Gjesteinnbygger i hovedstaden

Vår nye NFA-leder hører til på bygda, nærmere bestemt Tynset. Urban blir hun etter eget utsagn aldri, selv om hun har prøvd bylivet noen måneder nå. – Jeg kunne bodd hvor som helst, bare stedet er lite nok. Det å vite hvem folk er og å få være del av et levende lokalsamfunn er avgjørende for min følelse av tilhørighet, understreker hun.

Samtalen dreier straks over på den nokså store avstanden mellom hjemstedet i Nord-Østerdal og hennes nye kontoradresse på Legenes hus. Ukependlingen går overraskende bra, bedyrer trebarnsmoren: – Togturen til Oslo gir meg drøye fire effektive arbeidstimer. Slik sett taper jeg ikke så mye tid på pendlingen. Høsten har imidlertid vært travel på grunn av arbeidet opp mot regjeringens kommende handlingsplan for fastlegeordningen, så det er blitt færre helger med familien enn jeg hadde tenkt.

De to yngste barna på 12 og 18 år synes det går fint å dele hverdagen med pappa. Han er tømrer av den selvstendige og fleksible typen, og har tilpasset seg mye for at kabalen hjemme skal gå opp. I Tigerstaden deler Marte leilighet med eldste sønn på 21 år som studerer juss og har en deltidsstilling på Stortinget for Senterpartiet. – Vi er nøye med hva vi deler med hverandre, understreker 47-åringen. – Jeg lærer likevel stadig noe nytt om prosess som kommer til nytte i ledervervet!

Gjør kloke valg

En rekke tilfeldigheter ledet henne inn mot dette krevende vervet i Legeforeningen. Bak seg har hun fire år som leder i Hedmark legeforening, seks år som medlem av Statens helsepersonellnemnd og et styreverv i Nasjonalt senter for distriktsmedisin. Helt fra hun var medlem i det aller første NFA-styret i 2006, har hun syntes at det er artig og spennende med denne typen arbeid.

– Jeg følte meg klar for et lederverv nå. I løpet av de månedene som er gått fra jeg overtok som leder i NFA 1. september, har vi prioritert den allmennmedisinske delen av kampanjen om kloke valg. Kampanjen startet i USA i 2012, og Legeforeningen tok i 2018 initiativ til å etablere den norske versjonen. Hensikten er å redusere undersøkelser og behandling som pasienter ikke har nytte av og som i verste fall kan skade. Jeg tror jeg har lyktes med å nå ut med et budskap til folk flest om effektene av overdiagnostikk og helsekontroller. Blant annet gjestet jeg radioprogrammet Norgesglasset på NRK P1. Etter dette kom det en rekke positive tilbakemeldinger fra hele landet, forteller hun begeistret.

– De nye måtene å møte pasienter på har også vært et viktig tema i høst. Nye arbeidsformer kan øke belastningen på fastlegene, men vi vil helst unngå å la andre overta noen av oppgavene våre. Det er en faglig utfordring å analysere dette godt nok. NFA-styret ønsker å sette agenda, og forsøker å peke på noen punkter vi synes det er viktig å jobbe særskilt med, blant alle de problemstillingene som flyter til oss.

Marte opplever den grunnleggende faglige uenigheten innad i Legeforeningen omkring testing for svangerskapsdiabetes som den vanskeligste utfordringen NFA står i for øyeblikket:

– Gynekologene mener det er klokt å gjøre det vi kan for å finne alle de gravide med svangerskapsdiabetes for å redusere risikoen for fødselskomplikasjoner. Gynekologene vil ikke kalle det screening, selv om 80 prosent av førstegangsgravide etter nåværende kriterier skal testes. Internasjonale data viser ikke nytte av slik testing, men gynekologene mener at norske data gir grunnlag for å hevde at denne testpraksisen har noe for seg. Allmennlegene på sin side mener at det er usikkert hvor god testmetoden er, og at veldig mange må gjennomgå testing for å finne de få med forhøyet risiko.

