En praksisperiode utenom det vanlige

Utrustning i koronaens tid.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Vilde Iversen

Medisinstudent Universitetet i Bergen

Endelig var sjetteåret på medisinstudiet i gang, og endelig skulle jeg ut i allmennpraksis. Dette var en praksisperiode jeg lenge hadde sett fram til, og da av den enkle grunn at den hadde rykte på seg for å være den beste praksisen i løpet av hele studiet. Jeg skulle virkelig få prøve meg som lege på ordentlig, med alt dette innebar av utfordringer

Allerede første uke i praksis hadde jeg egne pasienter – og jeg husker særlig godt en ung jente som kom til meg fordi hun var så bekymret for koronaviruset som herjet i Kina. Jeg beroliget henne, fortalte at dette viruset ikke var kommet til Norge, og at det ikke var noe å bekymre seg for. For det var det jo heller ikke. Eller?

Tre uker ut i praksisperioden var vinterferien over, og første smittetilfelle i Norge var et faktum. Etter dette gikk det fort i svingene – og kun en drøy uke etterpå la regjeringen fram strenge tiltak for å stanse smittespredningen. Påfølgende mandag ble det avholdt personalmøte på legekontoret. Personalet ble her inndelt i «par», og kun ett par bestående av én lege og én helsesekretær skulle være fysisk til stede på kontoret av gangen. Dette for å forhindre eventuell full nedstengning av kontoret.

Etter det uvanlige personalmøtet skilte alle lag, usikre på hvor lang tid det ville ta før hele gjengen kunne være samlet på kontoret igjen.

På legekontoret var det ikke bare de ansatte som måtte forholde seg til endringer i driften, også pasientene måtte være med på dugnaden. Alle problemstillinger som kunne utsettes ble utsatt, og konsultasjoner som kunne tas på telefon eller video, ble gjennomført på denne måten. Jeg ble imponert over hvor løsningsorienterte alle var – og ikke minst av gjennomføringsevnen som ble vist, og kjente på stolthet over å være en del av et slikt helsevesen. Brått ble praksishverdagen en helt annen enn den hadde vært for bare en uke siden. Men dette var plutselig helt naturlig og den største selvfølgelighet. Det var som om dugnadsånden var kastet over oss alle sammen, og disse endringene kostet oss ingenting, det var rett og slett det som måtte gjøres.

Det snakkes mye om at denne pandemien kunne vært håndtert bedre dersom man var bedre forberedt. Når jeg nå har sett hvor handlekraftig og tilpasningsdyktig primærhelsetjenesten kan være på så kort varsel, må jeg innrømme at jeg er spent på å se hvordan utfallet blir dersom Norge og verden på nytt skulle rammes av en lignende pandemi. Det er nok flere enn meg som har fått uvurderlig lærdom når det kommer til håndtering av slike situasjoner. Så gjenstår det bare å se når vi får bruk for dette neste gang.

Min siste praksisperiode på medisinstudiet viste seg altså å bli alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Til tross for at de siste ukene ble snudd på hodet, har det også kommet mye positivt ut av situasjonen – som for eksempel at jeg også lærte meg å utføre videokonsultasjoner, og ikke minst at jeg fikk oppleve noe som kommer til å bli sett på som en historisk begivenhet, og som kanskje har forandret primærhelsetjenesten for godt.

Full av ny erfaring og lærdom, etter medisinstudiets mest uvanlige praksisperiode, tok jeg kystbussen hjem til Bergen. For anledningen koronakledd i munnbind og med Antibac i lomma.