Sakte åpning

Denne lederen er skrevet med en uke igjen til 17. mai. Norge er på vei til å åpne – sakte, men sikkert. Vi går mot sommerferie, selv om snøværet utenfor vinduet mitt ikke tyder på det. Smittetallene er på vei nedover, optimismen er på vei inn i næringslivet igjen og skolebarna jubler.

Imens sitter det en bråte samfunnsmedisinere i landet og lurer på hva som kommer til å skje. Vil reproduksjonstallene stige igjen? Kommer smittetoppen i september? Januar? Eller slår den oss for fullt midt i sommersesongen, mens kommuneledelsen, halvparten av fastlegene og sykepleierne er på ferie? Hvordan skal vi planlegge for noe man ikke vet, hvordan skal man dekke den manglende forutsigbarheten – det kjente, det vi er vant til?

Beredskap for det som kan skje koster ofte, og det koster å presse på for å få beredskapen på plass. Samfunnsmedisinerne i landet må stå for argumentasjonen for en faglig sterk beredskap. Beredskap for å håndtere de syke, beredskap for å motta prøvesvar og beredskap for å drive aktiv testing og smittesporing. En slik beredskap må være bredere og større enn den legevaktsdriften som vi er vant til. Og den kommer til å kreve ny bemanning, den kommer til å kreve friske bevilgninger.

Vi må tørre å sette beredskapen, og så får vi tåle om det vi frykter ikke kommer likevel, og kostnadene ble større en det som var nødvendig. For det motsatte kan vi ikke tåle. Det motsatte av god beredskap er ikke et alternativ vi kan tillate oss. Det motsatte vil sette oss ut av spill.

Så må vi få redskapene. Allmennlegene har vært dyktige til å tilpasse seg. De har fått på plass elektroniske løsninger for e-konsultasjoner og videokonsultasjoner. Nå haster det for kommuneoverlegene. Kommunene kan ikke drive smittesporing pr. penn og papir. Systemer for registrering og oppfølging av smittede og nærkontakter må på plass. Disse systemene må kommunisere med andre kommuner/kommuneoverleger og FHI. Vi skal holde på med dette lenge, det er fortsatt tid.

Det er vanskelig å spå om fremtiden, selv om mange har forsøkt det den siste tiden, men håpet det skal vi unne oss. Det er i håpet vi kan hente energien til fortsatt å kjempe.