Gevær og grønne klær

Den lett kamuflerte trønderdialekten kommer bedre til overflaten når NFA-lederen blir engasjert. Hun trådte sine barnesko i Snillfjord på Trøndelagskysten, og ikledde seg først kamuflasje etter at hun som tenåring flyttet med familien til Eidskog ved svenskegrensa og bestod jegerprøva. Siden da har den 10. september nærmest vært en hellig dato. Martes store lidenskap er å jakte rype og storfugl. Ryktene vil ha det til at den største tiuren hun har felt veide over fem kilo.

– Det stemmer nok det, sier hun med utilslørt stolthet i stemmen. – For meg er jakt både spenning og egenterapi. Jeg har aldri prøvd yoga, men jeg kan forestille meg at det er noe av det samme: Man må være til stede der og da, tenke på akkurat den oppgaven og koble av fra alt annet, ellers fungerer ikke samspillet med hundene, og da blir det ingen fugl.

Utpostens medarbeider undres hva man egentlig bruker en tiur til. Svaret fra den erfarne storfugljegeren lyder: «til mat og pynt!» Den har visst bryst som en svær kalkun og tilberedes på samme måte som rype. Smaken avhenger av når på året den blir skutt og hvor mange vintre den har tråkket rundt i gammel skog – de eldste kan bli over ti år gamle og har grovt og trevlete kjøtt. Orrfugl er mindre enn storfugl og tiuren er maken til røya, men alle er hønsefugler. Røy og orrhane kan krysses, avkommet er infertilt og kalles rakkelfugl.

Kunnskapsgapet mellom intervjuobjekt og redaksjonsmedarbeider vitner om såpass dårlig research at det beste er å pense seg inn igjen på et spor hvor vi begge har erfaringsgrunnlag, nemlig legevakt.

Givende yrke

Legevakt er det mest spennende med fastlegejobben, mener Marte. – Det er da vi leger virkelig utfordres. For pasientene i distriktene er det viktig å ha en solid legevaktstjeneste. Folk bør kunne forvente gode akuttmedisinske tjenester uansett hvor de bor.

Hun startet som turnuslege på Tynset legekontor og fortsatte etter dette som fastlege på samme sted. – Gjennom mange år gikk vi femdelt vakt. Etter hvert ble det mer krevende å holde på legene. Nå er det etablert interkommunal legevaktordning tilknyttet sykehuset på Tynset, og den dekker 13 000 innbyggere spredt over et areal på størrelse med Oslo, Akershus og Østfold. Det fungerer etter min mening bra, sier den engasjerte legen.

I lys av krisen i fastlegeordningen er det ingen stor overraskelse at det har vært vanskelig å skaffe vikar til Kvittum Tangens fastlegehjemmel. Til yngre kolleger som snuser på fastlegeyrket vil hun gjerne framheve friheten allmennpraksis kan by på: – Det er klart det er noen utfordringer med å være fastlege slik situasjonen er nå, men da barna mine var små, kunne jeg ofte bestemme selv når det passet å ta etterarbeidet. Slik fikk jeg en travel hverdag til å fungere.

Travelheten er den samme i jobben som fastlege som i vervet hun nå innehar, men hun opplever større kontroll i lederrollen. Fastlegehverdagen krever aksept for litt kaos og noen emosjonelle påkjenninger:

– Å være fastlege er en gave på den måten at man blir godt kjent med pasientene og får følge dem gjennom livet. Det er mye egenlæring i å se hvordan folk takler belastninger, og sterkt motiverende å se at de opplever gode ting i livet etter det vonde de ble utsatt for. De pasientene jeg har vært tettest på i en dyp krise er de jeg har det sterkeste båndet til, og som jeg savner aller mest nå som jeg har permisjon fra jobben på legekontoret på Tynset, sier NFA-lederen ettertenksomt.

Det er tydelig at denne damen brenner for både faget og pasientene sine. Nå som det er vinter og hun ikke lenger kan jakte, avreagerer hun med å gå på ski – helst alene og langt. Hun samler krefter ute i naturen, og dem vil hun komme til å trenge i arbeidet med handlingsplanen denne våren. Heldigvis for oss fastleger er Martes mann en kløpper til å smøre ski, så hun har alltid godt feste i motbakkene.