Prosjektet «Barn som pårørende i fastlegetjenesten»

Både Utposten og Tidsskriftet har de siste 10-15 årene hatt bidrag (6, 7, 8, 9,10) som alle peker på viktigheten av at barna blir sett av helsearbeiderne foreldrene møter. Foreldre i den aktuelle gruppen har fastlege, og mange har jevnlig kontakt med legen sin. Posisjonen som fastlege gir gode forutsetninger for å etterkomme lovens pålegg. Det er imidlertid utfordringer i overgangen fra lov til implementering. Forskergruppen Barn som pårørende i fastlegetjenesten, tilsluttet Uni Helse i Bergen (nå NORCE), fikk derfor finansiering fra Norges forskningsråd og Helse Vest til å gjennomføre et forskningsprosjekt der formålet var å undersøke muligheter og begrensninger fastlegetjenesten gir til å følge opp lovpålegget. Prosjektet hadde fem delprosjekt, hvorav de tre første inngikk i et PhD-prosjekt (11). Vi gjennomførte kvalitative analyser av fokusgruppeintervjuer med fastleger (12) og ungdom (13) og individualintervjuer med syke eller rusmisbrukende foreldre (14). I tillegg gjennomførte vi en nettbasert spørreundersøkelse blant fastleger basert på hypotesene fra de tre foregående delprosjektene (15), og en oppsummerende artikkel (16). Den sjette og siste artikkelen fra prosjektet ble publisert i 2019 (17).

Resultater fra prosjektet

Fastlegene fortalte at de ofte var i en god posisjon til å kunne ta opp barnas situasjon i konsultasjoner med foreldrene og å støtte dem med foreldreoppgavene. Ungdommene vi intervjuet ønsket også at fastlegen skulle ta opp hjemmesituasjonen deres. Foreldrene uttrykte bekymring for barna sine, og de ønsket å snakke om dem med fastlegen, men de ville at fastlegen skulle ta initiativet. Likevel forble barna ofte «usynlige» (6) på legekontoret når foreldrene konsulterte fastlegene for sine egne helseproblemer. I en sekundær analyse av resultatene fra de fire første delstudiene fant vi (16) holdepunkter for at det ofte var en gjensidig ambivalens mellom fastleger og foreldre med hensyn til å ta opp barnas situasjon i samtalene. Analysen gav også hypoteser om hvordan fastleger kan håndtere denne ambivalensen i konsultasjonene.

Noen foreldre opplevde det vanskelig å ta opp hjemmesituasjonen, fordi de da kunne avsløre at de ikke var gode nok foreldre. Frykten for at barnevernet skulle ta fra dem omsorgen kunne ligge bak. Noen var i tillegg usikre på om barna hadde godt av å bli orientert om problemene deres, «det barn ikke vet, har de ikke vondt av». For mange var nettopp foreldrerollen og familielivet viktig for å beholde verdigheten og den sosiale tilhørigheten. Det å fungere som foreldre kan gi mestringsfølelse og mening, og derved hjelpe de syke foreldrene i tilfriskning og rehabilitering (18).

Fastlegene fortalte oss at rammene i fastlegetjenesten, med travle kontordager og korte konsultasjoner, ble en barriere som gjorde det vanskelig å snakke om barna. Et annet problem var at medlemmene av samme familie kunne ha forskjellige fastleger. Svarene fra spørreundersøkelsen (15) tydet på at fastlegene opplevde det som sitt ansvar å følge opp barna når de stod på samme liste som den syke forelderen, men ikke dersom barna stod på en annen fastleges liste. Mange leger lot være å ta opp barnas situasjon, fordi de tenkte at de da kunne legge stein til byrden til foreldre som allerede hadde det vanskelig. De tenkte at pasienter som kom til dem for å få hjelp og støtte i en tung hverdag, lett kunne oppleve at legen la skylden på dem for at familien hadde det strevsomt. Legene var også opptatt av risikoen for å miste pasientenes tillit, eventuelt at de ville forlate lista og gå til en annen, ukjent lege. De mente at mange av disse pasientene nettopp hadde behov for kontinuitet i lege-pasientforholdet.

Hvordan håndtere den gjensidige ambivalensen?

Intervjumaterialet inneholdt refleksjoner og kasusbeskrivelser av hvordan legene kunne håndtere og bøte på denne ambivalensen, og derved bringe barne- og familiefokuset inn i konsultasjonene med foreldrene. I utgangspunktet bør fastlegen gå ut fra at foreldrene både ønsker hjelp og strever for å oppnå det beste for barna. I tillegg må legen vurdere arbeidsalliansen med foreldrene og om foreldrene har den nødvendige tilliten til dem til at temaet kan bli tatt opp. De må ha kunnskap om temaet, f.eks. om de daglige utfordringene disse barna kan være utsatt for, og erfaring i å snakke med barn. Rådene er kondensert til seks punkter:

• Anerkjenn foreldrenes anstrengelse for å opprettholde et vanlig familieliv.

• Husk at mange foreldre ønsker å snakke om barnas situasjon, men vil at fastlegen tar initiativet til samtalen.

• Spør foreldrene respektfullt og åpent om de ønsker en samtale om hvordan barna har det.

• Orienter deg omkring det lokale hjelpeapparatet og relevante støtteordninger.

• Skaff deg erfaring med å snakke med barn.

• Vær aktiv i samarbeidet med andre hjelpeinstanser rundt en familie med vansker.

• Flere av disse elementene er kjent fra forskning fra spesialist- og allmennlegetjenesten (19, 20). Vårt bidrag i de to siste artiklene (16, 17) er forslag til hvordan innsatsen kan inkorporeres i en klinisk hverdag i allmennpraksis.

Fastlegene kan være i en nøkkelposisjon for å fange opp de «usynlige barna». Likevel kan det ta tid å oppnå den nødvendige tilliten hos foreldrene til å kunne snakke om barnas situasjon og deretter komme i posisjon for å hjelpe (17). Det er i tillegg viktig at fastlegene er seg bevisst de begrensninger som deres arbeidsbetingelser gir, og søker samarbeid med andre hjelpere i arbeidet for å sikre barns utviklingsfremmende oppvekstbetingelser og beskyttelse mot omsorgssvikt. Barna må prioriteres og kan ofte ikke vente (7).