Leder

Leser du arboglyfene?

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Kristina Riis Iden

Jeg elsker deg, leser jeg på kveldstur med hunden. Å lukte på trær er saliggjørende, det vet alle hundeeiere. Trærne rundt Mosvannet i Stavanger er majestetiske bøketrær med glatt bark og stor krone. Når jeg stopper opp ved annethvert tre, ser jeg på innrissingene i barken. Per + Kari står det på et tre, gjerne med et hjerte rundt. Jeg elsker deg, står det på et annet.

Arboglyfer er symboler og bokstaver rispet inn i et tres bark, en form for kommunikasjon med dem som går forbi. Per elsker nok Kari, konkluderer jeg med, mens hunden min inhalerer dufter ved treets fot. Arboglyfene på bøketrærne er tolkbare for meg. Derimot ville jeg ikke forstått arboglyfene som ble risset inn i ospetrær av baskere som hadde bosatt seg i USA. Med arboglyfene kommuniserte baskerne til andre baskere som måtte komme forbi. Budskapet var på baskisk, et språk som er vanskelig for andre å forstå. En lukket kommunikasjon for de utenfor, men åpen innad.

Kommunikasjon kan gjøres på mange måter, tilgjengelig eller komplisert, inkluderende eller ekskluderende, hyggelig eller kaldt. Vi kommuniserer på sosiale medier, småprater i butikken, skriver en tekst, polemiserer i en debatt, skjærer inn arboglyfer eller samtaler på fastlegekontoret.

På fastlegekontoret har vi verktøykassa, den velbrukte metaforen for fastlegens ulike remedier til bruk i konsultasjonen. Det viktigste verktøyet i kassa er samtalen.

Ifølge lov om pasient- og brukerrettigheter har alle rett til å forstå og bli forstått i konsultasjonen. Det er jo helt opplagt for at pasienten skal kunne ta egne valg, forstå legens vurdering om aktuell behandling eller andre tiltak. Det handler om å forvalte egen helse. Det dreier seg om pasientens integritet.

For at fremmedspråklige pasienter skal få sine rettigheter i konsultasjonen ivaretatt, kan vi trenge hjelp av en kvalifisert tolk. I dette nummer av Utposten kan du lese Esperanza Diaz sin artikkel om skikk og bruk når det er tolk i konsultasjonen.

Les hennes artikkel, lær deg tolkerådene, fyll dem på i din verktøykasse og implementer dem i din praksis!

Tidligere forsker ved Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse, psykolog Emine Kale, har forsket på konsultasjoner mellom immigrantpasienter og leger på et somatisk sykehus. Et av hovedfunnene i hennes doktorgradsarbeid var innvandrernes bekymring for ikke å få formidlet bekymringen sin. Det er en sårbar situasjon. Kale påpeker at det ikke bare er språk, men også kulturelle og subkulturelle forhold som spiller inn på egen forståelse av symptomer.

Legen skal, ofte med press på tid, dechiffrere pasientens bekymring. Uten bruk av tolk blir dette en vanskelig oppgave. Språket kan ekskludere, språket kan inkludere.

Kommunikasjon med fremmedspråklige pasienter uten tolk er vanskelig. I en helt annen liga er hvordan kommunisere om den globale klimakrisen i en urolig verden med sterke populistiske ledere, på en måte som gjør at jordas befolkning tar det inn over seg.

Menneskeskapte aktiviteter har bidratt med hevelse av gjennomsnittstemperaturen med 1,1 grad siden slutten av 1800-tallet. Umiddelbart fortoner det seg som et puslete tall. Men det er fryktelig dramatisk for det globale klimaet. World Health Organization (WHO) opererer med så sterke utsagn som at klimaendringene er «den største trusselen mot global helse i det 21. århundre». Vi kan alle gjøre noe, leser vi i artikkelen til Knut Mork Sagen, som er leder i legenes klimaaksjon. Det enkleste (men like fullt vriene) å begynne med, er å reise mindre, parkere bilen, finne fram sykkelen og redusere forbruket.

Leger har ofte en synlig rolle i lokalsamfunn, og vi blir hørt på. Det kan vi benytte til å kommunisere med andre om en varsom og respektfull forvaltning av naturen. Vi kan formidle at livskvalitet ikke handler om stadig økt forbruk. Så kan vi kanskje ta sats og fortelle pasientene om det helsebringende i å oppleve den vakre og livsbejaende hettemåkenes lyd, de rødlistete fuglene som kretser i endeløse sirkler over Mosvannet. Tror du ikke pasientene blir fristet til å gå seg en tur?

Kveldsturen rundt Mosvannet tar en snau halvtime. Hunden er fornøyd, hun har jo kommunisert med å lukte og tisse. Jeg er faktisk også ganske tilfreds med turens kommunikasjonsrepertoar. Jeg har lest arboglyfer, småpratet med andre hunde-eiere, nikket til joggere og smattet til endene. Men nå skal jeg hjem og lese. På bordet ligger Utposten i helt fersk utgave, med vakkert forsidebilde og med mye godt lesestoff.

God lesing!