Skolen i Salerno og middelhavsdietten

Etter Romerrikets oppløsning (476 e.Kr.) fulgte nedgangstider, krig og plyndring, og antikkens møysommelig akkumulerte kunnskap og den stolte gresk-romerske kulturarven, deriblant Hippokrates og Galens skrifter, gikk tapt under barbarenes herjinger. Det ble uår, sult og fattigdom. Epidemier florerte. Overfor slike katastrofer stod legene maktesløse, og blant folk flest forvitret således tiltroen til så vel legestand som vitenskap. Det spirituelle ble favorisert fremfor det materielle, og det ble viktigere å frelse sjelen enn å helbrede legemet. Alt var likevel ikke tapt. Særlig benediktinermunkene ved klosteret i Montecassino (Sør-Italia) begynte å kopiere, studere og kommentere gamle medisinske skrifter og utviklet således en betydelig kunnskapsbase. Klosteret ble et senter for vitenskapelig aktivitet, og snart fikk munkene, med sin vektlegging av medlidenhet, en ledende rolle i behandlingen av syke.

Det var på denne bakgrunnen at Schola Medica Salernitana fikk sin oppblomstring rundt 1000-årsskiftet. Skolen var et lærested for legekunst med røtter tilbake i antikkens Hellas, nå med veksler i de vitenskapelige aktivitetene ved klosteret i Montecassino. Det fortelles at skolen ble opprettet som et samarbeid mellom en jøde, en araber, en greker og en latiner. Om dette er riktig, er vanskelig å si sikkert. Salerno og omliggende byer var på den tiden et viktig senter for internasjonal handel, et sted hvor ulike kulturelle strømninger møttes, og det er ingen tvil om at legene ved skolen tok for seg av kunnskap fra både vestlige og østlige tradisjoner.

Skolen i Salerno tiltrakk seg mange betydelige personer. En av dem var Constantinus Africanus (1010–1087) som kom til Salerno i 1075 fra Kartago. Han var en svært kunnskapsrik og språkmektig filosof og vitenskapsmann som hadde måttet flykte fra Tunis, hvor han var blitt beskyldt for å bedrive magi. Den første tiden i Salerno holdt han seg skjult som tigger. Men han fikk etter hvert innpass ved Schola Medica Salernitana, og her oversatte han de glemte medisinske skriftene til Hippokrates og Galen fra arabisk tilbake til latin, i tillegg til mange andre viktige tekster fra arabiske leger og forfattere.

Også legene i Salerno var flittige skribenter. Det mest kjente bokverket fra Schola Medica Salernitana er utvilsomt Regimen sanitatis, skrevet «for en engelsk konge, av hele skolen i Salerno». Det fortelles at Robert, sønn av William Erobreren og hertug av Normandie, på vei hjem fra sitt første korstog, hadde søkt medisinsk bistand i Salerno. Under kampene var han blitt truffet i høyre arm av en forgiftet pil, og dette såret ville ikke gro. I Salerno ble han kurert, og før han reiste, bad han om å få med seg en «vade mecum» (gå med meg), en håndbok med skolens råd om hvordan han best kunne bevare sin helse. Legene i Salerno gikk da sammen om å skrive Regimen, en encyklopedi om hvordan folk kan bevare sin gode helse ved å anlegge en fornuftig livsstil – uten å ty til medisiner. Boken, som er skrevet på vers for å lette hukommelsen, inneholdt først 362 vers. Senere kopier ble modifisert og utvidet til over 3000 vers etter hvert som ulike forfattere oversatte boken til en rekke europeiske språk.

Regimen innledes med en bolk om hygiene og diett. Det mest interessante og fortsatt aktuelle i denne sammenhengen er konkrete kostråd. Det oppmuntres til å spise variert, en diett rik på frukt, grønnsaker, belgfrukter, oliven og olivenolje, sjømat og kornprodukter, samt et moderat inntak av rødvin – med andre ord et kosthold lik det vi i dag forstår med «middelhavsdiett». Det er ikke usannsynlig at slik mat preget det sør-italienske kostholdet allerede den gangen, men fikk altså her sin medisinske anerkjennelse. Dessverre førte ny overflod og rikdom til at denne maten forsvant fra middagsbordene, og det skulle gå mange hundre år før diettens helsebringende virkning ble gjenoppdaget.

Skolen i Salerno, med sin filosofiske og vitenskapelige orientering, hadde i en lang periode betydelig innflytelse over pensum på de ulike medisinske lærestedene rundt om i Europa. Men etter hvert ble konkurransen med andre universitet for stor; under inkvisisjonen emigrerte de lærde araberne til Paris. Skolen i Salerno, som hadde vært modell for mange moderne universitet, ble etter hvert ansett som både konservativ og avleggs. I 1811, etter ordre fra Napoleon, ble skolen stengt og all utdanning av leger lagt til Universitetet i Napoli.