunami er det alle involvertes vilje til å bidra – både lokalt, regionalt og nasjonalt.

Når pandemien etter hvert legger seg, vil evnen til lagspill forhåpentligvis stå styrket tilbake. Vi har oppdaget nye måter å samarbeide på, på tvers av fag, sektorer og kommunegrenser. Og vi har sett at potensialet som ligger i dette, er mye større enn summen av det vi kan få til hver for oss.