Hva leser Jan Håkon Juul?

Akkurat nå holder jeg på med en bok av Torkil Damhaug som heter Se en annen vei. Torkil er kollega av oss med spesialisering innen psykiatri. Bokens hovedperson er Marlen Glenne, som studerer medisin i Budapest. Marlen har en brokete fortid og blir tilfeldig (eller kanskje ikke) trukket inn i jakten på to småkriminelle sigøynerbarn som stjeler noe de ikke skulle ha stjålet. Marlen dras mellom ulike aktører på sykehuset, politiet og kriminelle som alle vil hjelpe henne, og som trenger hennes hjelp i en intens triller. Samtidig får vi tilbakeblikk mot hennes fortid. Hennes familiære forhold som har gjort henne til den personen hun er, med den ballast hun bærer.

Boken skildrer Budapest som by, og et persongalleri fra flere kulturelle og etniske miljøer i Ungarn. Flere av personene i boken snakker om hvordan de ulike miljøene kjemper mot hverandre, hvordan enkelte grupperinger hater sigøynere og jøder. De nevner hvordan Ungarn alltid består, til tross for å være tapende part i alle kriger og har vært del av de fleste store sammenslutningene i Europa, men alltid kommet ut igjen som selvstendig stat når slike riker – som for eksempel det ottomanske riket – går nedenom.

Det er egentlig ganske tilfeldig. En bokhandel gikk konkurs rett før jul, og på opphørssalget fikk jeg med meg en god del ulike krimbøker. Torkil Damhaug har jeg ikke lest før, og det var kun skildringen på baksiden som fikk meg til å plukke blant annet denne boken med meg fra salget. Jeg må si at jeg var heldig med valget. Dette er en slik type krim/triller som passer meg godt, da den skildrer mye politikk og kultur fra et fremmed land.

Før jeg ble pappa, kunne jeg egentlig lese hvor som helst, og hele tiden. Nå er det ingen tvil om at jeg stort sett leser skjønnlitteratur sent om kvelden, rett før leggetid. Og selvfølgelig hvis jeg er ute på reiser. Det beste er alltid å lese på fly-, tog- og bussreiser, eller egentlig når anledningen byr seg. Imidlertid klarer jeg sjelden å lese fag på reise, av en eller annen grunn. Så leser jeg jo ganske mye på kveldene, men det blir som min gode kollega Laila beskriver – sammen med ungene. De har heldigvis overtatt lesegleden, noe jeg tror man har god nytte av i livet.

Krim. Helt klart mest glad i krim, men jeg er også stor fan av Harry Potter-universet, og ikke minst Tolkiens univers med Ringenes herre og Hobbiten blant annet. Jeg er så heldig å være på tredje runde av Harry Potter nå siden ungene foretrekker at jeg leser den til dem fremfor at de leser den selv.

Innenfor krim kan jeg lese alt. Liker Jo Nesbø best selvsagt, men kanskje enda mer krim som bruker mer tid på å skildre kultur, religion, personkarakterer osv. enn selve mysteriet i seg selv. Tom Egeland har flotte bøker som har mye religiøse og kulturelle «diskusjoner» med seg. Det samme finner en i Dan Browns bøker, som er spekket av koder og religiøs mystikk. I tillegg er bøkene til Yrsa Sigurðardóttir om Island og ikke minst Peter Mays trilogi om Skottlands Isle of Lewis. Spesielt vil jeg frem-heve nummer to i trilogien, Lewismannen. Jeg-personen i boka er dement, og det gir et morsomt innblikk i demens fra innsiden (i den grad man kan kalle demens for morsomt).

Jeg syns det er vanskelig å velge en. Det er mye gode bøker der ute. Vil jo anbefale Peter May som jeg nevner over, og to forfattere jeg ikke har nevnt over en gang er Jussi Adler Olsen og Stefan Ahnhem. Alle disse forfatterne lager gode mysterier, med festlige personligheter og med mange parallelle historier ved siden av selve krimsaken. Men en riktig festlig bok som egentlig ikke er innenfor noen av kategoriene jeg har nevnt om hva jeg helst leser, er Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita. Den faller innenfor min kategori av bøker fordi den har både politikk, mystikk og religion i seg. Romanen utspiller seg i to plan, et grotesk-fantastisk som skildrer livet i slutten av 1920-årenes Moskva, og et historisk-mytisk som skildrer Kristus før Pilatus og påskeukens videre begivenheter. Som leser fikk jeg et klart inntrykk av at djevelen spiller en stor rolle i boken, og utgjør en ganske morsom karakter for meg. Den setter spørsmålstegn ved religiøse sannheter, og boken er på ingen måte A4. Den kan være litt tung å komme inn i, men med litt tålmodighet gir den leseren gode opplevelser.