Legen leser

Hva leser Marit Tuv?

Hva leser du nå?

De siste månedene har rommet lite selvvalgt lesestoff. Det nye koronaviruset og hyppige endringer i retningslinjer fra Folkehelseinstituttet har lagt beslag på de fleste av mine våkne timer. Smittevernregler er imidlertid ganske tørr lektyre, så Sigrid Sollunds Hersketeknikker og Nina Lykkes Full spredning har fungert som en forfriskende avveksling fra livet som kombilege denne våren.

Hvorfor leser du disse bøkene?

Mange diskusjoner har endt med at jeg har kjent meg liten – uten at jeg helt har kunnet peke på hva det var som ga meg den følelsen. I etterkant har jeg skjønt at jeg ble utsatt for hersketeknikk. Hersketeknikkenes vesen er å gjøre den andre usikker. Det er viktig å kjenne teknikkene, slik at man skjønner hva som skjer når motparten benytter seg av dem under en diskusjon. Sigrid Sollund gir i sin bok en grundig innføring i de ulike hersketeknikkene og gode råd for hvordan man kan håndtere dem.

En hyppig brukt teknikk blant eldre personer er å vise til erfaring, uten å underbygge med saklig argumentasjon. Sollund påpeker at det å ha drevet med noe lenge ikke trenger å bety at man har gjort det riktige hele tiden – man kan ha begått dumheter og feilvurderinger hele veien. Motstanden man ofte møter på som mindre erfaren kan også være et godt tegn: De negative kommentarene kan innebære at man faktisk har begynt å få innflytelse.

En annen teknikk som brukes av mange er å framstille seg selv som offer. Da blir alle som kritiserer deg automatisk overgripere, og du selv blir uangripelig.

Fastlegen Elin i Nina Lykkes roman behersker en og annen hersketeknikk. I kaoset sitt klarer hun verken å ta godt vare på seg selv eller pasientene sine. Jeg hadde lest romanen omtrent halvveis før Aftenposten i februar satte saken om de slitne fastlegene og de krevende pasientene på trykk. Plutselig ble fiksjonen til virkelighet som det måtte responderes på, og Elin fikk hvile på nattbordet en stund. Det er jo ikke pasientene som er problemet for fastlegene – det er arbeidsmengden!

Etter hvert som pandemien løsnet grepet om min hverdag, plukket jeg på nytt opp satiren om Elin og hennes krisemestring. Jeg humret meg gjennom romanens siste halvdel, og satt igjen med følelsen av å ha en viss kontroll – koronakrise til tross.

Illustrasjonsfoto: Morten Hernæs

Hvor leser du?

Jeg leser mest om natten. I et hus med seks beboere byr dagslyset og sofaen sjelden på ro. På late sommerkvelder tar jeg med meg boka til hengekøya i skogen rett ved huset vårt, med utsikt over Fagernes. Fuglekvitteret og suset fra trekronene gir meg sjelefred.

Hvilke bøker vil du helst lese?

Jeg er ganske altetende når det gjelder litteratur, både hva gjelder form og innhold. Alt fra fagbøker til novellesamlinger kan fenge meg. Per Egil Hegges bøker Heng ham, ikke vent til jeg kommer og Ridende rytter til hest er juveler for den som er pirkete og bryr seg om norsk ortografi. Ellers liker jeg godt å lese bøker som gjør meg litt klokere i møte med pasientene. Selvhjelpstrilogien til Ingvard Wilhelmsen, som inneholder bøkene Sjef i eget liv, Kongen anbefaler og Det er ikke mer synd på deg enn andre, har vært til hjelp for meg i mange situasjoner, både privat og i virket som lege. Det er fantastisk å kunne tipse om en bok under konsultasjonen, og så møte en mindre engstelig pasient på kontoret noen uker senere.

Har du en anbefaling til Utpostens lesere?

Jeg åpner alltid lokalavisen bakerst for å lese dødsannonsene. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. De sorgtunge ordene i annonsene er også vakre – og minner om at vi må leve mens vi kan. Bevissthet omkring døden kan gi næring til livet, slik Per Fugelli skildrer i boken Døden, skal vi danse? Denne kloke og lettleste beretningen om liv og død bør leses av alle leger.

Fugelli påpeker at det er umulig å være en god lege for alvorlig syke mennesker man ikke kjenner. Han bruker begrepet «engangsleger» – ikke knyttet til videokonsultasjoner, men om de mange møtene med hvitkledde hjelpere uten kjennskap til hans sykehistorie.

Som fastlege tenker jeg at det er nettopp her vi har størst betydning: Fordi vi kjenner pasientene våre, kan vi bidra til større trygghet og mer skreddersøm. Fugellis betraktninger kan gjøre oss til bedre leger for dem som trenger oss aller mest.