Etter 100 år var allting glemt – nesten

<>

<>

Under en utenlandsreise i fjor høst plukket jeg opp ei bok med tittelen Pandemic 1918 – The Story of the Deadliest Influenza in History av Cathrine Arnold – en utrolig spennende oppsummering av influensapandemien som i 1918–19 tok livet av mer enn 100 millioner mennesker i det som er beskrevet som en av de største naturkatastrofene i verdenshistorien. Lærdommen fra spanskesyken burde vi ikke så lett glemme. Det gjelder å være forberedt og raskt slå til når en ny pandemi rammer, er forfatterens budskap i bokens avslutningskapittel.

Ved starten av 2020 begynte det å komme stadig hyppigere rapporter i media om sykdomstilfeller forårsaket av et nytt virus i Wuhan, Kina, som menneskene trolig hadde plukket opp fra dyreriket. De kinesiske myndighetene så i starten ut til å håndtere dette like dårlig som ved SARS i 2003: Med forsøk på å stilne stemmen på øyelegen som først advarte vennene mot smitten og slik gjorde offentligheten oppmerksom på det nye viruset, forsinket de muligheten til å begrense utbruddet – ikke ulikt det en så i USA da spanskesyken først traff landet i 1918, hvor en var redd for å lage unødig oppstyr som ville ramme myndighetene. Om lag fem måneder ut i 2020 vet vi fasiten på denne unnfallenheten: En verdensomspennende pandemi forårsaket av SARS-CoV2-viruset, det verste globale sykdomsutbruddet i vår tid.

I slutten av februar i år delte Kjartan Olafsson med resten av styret i Norsk forening for allmennmedisin mailer han hadde fått fra Italia via sitt nettverk oppnådd gjennom arbeid i UEMO, den europeiske allmennlegeforeningen, der han tidligere har vært visepresident. Rapportene var rystende: Overfylte sykehus og koronasyke i hopetall, manglende beskyttelsesutstyr og helsepersonell som selv ble smittet, slik at de ble vektorer for smittespredning – for ikke å glemme flere titalls allmennleger som var døde. Italienerne mente det bare var et tidsspørsmål før sykdommen spredte seg til resten av Europa og verden.

Meldingen vi fikk var tydelig: Forbered dere, for dere er bare 14 dager fra helvete! På dette tidspunktet hadde tilsynelatende ikke norske myndigheter tatt innover seg at Nord-Italia bare var en flyreise med norske skiturister unna Norge. Norske myndigheter var i likhet med andre europeiske land ikke opptatt av å sjekke egne beredskapslagre av testutstyr eller verneutstyr, men vurderte om de skulle sende hjelpesendinger med utstyr til Kina. Litt rart siden svineinfluensaen i 2009 hadde vist oss at vi var sårbare og at det var nødvendig å ha en viss grad av beredskap i en tid hvor en pandemi ble regnet som mer sannsynlig enn en storkrig.

«Ta ledelsen», heter det i en av de allmennmedisinske tesene. Og det var nettopp det før nevnte Kjartan Olafsson gjorde med et nokså radikalt forslag: Styret for Norsk forening for allmennmedisin burde legge bort alt annet arbeid med høringsuttalelser og annet en fagmedisinsk forening til vanlig sysler med, og heller slå seg sammen med styret i Allmennlegeforeningen i en felles innsatsgruppe som fokuserte på utfordringer knyttet til covid-19 de neste ukene. Innsatsgruppen under dynamisk ledelse av tospannet Marte Kvittum Tangen og Nils Kristian Klev ble lokomotivet i en formidabel og rask mobilisering av hele det allmennmedisinske miljøet. Det ble samarbeidet godt med de samfunnsmedisinske foreningene og ikke minst opp mot helsemyndighetene.

Allmennlegene sto midt på slagmarken der hvor den første fasen av kampen mot det nye viruset sto: Ute i kommunene. Selv om Norges begrensede intensivkapasitet fikk mye oppmerksomhet i de første ukene, var det ute i kommunene vi virkelig kunne flate ut sykdomskurven ved å drive godt smittevernarbeid med sporing, testing og isolering. Med svært begrenset tilgang på testutstyr og strenge kriterier fra Folkehelseinstituttet for hvem vi kunne teste med svelg- og neseprøve til PCR-analyse, klarte en i kommuner som Fosen, Sel og Hol å begrense de første tilløpene til store sykdomsutbrudd ved hjelp av godt lokalt smittevernarbeid.

I dette nummeret av Utposten har flere av pionerene i den norske koronamotstandskampen dokumentert sitt arbeid – slik at det ikke skal bli glemt og slik at vi har et sted å slå opp når neste pandemi rammer. Norske allmennleger og samfunnsmedisinere har all grunn til å være stolte av innsatsen så langt.